Kulturelle møter er idag vanskeligere enn noen gang, fordi i
teorien (og ofte i praksis) absolutt alle slags kulturuttrykk kan møtes på ett sted, og ting
som i utgangspunktet hørte hjemme i en kontekst, på et sted, blir presentert
utenfor sin naturlige sammenheng. Dette stiller helt nye krav til oss.

Dette fenomenet gjelder både møter mellom mennesker og deres
kunst- og kulturuttrykk. Å reise er blitt så vanlig at alle kulturer rett og slett kan møtes hvor
som helst, og kulturformidlere gir oss også en variert meny å velge i.

Moderne kunst er også preget av at hver kunstner gjerne
lager sin helt egen verden, slik at man er avhengig av å skjønne den for å
skjønne kunsten.

Ikke så rart at noen lukker øyne og ører. Det man kan få ut av det krever også et visst forsvar. Hvis man ikke er vant
til å forholde seg til andres kultur – på alle plan – blir det ekstra
vanskelig. Uansett er egentlig alle kulturer under press idag, på sett og vis.

Egentlig burde alle kunstuttrykk snart komme med
bruksanvisning, en kort presentasjon nettopp av kontekst. For musikkens og
skuespillkunstens del stiller det større krav også til utøverne, som jo også er
formidlere av den kunsten de utøver,
det er i stor grad jobben deres.

Det samme er tilfelle på nettet, alle slags menneskelige
uttrykk møtes i prinsippet samtidig og på samme sted. IS-ekstremister er der ved siden av Sarons dal, Høyre og nederlandske hageklubber, i nyhetsbildet eller med egne nettsider.

Jeg har lenge vært opptatt av formen
på presentasjonen på nettet som en kilde til uro. Når det å se på TV virker
beroligende på systemet mitt er det for meg et tegn på at vi har et spesielt urolig medium
som holder på å utvikle seg for øynene på oss.

Man kan si at hvis man ser på nettet som en verden, som om man fysisk skulle vært
alle de ”stedene” man kan komme til via nettet og skjermen, så er utmattelsen
eller forvirringen som kan oppstå forståelig. Vi er – foreløpig – ikke vant med
en uendelig stor verden som er så lett tilgjengelig, for det er jo akkurat det
det er, en parallell verden. Visualitet er knyttet også til vår fysikk, så vår oppfatning vil
intuitivt være at vi faktisk er alle
de stedene vi ”drar” til på nettet, inntil vi har et apparat av forståelse som
kan håndtere opplevelsen.

Å lese historien om Harry Potter er sånn sett god trening, og et
godt bilde på noe av det som skjer på nettet. Prøv bare å gå inn på Facebook, sett i
gang en video som noen har lagt ut, og fortsett å scrolle. Det ligner på en
prikk beskrivelsene av bilder på veggen i Galtvort med levende figurer i, som
begynner å snakke til deg. Jeg har ikke sett mer enn en av filmene, så jeg vet ikke hva de har fått ut av det der. Men det ligner sikkert.

Man skal også være litt forsiktig med å la visuell logikk
styre alt for en, for eksempel oppfatningen av nyheter, fordi hodet lett kobles ut.
Selv om man har sett et bilde eller en film av eller om et eller annet vet man
ikke alt om hva som har skjedd, selv om ens intuisjon sier ”jammen, jeg så det
jo!” Ord er langsommere, en egenskap vi har bruk for i dag.

Følelsen av å kunne bli angrepet på de mest uventede steder
i ens personlighet og fra uventede
vinkler kan også være tilstede på nettet. Du blir fort sugd inn i det, som ved
å se en medrivende film, og du risikerer å bli utfordret på en i prinsippet hvilken
som helst måte. Vi trenger egentlig ikke utvikle det videre, men det er teknisk
sett få grenser for hva som kan skje på nettet, når vi først er gått inn i den
verdenen det faktisk er. Man kan godt kalle det magi, det føles I hvert fall
fort uoverskuelig, som å bli sluppet løs i en by som er underlagt andre enn de
vanlige fysiske lovene.

Kaos er også en
del av menneskenes verden, og ikke bare fysisk, som ved en krig eller en
revolusjon. Mentalt kaos som ikke er under kontroll er et problem for den som
har det, men følelsen av kaos kan være en drivkraft også for kreativitet. Det
kan være ekstra vanskelig å forholde seg til dette hvis det som kommer ut
av det har en uvant form, hvis man for eksempel ville forvente kunst eller ord,
mens det som kommer ut er handlinger. Fremskrittspartiet har etterhvert
lært seg offentlighetens språk, men deres eget språk er i stor grad handling,
mer enn ord.

