For noen er moral en enkel sak. Det er bare et spørsmål om du har ryggrad til å gjøre det rette eller ikke.

Jeg tror ikke helt på det der. Noen ganger, ja, så er ting så innlysende, men ofte ikke, og det går i hvert fall ikke an å lage noen livsfilosofi som holder, ikke av bare det. Men noen gjør visst nesten det.

Jeg mener, når det gjelder mat, man kunne tenke seg at moderasjon alltid er tingen. Kroppen har tross alt en grense for hvor mye mat den trenger, det er overraskende hvor lite man egentlig trenger for å overleve.

Men mat, i likhet med mange andre ting, handler ikke bare om å overleve, det handler om å leve også, og det er jo ikke alltid det samme. For eksempel er en fest en fantastisk oppfinnelse, og vi snakker jo om å spise for mye, snakke for mye, le for mye, drikke for mye, om en eksplosjon av sosial deltagelse, fysisk og psykisk. Om ekstase, som ingen heller klarer seg uten. Selv den mest prinsippfaste søndagsskoletype tyr i det minste til kaker og kaffe, som gjerne fungerer som trigger for latter og, ja, faktisk, glede.

På samme måte som alkohol. Og mat. For den saks skyld mennesker, jeg er veldig glad i alle slags sosiale tilstelninger. Sex også, selvfølgelig, kan gjøre deg veldig glad, hvis det skjer på den rette måten, med riktig person, på riktig tidspunkt.

Der var det allerede mange forbehold, mye snakk om riktig.

Men det er ikke alltid lett å forutsi hva som er riktig tid, sted, person, alder, form på det man driver med. Noen ganger må man ta en sjanse, og det krever at man satser, gjerne litt for mye. Hvis det man skal er viktig nok, må man ofte ta såpass i, ellers skjer det ikke.

Og noen ganger spiser man for mye også. Noen ganger er det ikke ålreit, andre ganger er det det. Som sagt, kroppen har sine begrensninger, men den er også styrt av sjela, som virker som om den fungerer etter litt andre prinsipper, eller kanskje bare en annen takt. Man får kjenne etter, den kjente magefølelsen gir vel en pekepinn, og så får man bruke fornuften og luke vekk for eksempel overdreven pietisme eller overspising.

Man vil kanskje prøve alt mulig rart, særlig hvis mat er en interesse, en hobby både å spise og å lage, eller et yrke. Forhåpentligvis oppnår man noe mer enn å fylle magen. Man kan ikke bli mer enn mett, var det en som sa til meg en gang. Jeg synes det virker som en sannhet som dekker over en del andre sannheter, for det er faktisk ganske mange måter å bli mett på.

Smaken er for en gourmet en verden i seg selv, ikke mindre spennende enn for eksempel musikk eller film. Det er kort og godt en kunstform, enten man teller den blant de ”store” eller de ”små”. Den har sin estetikk, sitt språk og sine måter å gjøre tingene på.

Poenget med kunst må være at man finner det som faktisk tilfredsstiller behovet ditt i så stor grad som mulig, uansett hva det går ut på. Meningen er å møte kunsten, det menneskelige, Gud, noe uforutsigbart, kall det hva du vil etter egen filosofi, men det er større enn deg selv, og det kan gi deg noe, i større eller mindre biter kan det bringe deg videre, bort fra det som er din ørken, og inn i en oase. Man kommer tidsnok ut i ørkenen igjen, men det finnes faktisk oaser, hvor man drikker og spiser seg mett, og ikke bare fysisk.

Om man trenger det ene eller tvert imot det andre er en personlig sak, noen vil være kokker, andre trenger ”bare” å spise. Heldigvis for kokkene, og servitørene, og alle de andre som er med på å gi oss det viktige, det vi trenger for ikke bare å overleve, men å leve. På samme måte som alle andre yrker også gir oss noe viktig.

Uvaner finnes, det skal jeg være enig i. Hvis man nesten alltid spiser for å trøste seg selv, kan det bli et skikkelig problem som må løses på en eller annen måte, med eller uten mat. Man kan selvsagt ikke slutte å spise, som man slutter å drikke eller røyke hvis man ikke klarer å håndtere det. Man må kanskje finne andre former for terapi, noe som passer for en. Prøve å gjøre noe med motivasjonen for overspising eller overdrikking, forandre vaner, rydde i psykologien eller gjøre noe annet med seg selv. Fylle hullet i ens indre, det kan være en stor jobb, som må gjøres enten med noe annet enn mat, eller med mat, forsåvidt, men på nye måter, med et nytt innhold.

