Man kan angripe problemet fra flere kanter. Tradisjonell medisin har en del å si, men sier ofte for enkle ting, for eksempel at man må bevege seg mer og spise mindre for å slanke seg. Dels er dette innlysende, men gir ingen veiviser for hvordan man kan oppnå det. Dels tar det heller ikke høyde for psykisk innvirkning både på selve spisevanene og på kroppens reaksjon på dem, som jeg tenker åpenbart eksisterer.

Man kan ikke si at legene ikke vet noe, det gjør de, og det er ofte vår egen fortolkning av deres kunnskap som rekker for kort. Allikevel kan man si at perspektivet deres ofte er for ensidig fysisk og kanskje mekanistisk, men det er store individuelle forskjeller, ut fra personlig interesse og alder, for eksempel.

De ”alternative” behandlerne har som regel et helt annet syn på sykdom, og noe av det har såvidt jeg kan skjønne vokst ut fra folkemedisinen, som heller ikke uten videre kan avfeies, og fra andre lands medisinske tradisjoner, som også har metoder som fungerer. En del av dem virker uten at vestlig medisin helt skjønner hvorfor eller hvordan.

En del av det alternative feltet skjemmes av manglende logikk eller vanskelig tilgjengelige forklaringer, men det betyr ikke alltid at behandlingen ikke virker. Mange av de begrepsmessige problemene skyldes at mange forsøker å forholde seg til konservative leger og kanskje konservative pasienter, og forsøker å snakke det språket ”skolemedisinen” snakker.

Noe deler av den alternative medisinen gjør, er å forsøke å innpasse andre kulturers syn på medisin og sykdom i vårt språk og vår kultur, både nasjonalt og europeisk. Det kan hende man burde ta i bruk mer av språket fra humanistiske vitenskapsgrener enn naturvitenskapelige, både fordi en del av tilstandene man prøver å behandle ligger i skjæringspunktet mellom psyke og kropp, og fordi en del av begrepene, ”livsenergi”, for eksempel, står nærmere psykologien enn fysikken i vår kulturkrets.

Min egen erfaring med urter og mat tilsier at det tar lengre tid å rydde opp i et problem med naturmedisin eller beslektede metoder enn en pille fra boksen, man må kanskje holde på i uker og måneder. Ulempen med pillen er ofte at den ikke løser problemet, bare holder det fra livet. Dette er dyrt for samfunnet og upraktisk for den enkelte, hvis ting lar seg løse for eksempel via kosthold eller nettopp alternativ behandling.

Man kan ikke helt se bort fra at sykdomsbeskrivelsene i den alternative medisinen kan være litt på siden, selv om det åpenbart skjer noe i behandlingen. Jeg satt hos en behandler med beina i et kar med vann, med en eller annen elektrisk dings oppi, og et skittvann av en annen verden kom ut av føttene mine etter en halvtime. Hva som skjedde vet jeg ikke, og behandleren hadde heller ikke noen forklaring som jeg kunne tro på, bortsett fra at kroppen på en eller annen måte ble renset for avfallsprodukter. Det så i hvert fall ganske foruroligende ut, det skal jeg være enig med henne i.

Det er tullete å si at tilstander som er delvis psykiske ikke er sykdommer eller sykelige tilstander. Jeg har selv vært plaget med psykiske problemer i mange år, og kan skrive under på at de kan være lammende. Hos folk med en mer fysisk konstitusjon enn meg selv har jeg også sett psykiske eller mentale ting komme ut som for eksempel muskelproblemer, og mine egne problemer har også tangert dette. Spiseforstyrrelser, for eksempel, er jo også åpenbart en blanding av kroppslige og mentale problemer.

Det er også forskjeller på hvor viktig kropp og psyke er for en, hvilken eller hvilke roller de spiller i ens liv. For meg oppleves det som viktigere at hodet fungerer enn kroppen, mens for folk som er vokst opp i en mer praktisk tradisjon vil det grovt sett kunne fortone seg omvendt. Dette er også sjablonger, men ikke nødvendigvis usanne.

Uansett er noen tilstander så sterke, enten det handler om psykiske eller fysiske smerter eller problemer, at det ikke er mulig å gjøre noe annet enn å holde ut, og enten vente på at det går over, eller bruke en eller annen metode for å komme dit. Produktivt arbeid i en sånn tilstand er vanskelig, mange ganger umulig, selv om pågangsmot og hjelp fra omgivelsene kan gi en energi til å gå på jobb allikevel.

