Julia Brännström sier en god del tull, og motstanderne
hennes også.

Det finnes i hvert fall musikkinteresse blant FrPere, det
vet jeg. Og de jeg kjenner trenger ikke bli fornærmet fordi jeg synes det er
nødvendig å si det, for partiet har ikke akkurat for vane å la være å slenge
med leppa, hvis anledningen byr seg.

Men å måle popmusikk mot moderne klassisk musikk? Det er en
jobb jeg ikke tar på meg. Jeg kan føle meg uvel med begge genrer, og ha det bra
med begge.

Jeg kan godt mene noe om musikk, men å sette en hel genre
opp mot en annen er bare tull, fordi enhver genre har sine genier og sine
lettvektere. Det som er toppen av livet i en genre kan være krise i en annen,
dessuten.

Det handler ikke om det. Vi trenger i hvert fall både Webern
og Clapton, og jeg skulle ønske at noen fra de mest polariserte sidene av norsk
politikk gikk på ”hverandres” konserter en gang, til et sted man vanligvis ikke
befant seg. Man burde kanskje heller ikke velge det man selv synes er rarest,
men rett og slett det som kunne se interessant ut.