Mange store planer er i lufta i Follo.

Hva trenger Ski?

Ski trenger først og fremst å beholde sin identitet. Ski er, sammen med Ås og Vestby hjem for en av de hyggeligste livsholdningene syd for polarsirkelen. Nesodden er en historie for seg selv, nesten hver gang jeg møter noen derfra blir jeg i godt humør. Østfold har også fått mange poeng i min bevissthet de årene jeg har bodd i Ski. Jovial holdning, jordnærhet og vennlighet er kjennetegn ved regionen, og man må kanskje være fra et annet sted enn Ski for å oppdage det. Baksiden av medaljen er konservatisme, eller skal vi si, for stor jordnærhet. I skjæringspunktet mellom byen og landet må man nok passe på å miste balansen av og til, ikke holde på sine oppfatninger 100% eller ville
gjøre alt riktig, som er en tendens. Ikke så lett for noen, forsåvidt.

Men ett middel til å gjøre det er estetikk. Særlig planleggere trenger å forstå at estetikk slett ikke ”bare” er et skall for et praktisk formål, men en måte å møte seg selv, det stedet man bor, hvis det er for eksempel arkitektur det handler om, ideer, Gud. Intet mindre. Vi snakker om
kunst, rett og slett. Hvis man ikke regnes blant de troende kan man bare finne et annet begrep som passer en bedre, det spiller ingen rolle. Poenget er opplevelsen og de konsekvenser det fører med seg. ”Homecoming experiences” er det man ser etter, enten det handler om vestlandsk gitarmusikk, rock eller altså arkitektur, landskaps- eller vanlig. Det er heller ikke meningen at resultatet av møtet med kunst skal være helt forutsigbart.

Man trenger dermed å sette pris på sitt eget kulturlandskap, skogen har Skiboerne for lengst oppdaget. Men de slake jordene, som er blant
Nordens eldste jordbruksområder, må man kanskje være landskapsarkitekt eller utenbygds fra for å virkelig å legge merke til. Det er dette som gir stedet særpreg, og den roen som man ikke går lei. Bygging burde dermed skje i dialog med landskapet, som man sier, på en måte man føler seg hjemme i.

Hvis Oslo har for stor påvirkningskraft på kulturen bør man kanskje styrke sin egen identitet. Fellesnevnerne finnes, som sagt, og for meg er blandingen av fleksibel urbanitet og mer stasjonær jordnærhet ganske attraktiv, som tenke- og væremåte. Det kan også skape dynamikk, altså ideelt sett utvikling, fordi de to tingene ikke nødvendigvis går sammen av seg selv.

”Man kan ikke stoppe utviklingen” er et mantra som burde pensjoneres, hvis det ikke allerede er gjort. Man bør som nevnt ikke stoppe utvikling i seg selv, men finne ut hva man vil, og så gjøre det, så langt man kan. Det innebærer valg, og ikke bare valg av hvilke måter man skal innordne seg den utviklingen som den eldre generasjon ofte finner uunngåelig. Tidene skifter, og det gir nye muligheter. Det gjelder å ikke la dem gå fra seg, mange har en tendens til å hive seg på den første og beste bølge som slår innover hjemlige strender, særlig av teknisk eller praktisk art. Økonomi er også et argument som ofte slår inn litt for hardt, før man har tenkt
nok på hva som går an å få til.

Arbeidsiver og gode ideer får en ofte lenger enn bare en sekk med penger. Konkurranse fører heller ikke nødvendigvis til noe i seg selv, det trengs at man går for noe som er bra eller viktig.

Byen som møtested er kanskje et godt utgangspunkt for å planlegge en, enten det er handel, flørt eller nye vennskap man er ute etter. Det viktige er å lage et sted der man liker å gjøre disse tingene, møte en gammel venn, ta en kaffe alene, lese avisa eller se etter kjentfolk. Handelen er sånn sett en del av det sosiale livet også, og den biten fungerer faktisk ikke dårlig i dag, det er fortsatt hyggelig å handle i Ski.

Ski er også et sted hvor mange klipper hekken ofte, og det ser faktisk
trivelig ut.

Men selv om man godt kan være ordentlig og samtidig sjarmerende, dreper perfeksjon som regel det man holder på med. Vi er ikke gitt
å vite 100% hva vi holder på med, og det fordrer en viss forsiktighet i utførelsen av våre planer.