Matsesonger kommer alltid overraskende på meg, men så lenge
jeg følger med i fiskedisken går det bra, sesongene varer jo en stund.
Torsk er tingen akkurat nå, og det finnes følge, rogn og torsketunger er mine
favoritter.

Dessverre hadde en av de supermarkedene jeg frekventerer
bommet på kokingen av rogna, den var blitt litt for tørr. Til tross for
den pyntelige innpakningen i matpapir, med hyssing (for å unngå at den
sprekker) var den nok kokt for lenge, så mauling rett fra pakka gikk ikke,
maten satt litt for hardt i ganen.

Det finnes gamle historier om…liksom, kroverter, som jukser
med sterke krydder for å skjule at maten deres egentlig er skjemt, for gammel.
Hvorfor ordet ”krovert” har landet i mitt hode i denne sammenhengen er kanskje
fordi de som har fortalt sånne historier til meg vil poengtere at dette er
lenge siden, sånt skjer vel ikke i dag, og en ”krovert” er uansett noe
utenlandsk, kanskje dansk eller svensk eller noe enda lenger vekk. Her hjemme
skjer det sikkert ikke.

Noe sånt skjer sikkert rundt omkring ennå, selv om det ikke
er farlig. Noe av tingen med kafédrift er vel å beregne både antall gjester
sånn noenlunde, og hvor mye man må kjøpe inn. Ikke så lett, så man må passe på
å legge ting tidsnok på kjøl, og vite hva som går an å servere dagen etter og
hva som ikke går.

Uansett trenger man ikke være like nøye hjemme. Jeg digger
chili, antall Tabascoflasker forbrukt overgår for lengst tallet på
kjærlighetsforhold, og det finnes mye annet rart på flaske fra Østen, ikke
minst i mitt nabolag. Torggata i Oslo har fortsatt et visst preg av å være
”Lille Saigon” – ikke at jeg har vært der, jeg aner ikke hvordan byen ser ut,
men Torggata har hatt et litt rotete og temmelig interessant preg hittil, med
små sidegater, en haug små asiatiske restauranter, eller skal vi kalle det
kafeer, plutselig et svært supermarked fulle av ting fra Asia som jeg ikke
kommer til å oversikt over før jeg eventuelt lager en egen nettside om bare
asiatisk mat. Når jeg er ferdig er sikkert noen nye eiere i nabolokalet sikkert
klare for å bli ofre for min nysgjerrighet, kanskje de driver med koreansk mat
eller noe annet jeg ikke har peiling på.

Men jeg registrerer at Olav Thon er på vei
hit også, og jeg må nok en gang fundere litt. Personlig har jeg hittil hatt
vanskelig for å forstå folk som har som mål å bygge store bedrifter, eller
kanskje tjene mest mulig penger, men
det ville ikke spilt noen rolle hvis det de gjorde var ok. Det Olav Thon gjør
er i seg selv kanskje ok, særlig ifølge såkalt mange, han skaper jo arbeidsplasser i massevis og tjener penger,
som sagt. Det er jo bedre å ha en inntekt hvis alternativet er å ikke ha en.

Jeg skal heller ikke kritisere ham for å være hallingdøl,
selv om han typisk nok ikke bor i byen, men langt utenfor byen. Jeg
har selv vært innflytter i en by, med en viss suksess, og jeg vet ut fra den
erfaringen og egen erfaring med andre innflyttere i Oslo at man har mye å
tilføre. Jeg husker fra Tromsø, hvor jeg bodde ganske lenge, at jeg visste ting
om byen som de innfødte ikke hadde helt oversikt over, og idag ville jeg vel si
at jeg hadde et annet perspektiv,
noe som innenfor rimelighetens grenser heller ikke er dumt.

Grensene for den rimeligheten går et eller annet sted i nærheten
av entusiasme for et sted. Jeg elsket Tromsø fra ca. dag 14, så lang tid tok
det nemlig å bli en del av miljøet, som student, riktignok, men i hvert fall
rimelig godt akseptert av de som var derfra eller nært nok til å oppfatte det
som sin by. Jeg var faktisk velkommen
og vel så det, under forutsetning av at jeg var sånn noenlunde med på leken,
altså med på det som var kulturen og levemåten der omkring.

