Det slo meg igjen her om dagen, en sannhet jeg oppdaget da jeg jobbet som lærer på videregående, hvor viktig det er at man selv får velge hva man interesserer seg mest for her i verden, uavhengig av hva som står på pensum eller hva andre synes er viktig, enten de er autoriteter eller ikke. Jeg tror en del lærere går i baret her.

Det er ikke dermed sagt at man ikke skal lære seg pensum eller de tingene som er regnet som sentrale i et fag. Det er man selvsagt nødt til å forholde seg til. Man slipper bare unna en hemsko hvis man selv får bestemme – egentlig – hvor viktig det er, for en selv. Altså om det kommer først i rekka av ting som interesserer en, eller som nummer to, eller lenger ned på lista.

Entusiasme smitter selvsagt, ikke minst fra lærere, men allikevel, det som er først i ens eget hode, det er først, andre kan som regel ikke gjøre mye med det. Når noen blir presset til å mene at det de skal lære er det viktigste i verden, blir det ofte trøbbel.

Hvis man mener, og får lov til å mene, at snekring er det mest interessante som finnes, eller motorsykler eller billakkering, så er det – tross alt – enklere å lære seg så mye engelsk man kan og vil. Det var i hvert fall min erfaring som engelsklærer på yrkesfaglig.

Man må kort og godt få lov å prioritere litt selv, innenfor de rammer man er i. Klarte ikke mine elever å lære seg det nødvendige, strøk de. Men jeg forventet ikke av elever som ikke var motivert for å være akademikerspirer, at de skulle være det.

Motsatt er det også plagsomt for en med intellektuelle eller kunstneriske interesser å vokse opp i et miljø hvor det er pinlig å uttale Mozarts navn med annet enn forakt eller i hvert fall markert avstand, eller hvor teori blir sett på som sært. Dette var virkeligheten for mange i min generasjon, og det henger ennå godt i i en del hoder.

Ideelt sett burde man være en del av hverandres verden, slik at man kunne holde på med det man passet til eller interesserte seg for i størst mulig grad, men forsto nok av andres verden til å respektere det de gjorde som noe nyttig, i hvert fall for samfunnet, og helst som noenlunde forståelig for en selv.

I dag er ordet kunnskap ikke bare respektert, men fryktet av mange, slik at man i skolen konkurrerer om de tingene som ofte ble sett ned på da jeg vokste opp. Man kan risikere å skjønne mindre av hva kunnskap egentlig er på denne måten, fordi det handler for mye om å score poeng, mens det mest interessante er hva man scorer poeng på.