Frihet er et av tidens store temaer. Vi har gitt oss selv en masse personlig frihet, og står oppe i mange problemer knyttet til dette behagelige faktum. Samfunnsmessig frihet er av mange for lite problematisert, men gis tildels ut billig for tiden, ikke bare i Norge.

Når det gjelder mat har vi også større frihet enn før, og hva bør vi egentlig?

Miljøet er en ting å tenke på, all den tid mat kommer fra jorden og produksjonen har konsekvenser for jorden. Selv om mange ikke lar seg affisere av for eksempel klimaproblemene, eller helt tror på dem, er de der. Mange av miljøproblemene idag er lokale, mens klimaproblemene i hvert fall også er globale, kort oppsummert at temperaturen på jorda stiger på grunn av at forbruket og produksjonen av varer har steget svært raskt siden den industrielle revolusjon. Klimagassene bidrar til denne økningen, blant annet CO2, som er et resultat av forbrenning i produksjon av strøm eller direkte i produksjon eller transport av varer.

Nivået både på produksjon og forbruk er i dag høyere enn naturen tåler, det er en klar melding fra biologer og andre som har den som fag. Det burde føre til en diskusjon om hva som er et rimelig og fornuftig forbruk, både i kjøledisken og blant veiplanleggere. Det er heller ikke sånn at alt nødvendigvis må kuttes, men hva og hvordan er temaet.

Norske medier har en tendens til å overfokusere på problemer, og perspektivløshet i mange redaksjoner er et problem som fører til at mange temaer tåkelegges og overdramatiseres, noen ganger med det resultat at man ikke vet helt hva de reelle problemene består i. Mange ganger har man heller ikke øye for de spesielle sidene ved Norge, man følger litt for mye trender i utenlandske medier. Norsk matindustri og landbruk er etter min mening et sånt område for tiden, jeg tror ikke helt på svartmalingen.

Det er ikke dermed sagt at problemer skal underkommuniseres. Men avisredaksjonene går litt for mye i sikksakk for tiden, og jeg tror man risikerer å gå glipp av positive muligheter, for eksempel for miljøet.

For flertallet i Norge er det i dag lettere å spise seg syk gjennom overforbruk enn før. Tross alt er inntektsnivået mye høyere enn før, og maten er relativt sett billigere. Siden matfeltet åpenbart også har mentale eller psykiske sider kommer man heller ikke utenom å forholde seg til egne hangups hvis man vil være selvgående og fri, men samtidig ha et rimelig fornuftig forhold til sin egen mat.

Frigjøring fra vaner og konvensjoner kan være en god ting, men har også krevende sider. Mer uregelmessige arbeidstider, for eksempel, har åpenbart innvirkning på matvaner. Det er ikke nødvendigvis negativt å leve uregelmessig, man må bare forholde seg mere til hva man gjør, istedenfor å basere seg på vaner.

Økende kreativitet i arbeidslivet kan være givende, men er også krevende, og jeg synes det er åpenbart at det må slå ut på følelseslivet som på alt annet, og gjerne også de følelsene som er knyttet til mat. Å leve som kunstner, som kan være å ta denne holdningen helt ut, er givende, men krevende, og man kan lure på hvor stor del av befolkningen som prøver seg i den retningen for tiden, og hvilke konsskvenser det har.

En stor gruppe motarbeider egentlig denne utviklingen, de såkalt liberale har etter egen oppfatning bare nødvendigheten som rettesnor for politikken, mens friheten skal regjere alene i det såkalte privatlivet, hvis man skal ta dem på ordet. Deres tilrettelegging av samfunnet til gamle idealer, til dels i ny innpakning, gjør livet vanskeligere for de som faktisk både ønsker og klarer å leve mer i pakt med sine egne ønsker, til tross for de personlige utfordringer det medfører.

Individuell frihet kjøres frem som en verdi som trumfer alle andre, av en gruppe som har følt de har hatt for lite av det.

Når det gjelder beskrivelser av menneskelige fenomener kommer man lett ut i usannheter hvis man bare fokuserer på at man selv har en oppfatning av dem. Menneskelige fenomener, individuelle eller kollektive på forskjellige nivåer, har åpenbart objektive og subjektive sider. Selv om det som regel er et diskusjonstema hvordan ting egentlig henger sammen, kommer man ikke utenom at det finnes sammenhenger, både i den enkeltes psyke og i gruppers oppfatninger og handlinger. Selv Fremskrittspartiet må vel sees på som et fellesskap.

Tar man holdningen om full valgfrihet, uansett, med seg ut i den konkrete utformingen av politiske eller samfunnsmessige løsninger, ødelegger man ofte de kollektive ordninger som finnes. Ofte er dette hensikten, mens andre ganger er argumentasjonen preget av at man ikke vet at man befinner seg i et landskap hvor det eksisterte ting fra før. Man kan få følelsen av at ordningene i så fall ofte ikke har vært brukt av de som bryter dem ned, kanskje heller ikke forstått eller oppfattet.

Mange av disse problemene løses ved at den enkelte betaler utgiften selv, istedenfor fellesskapet. Dette fører til et høyere forbruk, eventuelt med de konsekvenser som er nevnt for miljøet. I tillegg får det følger for utgiftsnivået på det feltet det gjelder, og for videre diskusjoner om hva ting koster.

Noen ganger stemmer det at systemer er ineffektive, men man ser ikke hva de tross alt gjør, heller ikke hva de kunne gjøre hvis de ble forbedret istedenfor lagt ned.

Og noen ganger har kritikerne sikkert rett, men det kan være vanskelig å finne ut hva de har rett i, hva som konkret er problemet, fordi diskusjonene blir alt for prinsipielle og generelle. De som vinner disse prinsipielle diskusjonene vinner ikke sjelden retten til å gjøre hva de vil med systemet eller saken det gjelder. Hvis man da ikke har sjekket de konkrete realitetene kan man risikere å ødelegge mye uten noen spesielt god grunn. Ofte tror jeg justeringer ville vært nok for å løse problemet.

Livet er ikke så fysisk hardt som det var, og det er vel ikke så rart at psykiske problemer får større plass i samfunnet. Rett og slett fordi det er mulig for mange å ha det bedre med seg selv, kommer ting opp som man tidligere måtte leve med, og ikke nødvendigvis på en heldig måte. Jeg tipper at mye sykelighet i dagens samfunn er knyttet til denne overgangen fra et mye mer fysisk til et mye mer mentalt regime på mange ting.