Nok en gang tilbake til PC-verdenen. Jeg vil ha kontroll.

Hva fanger øyet?

I boken: Ord og bilder, satt ned på papir. På skjermen: Bilder, ikke bare av mennesker og ting, men bilder av bilder, bilder av filmer,
bilder av ord, av kartoteksystemer, av regnemaskiner, kalendere og alle slags
”redskaper”.

Og alt sammen bevegelig, bildet av et ”skrivebord” også, rammer
alt inn, hvor alt ”ligger” til du ”flytter på det”.

Hvor fort går det? Så fort som elektroner beveger seg i
halvledermateriale? Fort i hvert fall, kanskje så fort som det som skjer i min hjerne når
jeg tenker. Hvor fort beveger en bokside seg? Så fort som mine muskler håndterer den, litt
mer oversiktlig eller bokstavelig talt håndterbart. Hvor mye er lysets
hastighet tilstede i denne virkeligheten? Er det lys jeg ser, eller et bilde av lys?

Hva er det
egentlig jeg har foran meg? I gamle dager: Virkelige materialer, papir, tre, metall. Maskiner, styrt av mekanikk, fysikk. Relativt harde ting, mulig å ta på, ofte med bevegelige deler. I dag:
Noe som ser ut som et vindu, som inneholder et tilsynelatende uendelig antall
bilder av hva som helst. Fysisk tilstede er det ingenting som er, hvis man ikke
regner med alle de elektronene som bytter plass i ”maskinens” deler.
Input-deler, prosesseringsdeler, output-deler. Alt sammen ubevegelig, uten lyd. Elektronene løper, ingenting annet beveger seg, i hvert fall synlig. Bildet beveger seg.

Synet er visstnok den følsomste sansen, i hvert fall er det
vanskelig å beskytte seg mot å se på en skjerm som står på foran en,
tilsynelatende med dagslys, gjennomskinnelig. Man blir litt snøblind,
distrahert, ør i toppen, lettere senil etter lang tids bruk. Konsentrasjonsproblemer finnes.

Visualiteten har her kontrollen over alle andre ting. I den
virkelige verden er følesansen viktigere, i kombinasjon med synet, her er den
kort og godt fraværende, med unntak av den dansen som fingrene utfører.
Følelsen av å være en bie som danser for de andre biene er tenkbar. I så fall
følbar…

Gjennomskinneligheten gir en følelse av å se inn i noe,
gjennom et vindu.

I tillegg den kommersielle biten, som ikke blir mindre
tilstede ettersom tiden går. Noen har hendene sine inne i mine systemer og vet
litt for mye om hva jeg gjør der, i tillegg finnes det stadig flere annonser
som til dels også beveger seg.

Et bilde av verden oppfører seg ikke sånn som verden, uansett hvor ”naturtro” man prøver å gjøre det. Jeg burde snart
customisere maskina mi til, skal vi se, kanskje tidlig 1900-tallsestetikk, nei,
hvorfor ikke popart, renessanse eller egyptisk? Trelinjaler i Word, eller
neonknapper i Finale. Hvorfor ikke? Eller kanskje man bør kunne stable om på
layouten på Aftenposten etter sitt eget hode, sile vekk annonser, eventuelt
slippe igjennom det som interesserer, få maskina til å vise meg akkurat det jeg
vil, utvalgt og omdannet av det materialet som ligger ute. Countercookies? Lar
det seg gjøre? Sikkert.

Apper som velger for deg finnes jo allerede, sikkert en
masse annet også som jeg ikke vet om ennå.

Men generelt, følelsen av, som jeg har sagt før, tror jeg, praktisk
kreativitet med et visuelt uttrykk, kræsjer til en viss grad den delen av min
verden som pleide å omfatte intellektuell kreativitet med et verbalt eller
skriftlig uttrykk. Jeg prøver egentlig å gå opp en grense mellom disse to
verdenene. Ikke utrydde noen av dem, selv om det sikkert virker sånn for en forbipasserende PC-nerd.

Det musikalske plages ikke i samme grad, unntatt når jeg finner ting
på nettet som kræsjer et eller annet. Men skjermen plager tankene.

Visualitet er også knyttet til kroppen fordi den i stor grad
handler om bevegelse, å se bevegelse,
som i utgangspunktet, hvis man tar vekk hjelpemidlene våre og vi bare er oss,
utføres med armer og bein. Kroppen, kort og godt, er det som i utgangspunktet
lager bevegelser for oss. Det verbale rommer også en verden, og det skriftlige.
Alle andre måter å kommunisere også, og alle har sine muligheter og begrensninger.

Automatisering er også et tema, noen retter ordene mine før jeg rekker å gjøre det selv, eventuelt på måter som ikke er mine.

Skjermen lager en boble. Skjedde det noe akkurat? Eller var
det bare noe på skjermen? Tunga rett i munnen nå. Et klart blikk og en tanke av
gelé.

Nå må jeg da snart ha kommet så langt med dette at jeg kan
bruke Mac’en uten å plages.