Eller man kan akseptere at man har en svakhet, det spørs jo hvor alvorlige ting er og hvor mye de plager en. Perfeksjon i livet kan være like grusomt som et liv som ikke henger sammen, enten det handler om vest- eller østkantperfeksjon eller altså rot, er det det som er det motsatte?

Mat er en sosial kunstform, man søker ofte andre mennesker rundt bordet, selv om det fint går an å spise alene. På spisesteder er man uansett sammen med noen, på en viss avstand, og det kan noen ganger også være behagelig.

Det er ikke så lite psykologi i det hele. Det kan komme an på hvem som fødde deg da du var liten, med hva, eller eventuelt hvem som ikke gjorde det, om du fikk nok, for mye, eller tvert om for lite av noe. Hvem som var der, om du likte det.

Mat er jo også livsviktig rent fysisk. På samme måte som oppmerksomhet, som man litt flåsete kaller det, eller skal vi ikke like godt si kjærlighet, vennskap og så videre, er det – psykisk. Får man oppmerksomhet gjennom mat har man allerede skapt et mønster, godt eller dårlig eller litt av begge.

Johan Borgen beskriver et sted en alkoholiker, med moralsk distanse, får man si, ikke uten fordømmelse, men ett poeng er at tørst for alkoholikeren er et fenomen med utallige variasjoner, i denne fortellingen et troll med mange hoder, eller noe lignende. Det kan jo være riktig, men jeg ser ikke helt det umoralske i akkurat det. Jeg skjønner ikke hvorfor idealet skal være at man enten er tørst – eller ikke. Kunst, hvis man gjør det til det, er sjelden så enkel, i hvert fall er variasjon nærmest et kjennetegn. Grensen mellom mani og kunst, enten det er yrke eller hobby, er ikke særlig klar, hvis den i det hele tatt finnes. Det det kommer an på er vel resultatet, effekten, for en selv og eventuelt andre. Kunstverket er selvfølgelig også en del av det.

Kunst er et bud på hva det vil si å leve, egentlig, en kommentar, et bilde av noe, en melding som sier sånn er det. Så kan man like eller mislike akkurat den måten å leve på, den måten å fortelle oss noe, men hvis det er kunst, så sier det oss noe, enten vi liker det eller ikke, enten det passer til
ditt liv eller ikke. Hvis det er ordentlig, så er det ikke tomt.

Det gir oss noe som i beste fall er helt levende, noe man ikke kommer utenom. Det er noe av grunnen til at kunstnerne noen ganger blir upopulære, for det kan være ubehagelig å leve i sannhet. Det er temmelig krevende, egentlig, og man får helt klart velge hva man vil inn i og hva ikke, men vær litt forsiktig med å nekte andre adgang til sine vannhull, sine oaser. Det er det de trenger for å leve, ikke bare henge dinglende etter tilværelsen, i den berømte stroppen.

De som har mat som yrke, kokkene, servitørene, oppvaskhjelpen og de andre, har nettopp evnen til å gi oss en opplevelse som kan forandre oss, bringe oss videre, hvis vi har evnen til det og hvis det treffer akkurat oss, akkurat den dagen.

Det forandrer vel de som jobber med det også, særlig hvis vi husker på å si fra når det virker. Når det er skikkelig bra, og vi ikke jukser med kunstig høflighet – for da mister restauranten en viktig tilbakemelding på det de driver med. Det er vanskeligere å jobbe i blinde, hvis alle alltid smiler og sier ”jøss, ja, det var kjempebra”. Da er det lettere å miste respekten for publikum også, fordi man opplever at de ikke forstår hva man leverer. Ofte er det ikke sant, men den såkalte høfligheten og den litt overdrevne takknemligheten dekker til sannheten. I dag vet mange nok om mat til å mene noe. Det gjelder bare å få igang en samtale om det, å bli hørt nok til å skjønne hverandre – nok.

Så i hvert fall når det er sant, så si det. Det forandrer kanskje deg også, gjør deg for eksempel til en person som har verdighet og kunnskap nok til å mene noe om det en annen driver med. Ingen grunn til å være uforsiktig, du holder tross alt folks arbeid på gaffelen, men med litt finfølelse og entusiasme kommer man langt. Du setter noen krav til kjøkkenet også, men som sagt, med litt forsiktighet kan man kanskje være med på å skape en drivkraft for arbeidet deres.

Applaus har også en hensikt.

Og så kan man ta en sjanse som gjest, hvis poenget er å være hyggelig og noenlunde ærlig. Der har du kanskje et bud på min moral. De to tingene, og at man vil noe, videre til et sted det er bryet verdt å reise.

Det er synd når man ikke får til det.

God appetitt!