Musikk er en sang på radioen. Musikk er å danse. Jeg griner når jeg hører noe bra. Bestefaren min spilte alle instrumenter han kom over.

Jeg klarer meg ikke uten musikk.

Den siste uttalelsen vet jeg ikke om man alltid skriver under på når man har holdt på med det et halvt liv – noen ganger klarer man seg fint uten.

I hvert fall til dagen etter. Men hva er musikk?

Musikk er organisert lyd. Dét var et forsøk på en definisjon fra ped-timene på konservatoriet. Ja, tenkte jeg, men lyden av en eksospotte er
vel forsåvidt heller ikke tilfeldig?

Organisert av mennesker, da, med et visst formål. Et musikalsk formål.

Jeg hører en irriterende stemme som sier: Musikk skal vel underholde! Ferdig med det. Ikke lag en avhandling av noe så enkelt.

Musikk kan også være underholdning – og jeg har spilt så mye
underholdningsmusikk at jeg har lært å respektere den – det er en like seriøs genre som symfonisk musikk eller kammermusikk eller andre genrer som kalles seriøse – fordi man mangler et mer dekkende begrep. Harald Heide Steen var ikke musiker, men i hvert fall humorist. Og ikke amatør.

Man kunne si at humor ofte er det bærende elementet i underholdningskultur. Alle vet – eller burde vite – at humor kan være blodig alvor, og den som kun tar spøk for spøk, og så videre. Under en okkupasjon – hva skulle man gjort uten? Humor gir ofte utløp for noe som ikke lar seg løse, eventuelt ikke lar seg løse på noen annen måte.

Det kan man også si om all annen kunst – det er nettopp det som er vitsen med den (i hvert fall ett av poengene) – den gir en løsning på et problem, og det lar seg ikke løse på noen annen måte, i hvert fall ikke for kunstneren, og for de som blir truffet av akkurat det kunstverket, musikkstykket, den filmen. Da funker det, for å bruke restaurantsjargong.

Ja, sport er også kunst. Jeg kan ikke se det annerledes. Jeg er ikke særlig sportsinteressert, jeg er avhengig av å se estetikken i det, i en heading eller en hel fotballkamp. Det er ikke så ofte jeg er fotballpatriot, jeg flyttet fra den eneste byen jeg hittil har hatt et sånt forhold til. Men når jeg hører litt om hva som skjer i hodet på en som er det, skjønner jeg at
sport fyller mange av de samme menneskelige behovene som kunst. Utløp for aggresjon, glede, sorg, overraskelse, spenning. Alt sammen følelser man kan få ved å lese romaner, se krim, vanlige filmer, gå i operaen. Man dras til nye steder, får luft. Om det skjer på den ene eller andre måten spiller ikke noen rolle for den følelsen man har når man går fra teateret eller tribunen.

Det konkrete innholdet er ikke det samme, men det er det heller ikke hvis man sammenligner to teaterforestillinger. Neppe to fotballkamper heller, da er man i hvert fall ikke fornøyd. Det må skje noe nytt. Det er det som krever kreativitet, enten man er sanger eller skiskytter.

Det som skjer vil heller ikke oppfattes helt likt av to personer. Dels har man sine preferanser, man er fan av den ene eller den andre kunstneren eller sportsutøveren, og dels er man interessert i forskjellige ting, man oppfatter forskjellige sider av kampen, konserten. Noen er interessert i historiske sider ved en opera, andre vil diskutere orkesterklangen. Man vil antagelig (jeg må jo gjette litt) snakke om mulighetene for laget i neste kamp, hvordan det ligger an, sterke og svake sider, teknisk og idémessig. Strategi, teknikk, styrke.

En viktig forskjell på sportsverdenen og den kunstneriske verden er at sportsverdenen har mer fokus på fysiske elementer, kunsten er vanligvis, og tradisjonelt, mer opptatt av mentale størrelser, i hvert fall i diskusjonen om kunsten. Men den rollen disse elementene spiller innenfor den leken eller det spillet vi snakker om, ligner på hverandre. De utgjør uansett en verden i seg selv, enten hensikten er å vinne en fotballkamp eller å lage en god teaterforestilling. En fotballkamp har en oppbygning og en indre logikk, en film også.

Dette virker ekstra tydelig når vi får et gløtt inn i utøvernes verden, en idrettsutøver vil veldig ofte svare reflektert og nyansert på spørsmål som på meg mange ganger virker heseblesende og uinteressante, fra
sportsjournalistene. Sport handler om mange flere ting enn å vinne, det inntrykket er ganske tydelig, til tross for at mange overskrifter snakker om seierspallen.

