Hvis jeg skal stole på mine inntrykk av verden rundt meg, er
konsentrasjonsproblemer i ferd med å bli temmelig utbredt. Mobil- og
nettavhengighet, rot i egne systemer, har du lett mye etter brillene i det
siste? Uvanlig mye?

En kilde til vår presenilitet: Skjermen holder blikket ditt
fast, til du ikke har flere begreper igjen i hodet enn ”der” og ”den”,
eventuelt ”dings”. Så tar du fingrene og griper om det du vil ha tak i, drar
det hit eller tvert imot dit, som et barn som ikke har lært å snakke. Langt bak
i hodet finnes minnet om et verdensbilde som var ditt eget, formet av års tenkning
og kommunikasjon med andre.

Et arkivsystem som ikke tar slutt?

Man henter dokumenter på skjermen, ikke i et virkelig rom,
men i noe som ser ut som et vindu ned mot et rom, et skrivebord, kanskje, med
en bunke papirer på. Med noe som ser ut som en pil eller en hånd ser det ut som man henter
dokumenter fra nær og fjern, med pad, tastatur eller med fingrene rett på
skjermen. I virkeligheten, hvis man skal
sammenligne med den, henter man frem noe som ser ut som bilder av dokumenter,
som kan eller ikke kan manipuleres, avhengig av i hvilket program man behandler
dem og hvilke egenskaper de er gitt.

Skjermen ser ved første blikk ut som et skrivebord, som
sagt, med den forskjell at alt kan forminskes og forstørres. At det kan tas
frem og legges bort er ikke så spesielt, men måten det skjer på ville vært magi
hvis tingene hadde vært laget av fast stoff og ikke elektriske signaler satt
sammen til bilder.

Systematikken i arkivsystemene kan for så vidt være
forskjellig. Man kan si at man ikke har tilgang til bunnen i systemet, men at det
fremtrer i forskjellige former, som lister, grupperte symboler, grupperte ting, og sikkert en haug andre måter er også mulig. Man
kan si at alle veier fører til Rom, men byen fremtrer i alle slags
forkledninger, unntatt den egentlige
versjonen, som er skjult i maskinkodetåka.

Man kan i utgangspunktet velge hvilken måte man vil ha ting
presentert, men systemene endrer seg litt for hver oppdatering, og tendensen er
at de som lager dem gir deg sin egen måte som standard, slik at det krever at
man gjør noe for å få det på sin egen måte, som ikke så sjelden overstyres av
systemmakerne i neste omgang. Irriterende, kan man si, hvis man ikke tilfeldigvis
er utstyrt med samme systematikk eller smak som den systemmakeren man er utsatt
for. Hvis man ikke har ansatt en programmerer med vilje er det også
irriterende, for meg, i hvert fall, at andre blander seg inn i hvordan
arbeidsstedet mitt skal organiseres.

Man er heldig hvis man har ryddet seg en egen plass, på en eller annen måte, i denne foreløpig nokså ustabile verden.

En bokside, for å ta det igjen, er temmelig stabil, visuelt sett. Forskjeller i typografi i forskjellige bøker finnes, men de er ikke særlig store. Aviser og reklame har et større spenn, men de er fortsatt stabile, har man kjøpt dem vet man hva man har, om et øyeblikk eller i morgen.

For at man selv skal få tingene på skjermen til å eksistere i den konkrete verden må man ha en printer, da
kommer greia ut på et ark, så bra som printeren klarer. Inntil da er man i
virtualiteten, en visualisert fiksjon, egentlig. En komplett modellverden som
får plass på et A4-ark eller mindre. Som sagt, mange egenskaper ved Harry
Potters verden er ikke egentlig tilfeldige.

Mange, virkelig mange nye ting i den fysiske og tekniske
verden, utenfor skjermen, er også blitt mulig, for eksempel å sitte i et helikopter med et kamera
og finne ut akkurat hvilke stoffer som ligger på vannet man flyr over, ved
oljeutslipp eller annen forurensing. For bare få år siden ville dette antagelig også
fortont seg som magisk.

Du er også avhengig av at folk oppfører seg på skjermen din,
i den forstand at de ikke lager alt for mye kaos i det mediet du til enhver tid
befinner seg i. Det skjer imidlertid jevnlig, slik at et nettsted plutselig
snakker til deg, et bilde blir til en film, og et filmkutt setter igang et
stafettløp av filmkutt så snart det du selv startet er ferdig.

Konsensus om spilleregler forandrer seg også, langsomt etter
nett-tid, men egentlig ganske raskt.

Et stikkord for hele greia er automatikk. Mange vil gjerne
gjøre ting lettvint for deg eller seg selv, med det resultat at du fratas egne
arbeidsvaner. Snarveier og kombinasjoner av handlinger som er, eller i hvert
fall var fysisk umulig i den virkelige verden skapes også hele tiden, og snur
jevnlig – fortsatt på skjermen – opp ned på en fysisk bestemt logikk,
romfølelse eller kroppsfølelse slik vi kjente den.

Visuelle kunstverk har som alle andre en komposisjon.
Hvilken avhenger av kunstnerens personlighet og hensikter, genre og
(kunst-)historisk og samfunnsmessig plassering. Layout kan sees på som en
kunstform, kanskje ikke med så dyptgående hensikter som maleri eller blues, men
allikevel, mange av spillereglene er de samme. Estetiske begreper som
harmoni/disharmoni, orden/uorden, fargebruk ikke minst, og alle mulige andre
kunstneriske virkemidler blander seg med praktiske hensyn – brukervennlighet,
kommunikasjonsevne og også salgsevne er en del av dette bildet, siden nettet i
stor grad også er et salgssted.

Begrepet brukervennlighet kan bevege seg langt inn i
tekniske og faglige problemstillinger, avhengig av hva slags programvare det er
snakk om, og påvirker også mer hverdagslige sider av vårt praktiske liv. Jeg vil tro at
det vil ha betydning for vår bruk av kroppen på lang sikt, til tross for
(eller ikke minst også på grunn av) at vi sitter stille foran skjermen, men utfører en masse handlinger som før aktiverte en større del av kroppen.

Tenkningen også, selvfølgelig. Hva var det mest grunnleggende i din
måte å tenke på, sa du? Hvis jeg gjør sånn, så skjer dette? Det høres
mistenkelig ut som de basale kommandoene jeg laget i Basic sammen med en venn
for et par århundrer siden. If…then.

Akkurat det er visst bare én av mange måter å gjøre det på.

Tenke, altså.