https://www.facebook.com/erikgothesen

Jeg har lagt ut et varsko om fiskeripolitikken på Facebook (“Hvem eier torsken om 50 år?”, fra nrk.no), og jeg må si noe mer:

Det er ikke meningen å si noe galt om næringsdrivende i sin alminnelighet. Jeg er selv en, i mikroformat, som deltids frilansmusiker, og jeg kan selv fra min posisjon nær bakken se at det er spesielle problemer knyttet til en sånn posisjon. Akkurat som det er spesielle ting knyttet til andre yrker, eller skal vi heller si måter å tjene penger på, andre måter å delta i samfunnslivet.

Den satsingen på næringslivet som har skjedd de siste årene har vel også vært med på å dra mange utlendinger til Oslo, for eksempel, og vi som bor her nyter godt av det både privat og profesjonelt. Jeg møter i perioder daglig folk som jobber for eksempel i IT- eller oljebransjen, og noen av dem, eller familiemedlemmer med andre yrker, er blitt både venner og kolleger. Næringslivet i byen har vel heller ikke akkurat problemer med dem, de bor på hotell, spiser eller drikker ute i byen eller rett og slett bor her, og skaper liv, økonomisk og på utallige andre måter.

Men å bruke ett prinsipp i for mange sammenhenger – her friheten til å kjøpe og selge – kan være ødeleggende for andre ting som finnes, andre funksjoner i samfunnet, annet arbeid, og for andre verdier, både materielle og mer kulturelle eller mentale.

Det slagordet som er hengt opp på Historisk museum i Oslo – ”Det finnes ikke delvis frihet” er lite relevant i diskusjoner om samfunnsøkonomi. Poenget er hentet fra en helt annen sammenheng, men brukes i dag nær sagt hvor som helst. Det er, kanskje særlig i økonomien i dag, et større poeng å fremheve den andre siden av saken, som er å si at det ikke finnes noe a n n e t enn delvis frihet.

Trygve Bull sa det treffende for mange år siden: De store ordene, frihet, demokrati osv., er hjelpestørrelser – underforstått, å ta dem med seg rett ut i verden er vanskelig, de må justeres til den situasjonen man er i.