Det samme gjelder – innlysende nok for meg som driver med musikk – for kunst, det er ganske lite relevant bare å stille spørsmål om hvor god en utøver er, for eksempel, eller en bok eller en operaforestilling. Det er en så liten del av det som skjer. Hvem er verdens beste musiker? Det er et spørsmål som det ikke er interessant å besvare. Det man kan si om det, er at det er forskjell i spennvidde – og det er et poeng, for når avstanden mellom la oss si trist og glad, for å ta noe enkelt, blir veldig stor, blir også effekten veldig stor. Det er det faktisk forskjell på, og selv om det ikke akkurat kan måles, kan det nok kanskje konstateres. Såkalt ”store”
musikere er også noen ganger så kreative at du virkelig ikke aner hva som kommer i neste sekund, på en konsert. Ingen dårlig ting.

Men kreativitet skal helst følge med for mer ”normale” talenter også, og interessant og givende kan det være å lytte i alle slags sammenhenger.
Ikke minst med såkalte amatører, som mange ganger gir mer enn proffer, fordi musikkgleden hindrer filtere i å oppstå, kommunikasjonen med salen er ofte bedre.

Men størrelsen på talentet er ikke alltid interessant, det heller. Uansett hvor stor en musiker er – etter denne definisjonen – så kan han eller hun godt finne på å levere noe som virker uinteressant. Dessuten virker det nærmest som det er en grense for hvor stort et talent kan være, og det
betyr at det finnes ganske mange ”store”. Om man da liker den ene eller andre er vel i hvert fall en smakssak.

I tillegg til som sagt diskusjoner om hvorvidt for eksempel Horowitz (som er en stor pianist, kan man si) gjør ting som ikke er så interessante, selv om det er fullt trøkk, og dimensjoner på det han gjør. Eller om det kanskje fortsatt er interessant.

Han har en stil, man kan kanskje si at han styrer musikken veldig mye selv, i motsetning til for eksempel Rubinstein, som virkelig gikk inn for å spille autentisk Chopin, sånn som (han mente) det skulle spilles.

Det vanlige er i hvert fall at utøveren går opp i musikken til et annet menneske – komponisten – så mye som han eller hun kan. Horowitz gjør kanskje også det, men man kan få inntrykk av en litt uvanlig prosess. Men han får det til å fungere på sin måte, og ofte med virkelige overraskelser. På en måte er alle sånne prosesser uvanlige også, fordi det er et møte mellom utøver og komponist. Kanskje han bare er – uvanlig, til musiker å være.

Men selv utøvere vil forskjellige ting, selv om jobben er å spille en annens musikk, noen er utpregede romantikere, andre både ser strenge ut og spiller, ikke akkurat firkantet eller stivt, men skal vi si alvorlig. Forskjellige holdninger til det samme stoffet finnes i massevis blant musikerne. Fortolkning er et eget fag, med forskjellige posisjoner der også.

Komponistene deler man selvfølgelig inn i tidsepoker, stilarter, akkurat som annen kunst, med sitt preg, sine tidstypiske prosjekter. Naturbeskrivelser finnes i musikken, for eksempel, akkurat som i malerkunsten. Impresjonismen, som i musikken nesten bare er et fransk fenomen, er full av titler som beskriver landskap, vann, fyrverkeri. 1800-tallet er rytmisk temmelig rett frem og har veldig stort fokus på klang,
mens litt lenger tilbake svinger det mye mer, og selv om man er opptatt av velklang i barokken også, er rytmen mye viktigere, eller spiller i hvert fall en helt annen rolle.

Dette er en hel verden, selvfølgelig, jeg gir bare glimt.

Mange ting vet man ikke ordentlig hva er, det er en av grunnene til at det finnes forskning om det. Jeg skal ikke si for mye, jeg merker allerede musikkvitenskapens oppgitte sukk over mine omtrentligheter. Men en fuge, for eksempel, løser opplagt et komplisert problem, og det gjelder andre former i musikken også. Ikke helt greit å si hva som egentlig skjer. Det skjer allikevel.

Og dette er jo bare én tradisjon, én genre. Popmusikk, hvis man i det hele tatt kan snakke om det under ett, kombinerer også ofte fokus både på klang og rytme, i hvert fall typisk populære sanger. Jeg tror også man kan si at det private spiller en annen rolle enn i klassisk musikk og antagelig jazz, hvilken er jeg ikke helt sikker på. Men som publikum med en god ”popsanger” føler man nærheten til utøveren i mye større grad enn i Filharmonien, hvor jeg til gjengjeld opplever ideer i mye større grad,
uttrykt i toner. Hvis jeg har rett i det, at en poplåt har et annet fokus på
komponistens eller sangerens private opplevelser eller følelser, er det i så
fall en interessant parallell til Knausgård og lignende forfatterprosjekter,
som ble sett på som nyskapende blant annet fordi stoffet hans er helt privat.

Jeg skal ikke si for mye om litteratur, jeg vet ikke nok, men man kan i hvert fall generelt si om veldig mye kunst at det nok er bygget delvis på kunstnerens egne opplevelser, men som regel utformet på en måte som i prinsippet gjør det tilgjengelig for hvem som helst. Det er i hvert fall meningen.

