En by er et møtested.

Fordi byen jo ligger på et sted, vil det nødvendigvis skje et møte mellom såkalt fastboende, besøkende, og innflyttere. Grensen mellom dem trenger ikke alltid være så tydelig, og et steds og en bys kultur vil alltid la
seg påvirke av det den møter og det den mottar.

Dette gjelder ethvert sted, enhver gruppe mennesker, forsåvidt. Hvis byen er av en viss størrelse vil man også kunne nyte godt av den fordelen det er å kunne ha mange forskjellige oppfatninger og kulturer på samme sted, som fungerer nokså uavhengig av hverandre. Dette krever en viss
grad av toleranse hos innbyggerne, og at man tar praktiske hensyn til
hverandre. Men samlivet bygger også på en viss grad av isolasjon, så man både slipper å forholde seg til alt naboen driver med, og selv kan gjøre sine ting uten at noen legger seg opp i det.

I Oslos tilfelle tror jeg for eksempel homofili og kulturinteresse har vært ting som har drevet folk inn til byen, med det nokså hyggelige resultat at vi har et ganske variert kulturliv, og egentlig et ganske variert folkeliv også. Den norske genertheten har dessverre vært et hinder for sosial utveksling, og skjult en god del av det, men i dag er det bevegelse i mange ting, også dette. Hvis man dessuten bryter noen sosiale grenser (eller
til og med tar med seg noen sosiale vaner fra nettopp landsbygda, for eksempel å risikere en prat over en øl med en fremmed) kan man få glimt av mange interessante og forskjellige måter å leve livet på, forfriskende synspunkter fra uventet hold, mennesker helt annerledes enn en selv, som kan gi ideer til ens eget liv, og pusterom, ikke minst.

Politikken er arena for utformingen av mange ting i byen, og selv om man ofte skulle ønske at man rett og slett ble latt i fred, er det ikke
helt mulig. Man må noen ganger finne seg i å bli dyttet på, og det kan hende man må dytte igjen. Kjernen i praktisk politikk burde vel kanskje være kompromisset, og dessverre har ikke dette ordet noen helt god klang i norske ører. Folk som kompromisser omtales ofte med skepsis, de kan godt ha forspilt både det ene og det andre gjennom å kompromisse, for eksempel prinsippene sine, eller våre, og noen av dem er hellige, det synes vi i hvert fall hvis vi blir tvunget opp i et hjørne.

Til det er kanskje å si at ideenes verden er en ting i seg selv, men det er alltid en avstand til den konkrete virkelighet. Ideer er ikke verdiløse, men når man vil utforme og utfordre virkeligheten møter man raskt på naboens idéverden, som ikke nødvendigvis er lik ens egen.

Jeg har heldigvis aldri vært politiker, men det er vel her kompromissene burde komme inn.

Noen tror at kompromisser bare kan inngås sånn at først får du viljen din, så jeg. Hvis vi så regner sammen alle sakene vi må avgjøre, bør det være en viss balanse i tingene, i seg selv ord som kan romme så mangt, fra ekstreme til moderate situasjoner.

Norske politiske vaner er mye bygget på dette prinsippet, tror jeg: Først slåss vi – med ord, i dag, da – om hvem som skal regjere, siden har de som ble valgt rett til å bestemme alt. Det er ikke utypisk at et folk med så liten intellektuell tradisjon som oss har en sånn vane, dette er en temmelig rendyrket praktisk angrepsvinkel, i motsetning til tenkt.

Det er vel også grunnen til at såkalt omkamp nesten alltid er lov, man er rett og slett ikke ferdig med diskusjonen. De færreste kommer seg opp av sofaen før de må, også.

I praksis kan dermed resultatet i en sak godt bli et kompromiss, selv om det på papiret ser ut som et ensidig vedtak.

Å beskrive norske politiske vaner sånn er sikkert en overdrivelse og selvsagt bare én av mange ting, men sjekk om det ikke er noe i det.

Et kompromiss er et kreativt produkt, skapt av hodet, eller, som sagt, hvis det ikke strekker til, i praktiske forhandlinger. Det er en ny ting som består av forskjellige elementer som hver for seg kanskje ikke er 100% sånn som noen ønsket, men hvis man er flink kan man noen ganger skape nye ting som faktisk fungerer bra for alle.

Og så må man eventuelt jenke seg, men det er vi vel så gode til i Norge at jeg ikke trenger å nevne det. Problemet er at man oftest jenker seg i praksis mer enn i hodet, og når ens ideer blir presset ut over det man
selv mener er rimelighetens grenser, så sprekker det. Plutselig oppstår det ekstreme synspunkter på ting, som kanskje kunne vært nettopp jenket til, hvis begge parter i en konflikt var villige til å lytte.

I lokale, nokså konkrete saker gjelder dette ikke minst, fordi man risikerer å skvise nettopp naboen og hans eller hennes interesser hvis  man ikke lager et kompromiss, men holder på alle prinsippene.

I tilfellet Thereses gate møtes i hvert fall tre tendenser: Ønsket om å ha det som det en gang var, engasjementet for en grønn by, og fokus på
teknisk eller økonomisk modernisering. Raske trikker eller helst busser er for noen svaret på en sentralisering som skaper store utfordringer for Oslo, en grønn utvikling er nødvendig både på grunn av klimaproblemer og miljøet i byen, og ønsket om ro og fred er ikke vanskelig å forstå. Som en butikkinnehaver sa det: Byen burde utvikle seg litt langsomt, litt bit for bit.

Store ord har en tendens til å skygge for enkle løsninger, og det er ikke sikkert det skal så mye til for å løse dette, som til og med har havnet i tabloidradio.

Alle burde kanskje få litt. Butikkenes kunder må nok ha mulighet til kjapp parkering, men det er jo faktisk ikke butikker hele veien opp, så man kan vel også rydde vei for trikken i en del av gata. Parkering for
beboerne er også et behov som må tilgodeses, men 100% går kanskje ikke.
Parkering er uansett et problem i byen, og jeg er enig i at man må
tilrettelegge for kollektivtransport så færrest mulig bruker bil. Selv føler
jeg ikke behov for bil når jeg bor i sentrum, men andre lever nok en gang
annerledes, og bilen er også en del av bybildet.

Men jeg synes ikke det er rimelig at man forventer uregulert bilbruk i en by i dag. Som det har vært de siste årene er problemet blitt mye
mindre i Oslo, antagelig på grunn av alle tunnelene og andre ting. Men uansett blir for mange biler fort trøbbel i en by, på en eller annen måte må man styre bruken.

Noen av miljøtiltakene var faktisk ganske morsomme, men å prøve å slå to eller flere fluer i en smekk var litt kjapp manøvrering. Ett eller to tiltak hadde kanskje vært en ok begynnelse, og så kunne man jo sett om det falt på plass, sånt tar jo tid også. Noe av gata har alltid vært kjedelig, ganske tom for butikker også, så istedenfor å ta steder som faktisk var ok
(Margrethe Munthes plass) kunne man jo stoppet med de som ikke var så
attraktive, eller gjort mer ut av deler av gata som ikke var så spennende. Noen liker faktisk sånne ting også.

Rydding for trikken er rydding, det er vel litt langt ute å kalle de tujaene miljøtiltak. Da må man være litt flinkere, og det har man kanskje vært, med noen av de andre tingene.

Og som sagt, å få folk på banen i forkant pleier ikke å være lett.

Man får vel ta det i etterkant, da.