I Vest-Afrika finnes historien om Sunjata.

Han var en kongssønn som selv ble konge, dette er en fortelling fra 1200-tallet om begynnelsen på Mali-riket, som strakk seg fra kysten av dagens Senegal til Niger i øst. Historien om Sunjata fortelles fortsatt i muntlig tradisjon idag, over store deler av Vest-Afrika. Den er basert på virkelige hendelser, men er bare delvis historisk.

Faren til Sunjata hadde to koner fra før av, men ble gitt det rådet å ta en til, en bestemt kvinne som var pukkelrygget og ikke vakker. Kongen burde gjøre det, sier fortellingen, fordi hun kom til å gi ham en sønn som ville
bli en stor hersker for Manding, som er det folket det er snakk om her.

Sunjata ble født først, men nesten samtidig med en sønn av kongen og en annen kone. Allikevel ble den andre sønnen utpekt som konge, fordi grioten, forteller-musikeren, som ble sendt for å annonsere fødselen til denne gutten, kom frem til hoffet før sendebudet fra den andre fødselen.

Selv om Sunjata var den førstefødte og rettmessige arvingen, var det altså ikke han som ble utpekt som konge. Derfor ville han ikke gå, han krabbet helt frem til han var syv år gammel. Han var en krøpling og en storspiser, sier historien. Da han var syv kom han seg omsider opp på to bein, ved å rive opp et svært baobab-tre med rota. Til slutt brølte Sunjata så høyt at treet sprakk fra toppen. Derfor, sier en versjon av fortellingen, ”sprekker fortsatt baobab-treet fra toppen når det visner, ikke fra bunnen”.

Sunjata Keita, som er prinsens navn, betyr ”løvetyven som tar sin arv”.

Etter hvert som han vokste opp ble han trent som kriger. Det gikk historier om hvor sterk han var, og hvor dyktig han var med pil og bue og andre måter å kjempe.

Da han ble voksen ble manding-riket tatt av kongen av susu-folket,
Sumanguru Kante. Han var en berømt smed og en mektig trollmann.

Sunjata hadde på dette tidspunktet allerede bosatt seg et annet sted. Da han hørte at landet var tatt av nabofolket, bestemte han seg for å samle en hær og gå mot susu-kongen.

Styrken til susu-kongen lå i hans okkulte evner. Men søsteren til Sunjata forførte ham og fikk ham til å avsløre hemmeligheten bak magien, slik at det ble mulig å slå ham.

Så følger i fortellingen en rekke kamper og slag mellom Sumanguru og Sunjata, også med trolldom involvert. Ved slaget ved Kirina, en landsby som ligger inne i dagens Mali, vant Sunjata over kongen med en magisk pil, som traff flere andre før den gjorde det av med faren til kongen. Kong Sumanguru selv ble jagd østover og forsvant.

Mali ble gjenreist, med Sunjata som konge. Dette er et historisk faktum, også at det var prins Sunjata som ledet det og startet oppbyggingen av et stort rike. Landet vokste og nådde et toppunkt tidlig på 1300-tallet, under en annen kjent konge som het Mansa Musa. Det var en politisk viktig enhet frem til ca. 1550.

Fortellingen om Sunjata blir vanligvis akkompagnert av musikkinstrumenter, og det finnes forskjellige tradisjoner for hvor mye som skal sies og hvor mye synges.

Balafonen er det eldste instrumentet, en xylofon med atten klangstaver. Hver av stavene har en kalebass under seg som gir ekstra resonans. En kontingo (en liten lutt med opptil 5 strenger), og en kora (21-strengers lutt, en stor affære).

Musikk og musikkinstrumenter er også en del av fortellingen. Da halvbroren til Sunjata ble tatt til konge istedenfor ham, dro Sunjata ut av
landet. Han ville ha med seg en bestemt musiker, en jali, som er et medlem av en bestemt gruppe i mande-samfunnet som hadde som jobb å fremføre musikk og fortellinger.

Men halvbroren, kongen, hadde allerede bestemt at jalien skulle være hans private musiker.

Han oppbevarte også en xylofon, en bala, der han bodde, og en dag hadde denne musikeren kommet seg inn der den sto, og satt og spilte på xylofonen.  Han spilte så fint at kongen ga ham navnet ”hyllest til
xylofonen”. Fra da av ble xylofonen det viktigste instrumentet for mande-folkets musikere.

I Penguins utgave av fortellingen om Sunjata finnes det to versjoner, og begge er oversettelser av fremførelser gjort av gambiske musiker-fortellere. Den ene, Bamba Suso, er mer forteller enn musiker, sier innledningen i denne engelske utgaven, men hans historie er uansett kortere enn den andre. Den er temmelig renskåret i formen, men gjør kanskje nettopp derfor sterkt inntrykk.

I den andre versjonen, opprinnelig fremført av Banna Kanute, en annen
musiker-forteller fra Gambia, er det massevis av sidehistorier og kommentarer, man er i et helt annet landskap.

For ordens skyld: Mande er navnet på en gruppe av språk og folk i Vest-Afrika, manding hører hjemme i denne gruppa, og er altså
Sunjatas folk og navnet på språket deres. Mali er også en moderne stat som ligger i det samme området som det gamle riket det er snakk om her.