Dette er fiksjonens verden – det som ikke er virkelig, det som er iscenesatt på en eller annen måte – med litt andre regler enn i det vi vanligvis kaller virkeligheten. Timing, ikke minst, fargesetting, klangbehandling for komponisten – på scenen eller på film lages det en verden som for oss ser
virkelig ut, men som er konstruert, skapt.

Parallellen til virkeligheten må være der på en eller annen måte, men egentlig er det ikke mulig å si helt hva likheten mellom kunsten og virkeligheten egentlig er. Den enkelte kunstner og den enkelte epoke har også sin måte, eller sine måter, å forholde seg til virkeligheten. Som sagt, kanskje er man mest opptatt av følelser i det man forteller, eller strukturer, eller politikk (det finnes politisk musikk også, Brecht og Weill fra mellomkrigstidens Tyskland, for eksempel). Vil man ha fest eller meditasjon? Det er mange måter å gjøre det på.

Uansett er det en avstand mellom kunstverket og det vi kaller virkeligheten, og den avstanden lar seg ikke helt definere.

Å lage en sånn virkelighet krever i hvert fall at man gjør valg. Selv Knausgård kan ikke fri seg fra kravet om å velge hva han vil fortelle, selv om hans opplevelser ikke er kamuflert eller omformet i en fiksjon. Begrepet ”alt” finnes ikke, i hvert fall ikke i en fortelling.

”Naturtro” er også bare én posisjon, blant mange. Det man i beste fall
kan si, er at kunsten ligner på noe, enten det er abstrakte begreper, krig eller kjærlighet, eller noe man ikke vet hva er. ”Som om” er for meg fasiten på hva kunst er. Det er som kjærlighet, men det er ikke kjærlighet, som sorg, tårer, vind, som ideer, sikkert også. Opplevelsene eller tingene finnes ikke i kunsten, men de har satt spor etter seg.

Musikken, i hvert fall instrumentalmusikken, er i tillegg sett på som den kunstarten som er fjernest fra virkeligheten, fordi den ”ikke har noen gjenstand den etterligner”, som for eksempel figurativ kunst har i alle sine former. Men selv den er faktisk heller ikke virkelig.

Man kunne sikkert også si om abstrakt kunst at den ikke har noen gjenstand, hvis man ikke da inkluderer abstrakter i begrepet ”gjenstand”. Kanskje man skulle det, i hvert fall må det kunsten snakker om på en eller annen måte høre hjemme i menneskenes verden, ellers ville den vel ikke være interessant for oss. Fønhus, den norske forfatteren, gjør dykk inn i dyrs tanker, såvidt jeg husker, fascinerende som bare det, men det er fortsatt en forfatter, et menneske, som har laget det. Helt på utsiden av oss selv er det kanskje vanskelig å komme. Både abstrakte begreper og følelser finnes også i våre hoder og kropper.

Kombinasjoner av tanker og følelser finnes også, forløp av det samme, opplevelser, jeg vet ikke om vi skal se på det som konkrete eller abstrakte ting. Akkurat som det kanskje i større grad finnes kombinasjoner av fysiske handlinger og følelser i idrettens verden. Kanskje. Eller kanskje det bare er andre tanker der enn på teaterscenen. Noen som vet mer får hjelpe meg.

Og noe av poenget er at vi ikke helt vet hva som skjer, der midt inne i musikken eller kunsten. Den må være uforutsigbar, det er en del av
konstruksjonen, også, at den skal kunne oppleves på nytt hver gang. Er boka skrevet eller maleriet malt er det opp til hver enkelt leser eller tilskuer å finne det man har bruk for, i musikken krever det en musiker som fortolker det som er laget og gir det videre til publikum. Det krever også at man er kreativ og selvstendig. ”Her-skal-du-høre–hva-jeg-spilte-i-går-kveld” er ikke noe man har veldig lyst til å høre på. Det hender det skjer allikevel, men det er jo ikke ideelt.

Og så får man som ikke-kunstner huske på at når man forlanger kvalitet, så er det kunstneren som betaler prisen. Man kan ikke som komponist eller maler ta med halve problemet, man må ha med alt det som hører til det man holder på med, hvis man skal få det til. Det betyr at man befinner seg en smule på kanten, det er noen ganger det som skaper de tingene som er virkelig noe å høre på, man lager rett og slett kanten, grensen, for hva man kan gjøre med et problem.

Og hvis du kjenner en kunstner eller musiker, eller vet om en, eller tror
du gjør det, og synes hun er helt gal, eller han, så ja, gjerne for meg, men
hvis jeg faktisk har skrevet meg ut av en galskap, for det går altså an, så gjør jeg kanskje det samme for den som bruker det jeg lager, spiller det, leser det eller lytter til det. Vi er tilstede, som sagt, langs kanten, til bruk for de gangene du er på kanten.

Andre er tilstede langs andre kanter.