”Folkelige” reaksjoner på kunst og vitenskap er ofte preget
av mangel på kunnskap, og ”kvalifiserte” kommentarer om folkelivet også. Det
er ofte vanskelig å sortere ut hvilke deler av befolkningen som trenger ulike kunstuttrykk mest, men jeg
registrerer med interesse Ekebergparken og kunstgalleriet i Os, delvis med ”klassiske”
malerier og gjenstander, som uttrykk for kunstinteresse i en del av
befolkningen som i mange sammenhenger kanskje både er blitt stående på siden og
har satt seg selv der. Man må ikke glemme at også de tingene vi idag ser på som
harmoniske kunstverk, også inneholder elementer som ikke er det, og at de i sin
tid ble laget for å løse et eller annet problem, akkurat som dagens kunst.
Ingen kunstner orker å utøve yrket sitt, hvis det ikke hadde løst et problem
for dem å gjøre det, og dermed også potensielt for tilskueren.

Det er ikke dermed noen grunn til å utelukke den nye
naturalismen i kunsten fra arenaen, disse kunstnerne er også moderne, for
eksempel i den forstand at deres uttrykk er et annet enn vi finner i naturalistiske
bilder fra 1800-tallet eller tidligere. Nerdrums malerier har egentlig et
ganske dystert uttrykk, ikke langt
i mentalitet fra de modernistene han slåss med.

Jeg har ikke noe
imot variasjon i verken kunstverdenen eller menneskenes verden, sånn sett
trenger vi vel rett og slett alt sammen, siden verden faktisk er sånn idag at
alt møtes, nesten overalt. Det er ikke sikkert det er noen vits i å pensjonere
modernismen en gang, selv om mange i den såkalt folkelige leir gjerne vil.
Kanskje alle uttrykk kan finnes side om side? Som publikummer har jeg bare
nytte av det.

Men stor variasjon krever en viss beskyttelse av ens eget utsiktspunkt,
og sånn sett er både galleriet i Os og andre lignende tendenser en god idé,
fordi det setter oss i kontakt med vår egen gamle
tradisjon. Det må bare ikke stoppe der, men alt som kom både før og
etter hører med. Dette er i praksis det man snakker om når man sier at man må ha en egen
kulturell ballast for å kunne møte andre kulturer. Men som sagt, kunstfeltet
har vært i utvikling, en utvikling som mange ikke har fulgt med i. Om man
idag er kommet dit at tendensen går mot mer harmonisk kunst, så fint, men det
kan hende tendensen rett og slett går mot mer variasjon. Jeg har ikke oversikt
nok til å si det.

Dessuten har mange av oss sett de gamle tingene, eller
lignende ting, mange ganger, og jeg ser dem gjerne igjen, men de er ikke nye
for meg i samme grad som for folk som ikke er vokst opp med kunst. Perspektivet
på dem kan derimot forandre seg, for meg
også, og gjerne med et nytt publikum tilstede, med andre oppfatninger og ideer i hodet.

Et problem vi også er nødt til å leve med, er at et uttrykk
som kan høre harmonisk hjemme i ett kunstuttrykk slår ihjel noe i ting som er laget i en annen stil
eller tradisjon. Dette er parallellen til konflikter i den ”virkelige” verden,
hvor slike ting skaper virkelige problemer, krig og andre konflikter. Alle har for eksempel noe de gjør narr av, og hvis det du gjør narr av er hellig for naboen din, har
vi et problem. Det samme gjør seg gjeldende i kunsten, og ikke bare så konkret
som i tilfellet karikaturtegninger. Send en rocka tante i Filharmonien eller en
klassisk en på Iron Maiden-konsert og se hva som skjer. Jeg sier ikke at det
nødvendigvis går galt, men man kan i hvert fall si det krever noe av tilhøreren
å ta inn begge ting.

Kunstens verden er allikevel på mange måter en bedre verden enn den
virkelige, det er mulig å skape forsoning mellom ting som kanskje ikke lar seg
løse i den virkelige verden. Før etterpå, kanskje, etter at man har vært og sett noe som forandrer en litt.

Og så får man kanskje huske at modernismen tenderer mot det
alt for skarpe, mens ”det tradisjonelle” går motsatt vei når det går for langt, mot
det kjedelige. Det finnes bare så ufattelig mye interessant og bra mellom
ytterpunktene, i alle leire, egentlig, og noen ganger har man bruk for
ytterpunktene også. Hva som er
ytterpunktene er heller ikke alltid lett å si, oppfatningene kan være så
forskjellige, som så ofte blir poengtert i dag.

Hva man liker vet man som regel
ikke før man ser det, heller, og hva det faktisk er som spilles i konsertsalen vet man heller ikke hvis man ikke drar dit. Det er ikke fornuftig å forholde seg bare til media, for de er alt for ofte ute etter ytterpunktene.

Men har man seg selv med, kan man møte andre, på nettet eller i kunstgalleriet.