Når man spiser vil man gjerne bli mett. Det er en innlysende klisjé, men mat kan ha mange andre effekter også.

I Norge er det en annen klisjé at man skal spise lett mat om sommeren og tung mat om høsten og vinteren, og hvis samtalen om det går litt videre kommer også den lett humoristiske kommentaren at man trenger litt fett for å overleve vinteren.

Fysisk tror jeg ikke mange av oss har det sånn i dag, mentalt kan det nok fortsatt stemme litt, hvis ikke klimaforandringene har gitt oss, ikke akkurat evig sommer, men nesten en evig høst. Man må vel kunne si at manges våte drømmer er oppfylt, med vær til småsko langt uti november, her i Oslo i hvert fall.

Kommentaren sier uansett noe om hvor dypt beina sitter nedi 1800-tallstenkning på noen områder, fortsatt. Eller eldre.

Poenget med tung og lett mat er ikke helt feil, men med arbeid som ikke er så fysisk slitsomt lenger er variasjonsmuligheten større i matveien også, uten at man trenger å føle noe ubehag eller savn av den grunn. Kroppene hadde nok på noen måter godt av hardt fysisk arbeid, selv om fysisk utslitthet heller ikke er noe å trakte etter. Det er fortsatt en del som kan skrive under på det, tror jeg, men stort sett er problemene andre idag.

Vi burde uansett ta oss mer av vårt hode, våre følelser og vårt sosiale liv, alt sammen psykiske funksjoner, rett og slett fordi det er ønskelig – og mulig.

Maten har kanskje også en viss innvirkning på psyken? I den grad kroppen påvirker ens mentale tilstand går det selvsagt en åpenbar linje fra fårikålgryta til sofaen, eventuelt med middagslur. Den psykiske tilstand kan i så fall kalles døsig. Man kan ha en mistanke om at dette er en ønsketilstand for mange, og et fenomen som har spredd seg langt inn i Aftenpostens avisspalter, for ikke å snakke om andre steder i samfunnet.

Det er jo behagelig, og man kan gjerne i tillegg tenke ut hvordan det ville føles å spise fisk med en krydret saus, hjemmelaget indisk eller thai eller norsk moderne. Mulighetene til variasjon i dag er noe antagelig overklassen for 100 år siden ikke en gang drømte om, tror jeg. Påstanden får stå som en påstand, men jeg tror ikke de spiste særlig mye indiske karriretter eller thaisalat.

I dag er det meste uansett tilgjengelig, for flertallet av befolkningen. Det som eventuelt stopper oss er kultur, ikke penger. Wok på tirsdag, mølje på lørdag, og hvis man ikke gjør det er det fordi man ikke vil eller kan lage det, ikke fordi det ikke er mulig å kjøpe ting eller finne oppskrifter.

Afrodisiaka – at noe mat skulle virke oppmuntrende på erotikken, er et poeng som selvfølgelig ikke har unngått oss. Om det stemmer er ikke så viktig så lenge det virker, er vel et vanlig norsk poeng, og gjerne for meg. Det finnes også annen mat som blir påstått å ha effekter på kroppen, til og med finnes det andre kulturer som har hele systemer av medisin basert blant annet på mat. Jeg har som vanlig bare studert det jeg selv har bruk for, og én påstand som jeg festet meg ved, er at lime skal virke rensende.

Denne biten av kunnskap er bragt videre av Maurice Messegué, fransk urtelege, kan man kalle ham, ikke utdannet, men utlært i folkelig kunnskap.

Så fordi jeg spiser for mye og ofte føler meg stinn, drikker jeg ofte noen glass vann med presset lime i. Det føles ikke feil, i hvert fall, jeg må fort bimmelibim, som de bare litt mer tekkelige danskene sier, og hva som følger med ut får man regne med er nettopp avfall.

Urter bruker jeg også alltid, hvitløk det samme, basert på den samme typen kunnskap, og dukker det opp et nytt problem i min eller barnas fysikk leter jeg opp noe nytt å spise, gjør det i noen måneder og ser om det virker. Jeg legger merke til at mange av de europeerne som bor her har lignende kunnskap. Salvie er et kjent middel mot forkjølelse blant noen av mine tyske bekjente, og en polsk servitør snakket om hvitløk som standard helsemiddel i hans egen matlaging. Noen dråper her, noen dråper der, til slutt vet man litt, og lever i hvert fall ok, til tross for sine mange hangups og problemadferd.

Jeg stoler på legens evne til å fortelle meg om jeg lever eller dør, men for det meste annet prøver jeg å gjøre noe selv.

