Julia Brännström sier en god del tull, og motstanderne hennes også.

Det finnes i hvert fall musikkinteresse blant FrPere, det vet jeg. Og de jeg kjenner trenger ikke bli fornærmet fordi jeg synes det er nødvendig å si det, for partiet har ikke akkurat for vane å la være å slenge med leppa, hvis anledningen byr seg.

Men å måle popmusikk mot moderne klassisk musikk? Det er en jobb jeg ikke tar på meg. Jeg kan føle meg uvel med begge genrer, og ha det bra med begge.

Jeg kan godt mene noe om musikk, men å sette en hel genre opp mot en annen er bare tull, fordi enhver genre har sine genier og sine lettvektere. Det som er toppen av livet i en genre kan være krise i en annen, dessuten.

Det handler ikke om det. Vi trenger i hvert fall både Webern og Clapton, og jeg skulle ønske at noen fra de mest polariserte sidene av norsk politikk gikk på ”hverandres” konserter en gang, til et sted man vanligvis ikke
befant seg. Man burde kanskje heller ikke velge det man selv synes er rarest, men rett og slett det som kunne se interessant ut.