Musikken er noe – og man kan si det er rammer for hva man gjøre med et stykke. Hvilke? Man kan ikke gjøre akkurat hva man vil – eller kan man?

Hvor er musikken? På notearket?

Utvilsomt til en viss grad, i og med at man kan ta notearket og lage lyd som presumptivt skulle være det stykket som er skrevet. Men samme sang og samme musikkstykke høres forskjellig ut når forskjellige musikere spiller eller synger det.

Notearket kan vi kanskje mer se som en arbeidstegning, som musikeren skal omsette til klingende musikk. Avhengig av stil og komponist betyr en enkelt note egentlig forskjellige ting. Selvsagt avhengig av karakteren til hvert stykke også, og hvor i stykket den står. En C er ikke bare en C.

Et enkelt faktum er at en jazzlåt skal spilles med ”swing”, det vil si at åttendedelsnoter, de som går halvfort, ”løpenoter” kalte musikklærerne det da jeg var liten – de skal spilles med en annen rytme enn det som står, som hovedregel, i hvert fall. Annenhver note er litt lengre, annenhver litt kortere, egentlig kunne man notere det som punkteringer, for de som kan litt noter, men de er faktisk notert med samme rytme, like lange noter.

Man kan egentlig ikke spille dem punktert heller, fordi det å gi låta ”swing” ikke er å spille det i akkurat den rytmen, det er noe litt annet, som ikke lar seg notere helt nøyaktig i notesystemet. Så derfor noterer man det som like noter, åttendeler, løpenoter allikevel, og stoler på at musikeren vet det som trenges for å gi det riktig fasong.

I et klassisk stykke skal de notene i prinsippet spilles like lange, ”straight”, i rytmisk språk (jeg skal ikke si jeg kan jazz-språk…).

Notasjonssystemet vi bruker er først utviklet for klassisk musikk, så det er kanskje mange ting som er lettere å notere i en eller annen klassisk stil enn i enn i en jazzstilart. Uansett vil utøveren, hvis han eller hun har nok kunnskaper, måtte skjønne hvilken stil det er snakk om, og forme musikken deretter. Det med åttendedelene er bare ett lite
eksempel. Barokkmusikk, klassisk musikk fra ca 1600-1750, er et annet stort felt, med andre instrumenter eller utgaver av instrumenter enn idag, og med mange måter å gjøre ting som er annerledes enn dert som var vanlig 100 eller 200 år senere.

Notasjonen av rytmen i vårt notesystem er i grunnen enkel brøkregning og addisjon, mens en god del finurligheter knyttet til stil ikke lar seg skrive ned eller analysere så enkelt. Rytmen i Wienervalser er en egen
ting, ragtime har sine spesielle rytmiske vaner og mønstre, for å si noe om to genrer jeg har brukt til noe, musikalsk sett, da. En poplåt kan på
notebildet se ut som en veldig enkel klassisk sang, men det er egentlig noe helt annet, det gjelder helt andre regler for hvilke måter man kan tillate seg å tøye tempoet, for eksempel. Man kan si at utøverens frihet ligger forskjellige steder, avhengig av hvilken stil et stykke befinner seg i.

Det er noe av grunnen til at jeg ofte ikke føler meg komfortabel med utøvere i én genre som synger sanger fra en annen. Det høres litt for ofte ut som dyrt juks, med talentfulle og profesjonelle utøvere som gjør ting de ikke kan ordentlig. Det finnes selvfølgelig unntak fra regelen, som vanlig, men å lære seg en genre er ganske krevende, og ikke så langt fra å skifte i hvert fall personlighetstrekk.

Noen utøvere er veldig fleksible og kan spille mange ting bra, men man merker noen ganger hvor de egentlig trives best, når man først kommer til det. Da skjønner man kanskje hvor god vedkommende egentlig er, på en måte, fordi personlig farge som sagt er temmelig viktig når man spiller eller synger. Hvis man ikke virkelig vil si det som er i musikken kan man kanskje ikke gi den så mye energi som skal til.