Noen av oss befinner seg så fullstendig i hver vår verden at visse problemer eller problemfelter ikke oppfattes av det man kan kalle en motpart. Varierende grad av bevissthet om kropp og psyke finnes, og varierende grad av bruk av forskjellige deler av de menneskelige systemer. Noen koketterer med at de ikke vet noe, og selv har jeg vært
assosiert medlem av Kroppspasifistisk forening. Man kan se på det som fleip, og det er selvsagt det, men det er også uttrykk for temmelig forskjellige liv.

Man kan kalle sånne ting individuelle forskjeller, men de kan helt sikkert gis et navn og systematiseres av en sosiolog også. Med de begrensninger det medfører, selvfølgelig, men også med den kunnskapen det kan gi oss om klassebakgrunn, geografisk opprinnelse eller andre kulturelle eller økonomiske faktorer. For den enkelte spiller ikke dette nødvendigvis så stor rolle, men for en samfunnsplanlegger betyr sånn kunnskap mye, hvis det kan gi opplysninger om hvor et helseproblem typisk finnes og hva det eventuelt skyldes, for eksempel forskjellig livsstil på grunn av forskjellige kulturelle tradisjoner.

Våre forskjellige nervesystemer påvirker og påvirkes av både psykiske og fysiske faktorer. Hvordan vet jeg praktisk talt ikke noe om, men det skjer, og på måter som i hvert fall lar seg teoretisk beskrive, i vitenskapelige termer. Jeg vet også såpass at systematikken i samspillet mellom kropp og psyke sees på som ikke godt nok utforsket i tradisjonell medisin, tatt i betraktning at mange nye sykdommer og tilstander som nevnt ligger nettopp i dette skjæringspunktet.

Men som nevnt er medisin, som alle andre livsområder mulig å beskrive dekkende på mange måter, både fra forskjellige kulturelle ståsteder (forskjellig asiatisk og vestlig medisin, for eksempel), folkemedisin, psykologi og annen humanistisk vitenskap. Flere muligheter finnes sikkert også. Alle vil kunne ha noe å si, og noe de ikke klarer å si noe om, dels på grunn av ståstedet og dels på grunn av for eksempel mindre eller mer forskning innenfor et bestemt felt.

Linjen mellom generell kunnskap, som vitenskapen gjerne befinner seg i, og egen kunnskap om eget liv, bør heller ikke glemmes. Selv om legen eller psykologen vet noe om sykdom, vet du noe om ditt eget liv, og det kan være viktigere for deg, hvis du vil løse knuten, å kjenne den personlige årsaken til problemet snarere enn den vitenskapelige. Noen ganger er det nyttig for en selv med sykdomskunnskap, men man må i hvert fall balansere det så man ikke bare blir et sykdomstilfelle.

Som pasient bør man uansett ta med seg kunnskap der den finnes, og på dette feltet kan man trygt styre etter ordtaket ”the proof of the pudding lies in the eating”. Det viktige er å bli kvitt problemet eller i hvert fall være funksjonell, enten man bruker skolemedisin, skifter jobb, leser eller skriver seg ut av et problem eller tar seg en løpetur. Sex og en fest er nok også sunt, for de som trives med det, og jeg skal heller ikke glemme min gamle kjepphest kunsten. Som jeg har sagt mange ganger har den større kapasitet enn mange tror, men den er avhengig av å bli oppfattet. Ser man på den som en litt dyr måte å klø seg på ryggen fungerer den også sånn, blokkert, som annen dumhet.

Det er i hvert fall skummelt å overlate livet sitt til for eksempel en lege, det kan være farlig. Mange historier om folk som er kasteballer i systemet skyldes manglende ansvar for egen sykdom. Vårt helsesystem har sjelden tatt aktivt ansvar for den enkelte, det har man egentlig alltid måttet klare selv. Men hvis man har tatt det ansvaret, har systemet etter min erfaring svart med en god del positive ytelser.

Dessverre virker det nå som deler av sosialsystemet begynner å operere mot pasienten, men det er en annen og lengre diskusjon som jeg ikke skal ta her.