For en stund siden sirkulerte det på Facebook lister over bøker som hadde betydd noe for folk, og jeg klarte heller ikke la være: Her er noen ideer til neste ferie.

Claude Lévi-Strauss: Tropisk elegi

Dette er ikke en fagbok om sosialantropologi, som i tilfellet Lévi-Strauss ville vært ganske tung, men en reiseskildring av den reflekterte sorten. Boken kan gi en slags innfallsport til Frankrike, selv om den handler
mest om Sør-Amerika. Den ga meg ideen til begrepet intellektuell underholdning.
Det er sikkert ikke meg som har funnet det opp, men det er uansett knallbra å lese noe som er lett nok til at du kan slappe av, og smart nok til at hodet har noe å jobbe med allikevel. Man kunne kalle det avansert journalistikk.
Lévi-Strauss er en sentral figur i sosialantropologien.

Shaw on Music.

En samling musikkanmeldelser og artikler om musikk av George Bernard Shaw. Hvis du liker gode slakt og ellers engelsk humor (han er forresten irsk – det er ganske mange irer som er viktige i engelsk kultur). Shaw sier ting om musikk som er verdt å få med seg, poengtert og morsomt, selvfølgelig, og gjennomtenkt.

Tove Jansson: Bøkene om Mummitrollet.

– alle de bøkene med tekst, illustrert av forfatteren. Min personlige bibel, alle de forskjellige figurene dukker jevnlig opp i mitt hode som modeller for min egen væremåte. Tegneseriene og alt det andre er ikke like spennende, for ikke å snakke om noen nye produksjoner som noen har mage til å
selge som mummibøker, mens det i virkeligheten er annenklasses kopier skrevet av gud vet hvem.

Sigurd Hoel: Syndere i sommersol.

Jeg tror ikke helt jeg skjønte hva som var ille med denne veldig fine boken, men det var visst skandale da den kom på tyvetallet. Det er rett og slett en historie om en gjeng som drar på hyttetur sammen uten at noen av dem er gift…

Johan Borgen: Ord gjennom år.

En samling essays og andre korte tekster. Jeg tror fortsatt man kan finne spor av Johan Borgens stil i norsk journalistikk, og jeg er i hvert fall preget av den. Mange av disse tekstene er skikkelig fine ting. ”Gjennom dører av duft…” starter en av dem, som ville vært berømt hvis vi var oss litt mer bevisst vår egen kultur, om en sykkeltur opp på Krokskogen, tror jeg.

Lin Yutang: Smilende livskunst.

Jeg ga bort denne til en venn en gang, og han begynte visst å røyke igjen. Jeg fikk litt dårlig samvittighet, for poenget til Lin Yutang, fra 30-tallet, er at vi trenger en slyngel, mer enn en helt, som sikkert var det alle helst ville ha da han skrev det. I dag lider vi alle under slyngelregimet, så nå trenger vi nok en ny grøft som noen kan falle i. For min generasjon var det en befrielse å lese, tror jeg, og morsomt. Hva skal man gjøre i Himmelen? spør kineseren oss som er kristne – alt er jo perfekt, man kan ikke en gang klø seg på ryggen. Den gangen jeg var en god ateist syntes jeg selvfølgelig at det var et morsomt poeng, og jeg kan ikke helt se bort fra det nå heller, som en ikke like god katolikk…

Charles Chaplin: Mitt liv.

Chaplin vokste opp i den ytterste fattigdom i London, og jeg
husker han syntes at luksus var ”beroligende”, naturlig nok. En spennende historie om et
innholdsrikt liv (hvilket liv er ikke det, forresten?) Selvbiografier er ofte
vel så morsomme å lese som biografier, synes jeg. Noen biografier blir dessverre litt sånn…med
bønneteppe foran helten, og uansett blir det i hvert fall ofte mer personlig når fortellingen er selvopplevd. Som å snakke med noen, nesten.

A.S. Neill: Summerhill.