Vestlig medisin har en hang til kjemi, og ære være dem for alt de gjør. Men det er vel ingen grunn til å tro at ikke biologien skulle påvirke oss også, for eksempel, og andre sider av virkeligheten også. Jeg har som regel ikke helt oversikt over hva slags ”sykdom” som plager meg når det gjelder hverdagslige problemer, men jeg tar det som et signal fra kroppen om at det er et eller annet når det er vondt et eller annet sted. Da går jeg til verks med en blanding av intuisjon, litt gammeldags sunn fornuft og litt mer diffus kunnskap fra forskjellige kilder. En følelse for om det stemmer hjelper også, og til slutt er altså beviset for at puddingen var god at den ble spist. Vondtet ble borte, kroppen virker mer fornøyd. Jeg lever, foreløpig, selv om jeg ikke alltid føler meg helt trygg.

Dette er ikke særlig vitenskapelig, men den såkalt sunne fornuften er tross alt noe å støtte seg på. Intelligent guessing kunne man også si, det er forskjell på det og unintelligent guessing, faktisk. Jeg vet at hvitløk og urter har vært brukt i årtusener, og jeg tror ikke det er helt feil å stole på at det gjør meg noe godt å spise det. Også en lege har fingerspitzgefühl, og selv om hans følelse er basert på mere kunnskap enn jeg har, er hans eller hennes utsyn også ofte mer begrenset, nettopp av vitenskapen. De har heller ikke interessert seg riktig så mye for de små tingene i våre liv, de vondtene som sitter rundt i kroppen og er kilde til uro, noen ganger med god grunn, andre ganger ikke.

Det er ingen grunn til å la være å høre på legene, deres advarsler om ens overforbruk av kaffe, sigaretter eller mat, for eksempel, men de har ofte ikke så mange detaljer i bildet, og ofte heller ikke noen løsninger utover å avstå fra et eller annet. Hvordan man kurerer seg selv for selve lysten til et eller annet det er for mye av kan jo også være en komplisert affære å finne ut av. Jeg har ingen generell løsning på det. Men det kan være nyttig nettopp å vite at det kan være komplisert. Hvis man tror problemet er enkelt går man kanskje glipp av en løsning også. Kanskje.

Jeg tror ikke det er lurt å vente med å være noenlunde sunn til det oppstår problemer, men hvis de dukker opp tror jeg på å følge sin egen nese også, så langt det går. Jeg definerer mine egne problemer, med så mye kunnskap som jeg synes jeg trenger. Jeg hører på andre, men ikke for mye.

Uansett velger jeg, når det gjelder mat som medisin, alltid det som smaker godt også, jeg har litt problemer med å spise ting som ikke smaker ok. En overfladisk iakttagelse av kineserne forteller meg at de antagelig har en mindre tydelig grense mellom mat og medisin enn oss. For eksempel er noe av teen sånn at den føles bra å drikke mer enn den smaker mye i min gane, og det som er av smak er også noen ganger uvant og ikke helt innenfor mitt vanlige god smak-område. Gress, metalliske smaker – jeg tror de skal være der, men oppfatningen av dem er antagelig ulik, for meg og en asiatisk tedrikker.

En overfladisk betraktning, enhver får studere videre. Uansett virker kinesisk mat – det lille jeg har prøvd av det – lett å fordøye, og for en fysisk slapp nordmann av i dag, som fornuftig mat. Godt også. Og holdningen jeg merker – at det er viktig for helsa hva du spiser – og kunnskapen om at den kinesiske medisin finnes, og blant annet er basert på dette – forteller meg at det er andre veier til sunnhet enn gjennom Pfizer, selv om jeg har nytt godt av deres kunnskap også.

En annen overfladisk iakttagelse er at franskmenn er i stand til å kose seg med det meste av mat, med det resultat at overspising – kanskje – er mindre vanlig enn lenger nord. Hvis en kopp te, bare det, er nok til å sette deg i en tilstand av ro og godt humør har du en fordel som omfatter både kroppen din og pengene dine. Sjekk selv om det stemmer. Kanskje det opprinnelig har med klima å gjøre, men man kommer i hvert fall ikke utenom at fransk kultur inneholder mye kunnskap om mat.

Klisjeer, selvfølgelig, men ikke nødvendigvis helt usanne av den grunn.

Forresten husker jeg fra jobb på kafé at de turistene som var mest nysgjerrige, var franskmennene, for eksempel på norsk pølse, som jeg ikke hadde regnet med at noen turister ville spørre etter. Så der kan man se. En italiensk dame tok syltetøy på pepperkakene vi hadde stående, noe du nok kan gjenfinne på visse typer klisne kjeks som vi kjøper på super’n. En egen genre, forresten, som jeg jevnlig spiser for mye av.

