Det er et foreløpig et paradoks at Fremskrittspartiet skal lede oss inn i det såkalte kunnskapssamfunnet. Hvis de ikke kvitter seg med sin antiintellektualisme vil de sannsynligvis ødelegge mye av det de hevder å ville gå for, og som de kanskje ønsker selv også, å gi oss alle mer kunnskap.

At ganske mye av kunsten og musikken i vår historie også vokser på kunnskapens tre, i betydningen akademisk kunnskap, er også et poeng som er gått mange hus forbi. Mange av formene i kunsten og musikken har utviklet seg i samtale med vitenskapen og ofte i de samme miljøene, og har betydning for å forstå verden gjennom vitenskapen.

I Norge har ordet ”finkultur” blitt en måte å beskytte seg mot denne delen av kulturen, og det er temmelig enøyd bare å være opptatt av at den historisk sett har grodd ut av overklassen, så lenge det var overklassen og middelklassen – fortsatt historisk sett – som hadde størst mulighet til å drive med vitenskap, kunst og utdanning.

I dag er dette ikke lenger tilfelle, og ingen ønsker heller å ha det sånn, men man kan ikke uten videre hive det tidligere generasjoner har funnet ut, bare fordi vi kommer fra et klassesamfunn som vi kanskje er i ferd med å forlate. Kunsten rommer like mange sannheter som vitenskapen, selv om de fortelles ”forkledd”. Å miste kontakten med dem er for et samfunn på høyden med å legge ned universiteter.

I tillegg kommer kunstens evne til å være larger than life, større også enn de sannhetene den eventuelt er inspirert av, eller annerledes, og som er med på å gi den en rolle som noe som gir samfunnet nye ideer, eller som gir gamle ideer nytt innhold eller ny form.

Den inneholder selvsagt egne ideer også, men poenget er at mange av dem presenteres i et ”utdannet” språk, i tillegg til andre. Man må ikke ha utdanning for å forstå den, for kunst kan godt tas inn intuitivt, men hvis man er utstyrt med forakt for denne typen kunnskap risikerer man problemer.

At noen kaller dette – generelt – hobby for voksne mennesker er vel et tegn på at de selv kommer fra en tradisjon hvor for eksempel musikk ikke er et yrke.

Universitetslærere driver – også – med ting de synes er interessante og morsomme. Mange håndverkere har sikkert også gjort hobby til jobb, og antagelig mange journalister. Jeg har til og med møtt sykepleiere og anleggsarbeidere som er glad i jobben sin, av samme grunn eller
av andre grunner. De får visst også betalt.

Klassisk musikk eller kunst er absolutt ikke det eneste som rommer denne kunnskapen og mere, nesten alle genrer er i dag så utviklet at det antagelig er vanskelig å si hva de ikke rommer.

Akademisk eller intellektuell kunnskap er – som nevnt innledningsvis – heller ikke den eneste formen for kunnskap, det finnes mye folkelig kunnskap vi har god bruk for, mange andre typer også.

En god del av det finnes også i kunsten, ikke minst fra vår egen tid.