Tenkemåten forandrer seg gjennom tiden, så det er klart at både billedkunsten, litteraturen og musikken også gjør det. Det spesielle med notert, komponert musikk er at det er et ledd mellom den egentlige skaperen, den som har ideen til stykket og som skrev det ned, og publikum. Det må en musiker til, og hans jobb er å gi videre musikken, men på sin egen måte.

Hver komponist har sin stil, sine ideer og sine måter å uttrykke seg på, og jo bedre man kjenner den og liker den, desto lettere er det selvfølgelig å spille musikken til vedkommende. Man har alltid preferanser, ting man liker bedre å spille enn andre, og logisk nok fungerer det bedre for
publikum også, og for musikken, hvis man ellers gjør jobben ordentlig. Man finner ikke alle komponister på repertoaret til alle musikere, de har gjerne et utvalg, i hvert fall på instrumenter med et stort repertoar.

Men som sagt – hvor er musikken? I hodet på komponisten, utøveren eller lytteren? Eller ute i konsertlokalet? Den er selvsagt alle de stedene også. Siden hver enkelt har sin egen smak og sin egen oppfatning av ting, vil det være forskjellige måter å gjøre ting på, og forskjellige måter å oppfatte dem.

Men noen grenser må det åpenbart være, for noen ganger blir det skikkelige diskusjoner om man gjør Mozart ok eller ikke, for eksempel. Man skal selvsagt ta vare på komponistens intensjoner, man gjenskaper egentlig en gjenstand en annen person har laget, kan man si, men samtidig er det forventet at man gir musikken delvis sin egen stemme også, sin egen personlige farge, selv om man fortsatt spiller Mozart. Noen musikere har så mye energi, så stor spennvidde og så interessante ideer at de blir attraksjoner i seg selv, og noen ganger har de også så mye å fare med at de gir musikken en helt ny retning, egentlig kanskje et nytt innhold.

Dette er en utvikling som foregår hele tiden, parallelt med selve musikkhistorien, altså komponeringen av verker, av stykker. Hvis man hører på gamle opptak av kjente klassiske stykker, vil man ofte kunne høre at de hadde andre angrepsvinkler i andre tider, andre måter å gjøre det på, så langt tilbake som det finnes opptak.

Musikkhistorien inneholder i det hele tatt ting som er helt på høyde med andre deler av kunst- eller litteraturhistorien, hvis noen skulle tvile.

Dette opptaket av Mozarts pianokonsert i c-moll fra 1956 viser en måte å gjøre det på som i hvert fall var vanligere på 40-og 50-tallet enn i dag. Man kan kalle det en ”romantisk” tolkning, langt fra dagens arbeider
fra ”barokkbevegelsen”, som er kommet langt i å finne interessante og fine nye former på gammel musikk.

Dette er et musikkstykke med mer enn et anslag av tragedie, og man har ikke akkurat smurt tynt på her, i denne fortolkningen:

https://www.youtube.com/watch?v=B3o3JN2EwVY@

Pianisten her heter Robert Casadesus. Dette er en av mine favoritter.

Denne innspillingen gjort av Wilhelm Kempff har et helt annet, mer behersket uttrykk:

https://www.youtube.com/watch?v=Lm6nVKcftiM

Dette siste opptaket er fra bare fire år etter, 1960, og jeg skal kanskje være litt forsiktig med å si for mye om innspillings- eller fortolkningshistorie. Men det viser i hvert fall tydelig at det er mange måter å gjøre ting.

Hvis man ser et kunstverk som et speilbilde av verden eller livet, og det er i hvert fall én måte å se saken, så kan man si at kunstverket eller musikkstykket er mangfoldig nok til at man som musiker kan hente ut
forskjellige sider av det. Hvilke som er mest betont avhenger av hvem man er og hva man er interessert i med å spille det. Et musikkstykke er ikke helt det samme fra gang til gang det spilles, spørsmålet om hvor muskken er – er ikke helt feil stilt.

Allikevel kan man si at poengene til Mozart er der, i begge disse opptakene, og det må de jo være. Men de er formulert forskjellig.