Sånn sett har vi masse å lære av alle de utlendingene som er her, og vi må ikke glemme at mange av dem er her fordi de liker Norge, til og med synes godt om oss i utgangspunktet, selv om de synes det er grusomt vanskelig å bli kjent med oss. De er nysgjerrige – på oss og landet. Jeg har møtt en iraner som digget den norske brunbeisete byggestilen ute på landet, og som ville sette opp et skikkelig plankegjerde rundt uteserveringen på kafeen sin. Jeg turde, typisk nok, ikke fortelle ham at det kanskje ville være vanskelig å selge i Oslo sentrum i dag, men entusiasmen hans for det norske var det ingenting å si på.

Mange av europeerne her er opptatt av friluftsliv og naturopplevelser, og kommer hit kanskje for å gå på ski, for eksempel, men er også noen ganger imponert over for eksempel kulturtilbudet i Oslo. Deres kommentarer om alt mulig her er utrolig interessante og morsomme å høre for en innfødt nordmann.

Vi på vår side kan sikkert bidra med for eksempel improvisasjonsevne, som ikke alltid er til stede i like stor grad i andre europeiske land, tilpasningsevne, som vi har alt for mye av, vi kan godt gi bort litt, og andre ting. Mange her hjemme er faktisk svært gode til å improvisere, det finnes alltid en plan B eller C, i hvert fall når det gjelder praktiske
ting. Det er vel ofte sånn at det nesten ikke finnes noen plan A, noe som nok kan forvirre folk fra mer gjennomorganiserte kulturer. Men prosjektet lander gjerne allikevel.

Det kan jo hende det er lurt å ha en plan A noen ganger, men man trenger ikke gå av hengslene over at vi faktisk fant en måte å løse problemene på som var ulikt mange andres, uten formell utdanning, for eksempel. I dag er jeg usikker på om vi ødelegger mye av det gamle og sier nei til mye av det nye som kommer hit. Vi burde jobbe langsomt, ikke raskt, med forandring.

Entusiasme overfor andre kan man faktisk også finne ganske mye av i Norge, under den forutsetning at man kommer så langt inn i et miljø at man møter det. Det virkelig gode skjer helst privat. Men da er den der, entusiasmen, ønsket om å hjelpe hverandre også, man løser problemer sammen og gleder seg over andres suksess. Sånn sett er vi ikke ulike amerikanerne, som mange på dette punktet ser opp til. Vi er ikke så ille, vi bare skjuler oss sånn.

Det er mye god norsk mat, men holdningen til den er ofte litt problematisk, ubevisst, kanskje helst, i likhet med andre kulturfenomener. Systematisk bevissthet er ikke vår spesialitet, det er min påstand. Men det er stoff i oss så det holder, det gjelder bare å få satt det inn i en fornuftig sammenheng og brukt det til noe.

Sånn sett må man ikke glemme at det gamle samfunnet fungerte, der det fungerte, det er så typisk oss å hive alt overbord og hive oss på nye ideer, jeg tror seriøst at det er en av grunnene til det høye kostnadsnivået her. ”Riv ruklet” er et slagord fra bakgatene som fortsatt dessverre er levende, egentlig må det komme av en mangel på selvtillit, en selvdestruktiv holdning til egen kultur, som er vanligst i Oslo, tror jeg, dessverre for meg som bor her.

Den mangelen på selvfølelse har vi virkelig ikke bruk for, den har ført til for stor selvtillit eller for liten, og brautende fyll og en del sånne ting. Det der er vel på retur, forresten, men jeg er usikker på om holdningen er det.

Jeg elsker fårikål, nordnorsk mølje og bergensk fiskesuppe. Ingen grunn til å kaste vrak på det. Men jeg elsker også coq-au-vin, som sagt thaisalat og i det hele tatt alt mulig som svømmer inn over våre kyster.

Vi må bare være oss selv, så kan vi møte de andre. Og da vil enda en effekt av for eksempel maten være nye ideer både for kropp og sjel, men basert på norsk kultur og tenkning, for vår egen del. Vi bor jo her, som er et sted, men det er i verden, ikke bare i vår egen verden. Vi kan lære av andres kultur, men vi må sørge for at det blir læring, ikke overkjørsel, noen vei.

De andre, de såkalte utlendingene, får da også noe å forholde seg til, det etterspør de helt tydelig. Ville ikke du gjort det samme som fremmed?

Vi bor jo her, men vi må snakke med verden. Det er det ingen vei utenom i dag.