Min løsning på skolens problemer da jeg var tenåring og
selvgående på det meste. Neill drev sin egen skole, med frivillig oppmøte som
prinsipp, inntil elevene først kom, da måtte de være der, så vidt jeg husker. Mye
elevdemokrati og kreativ pedagogikk. Fortsatt inspirerende lesning – en ytterst menneskelig bok.

Arthur Omre: Smuglere.

En liten bok, skrevet fra ”skurkens” synspunkt, tror jeg, i hvert fall spennende fortalt om katt- og mus-leken mellom politi og smuglere under forbudstiden på 20-tallet. Råkjøring på Oslofjorden med kjappe båter, for eksempel.

Kjell Arild Pollestad: Therese.

Boken om den hellige Therèse fra Lisieux lærte meg at man faktisk kan
bruke sin egen smerte i livet til noe. Det er mulig jeg overdriver, men sånn
som jeg husker historien oppsøkte hun smerten i sitt eget liv. Som katolikk har jeg oppdaget at askese faktisk gir noe, men jeg er ikke så from at jeg bruker det mye i mitt liv. Smerte er uunngåelig, og som sagt, litt mer håndterbart etter at jeg fikk med meg det poenget.

Marguerite Duras: Elskeren.

Duras har to eller tre forskjellige bøker med nøyaktig samme historie, ikke så rart, kanskje, fordi de handler om hennes forhold som ung tenåring til en voksen mann (som foregikk i virkeligheten også), i en familie som var
et godt stykke ute. Hun vokste opp i fransk Indokina, altså Vietnam, i mellomkrigstiden. For meg en innfallsport til modernismen, etter en oppvekst med et litt gammeldags kunstsyn. Det er en klisjé, men det stemte her, i hvert fall for meg: Ille og vakkert.

Franquin: Viggo.

Totalt uimotståelige tegneseriehistorier om kontorbudet Viggo som gjør
alt annet enn jobben sin på Serieforlaget, for eksempel bygger en kanal av plexiglass til gullfisken sin over hodene på alle sine kolleger (det drypper), eller lager biljardbord av et helt rom med nytt gulvbelegg, sammen med en kompis. Viggo er alt for kreativ til å gjøre særlig mye av det som skal gjøres på et kontor. Hvis man har vært kontorist selv er det ekstra morsomt, eller uansett bra hvis man er litt regelfiksert eller oppgitt over noen som er det, for eksempel seg selv…

J.R.R. Tolkien: Ringenes herre.

Kampen mellom det gode og det onde, plassert delvis i Hobbiton, et fiktivt sted som har en del av de hyggeligste sidene av England, og sikkert Norge også. Noen av hobbitene har for vane å fylle etter i krokene, husker jeg, altså å ”snipse” som min mor pleide å si, på kjøkkenet etter at måltidet egentlig er over. Jeg mistet litt entusiasmen da bøkene ble oversatt til norsk på nytt, med en del nye, litt upoetiske navn.

Henrik Ibsen: En folkefiende.

Jeg husker at jeg så stykket som barn eller tenåring, men merkelig nok ikke min egen reaksjon. Effekten kom visst i hvert fall, jeg jobbet i hvert fall tre-fire år som miljøkontorist og ble seinere engasjert i mange ting. Jeg så stykket i tysk gjestespill i Oslo for en liten stund siden, og det minnet ikke så lite om 70-80-tallet i Natur & Ungdom-miljøet i Oslo.

M.F.K. Fisher: The Art of Eating.

Dette er en samling bøker i én perm av denne amerikanske matskribenten.
Hun gjør en ting jeg elsker, ikke minst på trykk, nemlig å snakke om mat på en måte som gir en nye ideer, og ikke bare om mat. Temaer i disse essayene er for eksempel å spise alene, hva som skjer med magen (innvendig) når man blir 50, spising til sjøs (her oppdaget jeg begrepet sea change, at en sjøreise, selve reisen i seg selv, kan føre til uforutsette forandringer i livet. Selvfølgelig er det mange paralleller til dette i andre sammenhenger, begrepet brukes generelt om store endringer i livet).