Det hadde jeg stort sett ingen vanskeligheter med, fordi den
matchet min egen i nokså stor grad. Dermed fikk jeg lov å være med å leke, jeg
jobbet som musiker der mens jeg studerte og noen år etterpå, mesteparten av
tiden med en entusiasme for Nord-Norges hovedstad og hele landsdelen, men også,
selvfølgelig, med bagasje hjemmefra. Ikke alt gikk hjem umiddelbart, noe måtte
jeg slåss for, men stort sett var nye ideer velkomne så lenge følelsen var at
jeg likte det jeg kom til og hadde ønske om å bidra til folks og stedets beste.

Som sagt, ikke alt var plain sailing etterhvert, og det var
en periode hvor jeg ønsket alt nordnorsk dit pepperen grodde. Men misnøye var
ikke grunnlaget for det jeg drev med,
snarere baksiden av medaljen, som med enhver medalje, må det være rimelig å
anta.

Så frågan er hva Thon vil i Oslo. Man kan få følelsen av at
han kanskje ikke helt har flyttet fra Hallingdal, og muligens heller ikke
sjekket ut hva som er skjedd der siden han dro for sikkert ganske lenge siden,
for det skjer interessante ting ”på bygda” også, slett ikke bare i Oslo.

Jeg burde kanskje besøke noen av stedene hans igjen, det er
en stund siden sist, og også først si at jeg ikke har noe imot at noen vokser
seg store, det er ikke nødvendigvis noe problem i seg selv, tror jeg. Jan
Vardøen har ifølge noen aviser satt sitt preg på Grünerløkka, og hvis det
stemmer er det greit for meg som restaurantgjest, i hvert fall. Insidere i
bransjen får kanskje mene noe litt mere kvalifisert, men pizza på Olaf Ryes
plass er i hvert fall ikke et problem, og resten av Løkka er mer enn beboelig
hvis man vil spise eller sosialisere, enten det skyldes Vardøen eller andre.

Men ta for eksempel arkitekturen til Thon. Jeg har nevnt det
før, og jeg sier det gjerne igjen, det virker som om noen i hans firma har en
forkjærlighet for 30-40-tallet, art deco, hvis noen vet hva det er, og hvorfor
ikke? Altså det viktige er at man noget vil, hva er ikke riktig like viktig. Problemet er at hver gang man
kommer inn i et hotell eller et kjøpesenter som er eid av Thon, så har man en
følelse av noe som er litt på liksom,
det er ikke gjort ordentlig, det er brukt for billige materialer, kanskje,
eller rett og slett for lite kreative designere. Det er spart på ting som ikke
burde spares på, designmessig, snakker jeg om, først og fremst, og vel kanskje
også når det gjelder konsepter. Det er ikke sikkert det mangler så mye, men det
mangler noe.

Når man eier et firma som er så stort som Thons, burde man
føle ansvar for å gi oss noe, og jeg
snakker også om å gi byen noe, og å
gi oss noe som varer. Jeg ser ikke for meg at vi har lyst til å sette de
tingene han bygger på Riksantikvarens rød liste eller hva det heter, om hundre
år, for eksempel.

Og hvorfor skulle han ikke fikse det? Økonomien er ikke et
problem, eller kanskje er det akkurat det det er, for man bygger vel ikke opp
et imperium uten å være mer enn vanlig opptatt av penger, kanskje noen ganger
på bekostning av andre perspektiver i forretningsdriften.

Norge kommer – det sier klisjeen – fra fattigdom, og det
rare er at det som er bygget i fattigdom stort sett er finere enn det meste av
det som bygges idag. Det gjelder absolutt ikke bare Thon. Jeg vet ikke hva som rir
den generasjonen – det er vel de samme tingene som på 30-tallet, til tross for
at 30-tallet er forbi. Angsten for fattigdommen er forståelig i seg selv, men den trenger ikke hindre oss i å lage noe som er holdbart og ser ikke bare bra ut,
men fint. Angsten for en tom konto er heller ikke like relevant i dag som for 80 år siden. Vi har flere muligheter
idag.

Og som sagt, hvis dette handler om innflytterproblematikk,
og det kan godt være, så har jeg ingenting imot innflyttere, men de må
respektere det stedet de er flyttet til, forstå dets historie, kultur og natur,
og handle deretter. De må bli en del av byen, med sin egen kultur med på
lasset, javisst, men på en eller annen måte tilpasset det stedet de er flyttet
til. Som kontrast til, eller i harmoni med det som er der fra før av. Men det
må i det minste være noe.

Jeg har også en sterk følelse for tiden av at mange driver
og rydder, i byen og andre steder.
Til det er å si, tror jeg, at ethvert sted
bør ha en balanse mellom orden og rot. Jeg tror ikke man nødvendigvis må si så
mye mer om den saken – hvis man rydder vekk alt som ikke passer inn i ens egen
oppfatning av hvordan ting skal være, antar man for det første at man selv har
fasiten til hvordan stedet bør være. Dessuten er vel helt ryddige
steder sterile og kjedelige (jeg vet ikke om jeg kan huske å ha sett noen), og
en by, som det meste annet, må også ha muligheten til å vokse til en viss grad
fritt.

Frihet og orden er heller ikke det samme for folk med
forskjellige kulturer, fra forskjellige deler av verden eller innenfor et land.

Eller i byen og på landet.

Det gjør vel heller ingenting å ha byen med seg på landet
eller dra landet inn til byen, så lenge man ikke kræsjer stedet helt, dets
tradisjoner og særheter.

Eller kanskje jeg bommer helt, kanskje det skyldes noe helt annet. Men jeg skulle ønske meg noe litt mere gjennomført når man har så mye penger til rådighet og bruker dem til å bygge en hel masse.

Man bør også ha fått med seg at estetikk ikke er bare estetikk, som det noen ganger presenteres som, men en måte å beskrive kunst. Og hvis man ikke vet noe om kunst vet man heller ikke noe om arkitektur som kunst.

Ikke dermed sagt at man ha mye kunnskap for å gjøre noe, men det er jo regnet som én innfallsvinkel til ting. Ellers må man ha flaks eller en god porsjon talent, eller begge deler. Formell kunnskap i betydningen eksamenspapirer er heller ikke nødvendigvis noe poeng, men det kan være det.

Hva som kommer ut av en enkel middag… Her er oppskriften,
hvis man kan kalle det det:

Fersk kokt rogn
olivenolje og smør til oppvarming av rognen
2 store hvitløksfedd
litt salt
Tabasco
Noe asiatisk ketchup-aktig (kom til Torggata og let selv,
eller gå til din lokale asiat)
Noen dråper rar soyasaus på flaske (bruk det du har, eventuelt)
Litt vann

Skrell hvitløksfeddene og skjær dem i skiver.

Varm alt unntatt vann i noen minutter, til hvitløken
begynner å bli myk. Ikke for sterk varme, da blir hvitløken stekt.

Ha i litt vann og kok litt videre (et minutt eller noe sånt)

Legg i rogn skåret i tynne skiver, så den blir skikkelig
gjennomtrukket av saus. La dem putre i hvert fall 10 min, til sausen er tyknet.

Hell alt over på en tallerken. Bruk gjerne en slikkepott så
du får med deg all sausen.

Brød og smør fungerte bra til.
Not a drop o’beer in the house, så vann med lime fungerte
bra.

Når det gjelder de tingene på flaske, så nytter det neppe å
komme med navn. Den ene minner om
ketchup, men med mye mer chili, importert opprinnelig til Sverige av et firma
fra Malaysia. Den andre er en fermentert soyasaus, altså gjæret, fra Thailand, norskimportert. Som sagt, Torggata, for eksempel, eller en lokal eksotisk matbutikk.

Soyasausen lukter nærmest tjære for min nese, og smaker som vanlig
noe helt annet når den har kokt med i sausen. Det lille jeg har prøvd meg på av
hjemmelaget asiatisk mat – forsiktig thai-kokkelering, i det minste med en
morter som en del av utstyret – åpenbarer i hvert fall at overgangen fra
ingrediens til ferdig mat for meg er
et mysterium, sammenlignet med de – for meg – enkle teknikkene for matlaging
jeg vokste opp med. Jeg tror i hvert
fall jeg har en viss kontroll over hva som skjer når man koker fårikål eller steker
makrell, og kanskje noenlunde også over det man kan kalle moderne hjemmelaget mat.

Det som ligger i morteren halvveis inn i en thairett minner –
nok en gang for meg – ikke om noe som
har med mat å gjøre, noe som får meg til å tenke at verden heldigvis er stor nok
til at man fortsatt kan bli overrasket. Resultatet er jo som regel spiselig,
selv med min begrensede erfaring.