I hvilken grad kan man analysere en nettside som et
kunstverk?

Man kan i hvert fall si at den har en komposisjon, for så
vidt som alle menneskeskapte ting, at de enkelte delene må innordnes helheten
eller i hvert fall kan forstås som en del av den, og at noen virkemidler er de
samme.

Hensiktene med alle de nettsidene som ligger ute er vel ofte
annerledes enn i kunstens verden, selv om det finnes overlapping. Salg, propaganda, journalistikk, privat eller
profesjonell kommunikasjon i forskjellige former, kunst og underholdning, sider
for søking på nettet, det finnes mye.

Syn og hørsel er de sansene som er direkte berørt. Berøring
finnes i og for seg ikke, selv om grafiske elementer kan fungere som om det
fantes en overflate. Lukt og smak er også fraværende, men kan selvsagt opptre
som følelser skapt av det man ser eller hører.

Visuelle virkemidler er de som er mest interessante i denne
sammenhengen, de filmer og filmsnutter som legges ut har sin egen logikk som
jeg ikke skal berøre her. Lyden lar jeg også ligge.

Punkt, linjer, farge og fargetoner, form, retning, tekstur
eller overflate, skala eller størrelse, antall dimensjoner, to eller tre,
proporsjoner, bevegelse – dette er de visuelle elementene.

Hvis vi prøver å finne ut hvordan disse elementene er
plassert og strukturert berører vi tenkemåten til den som lager nettsidene, til
det grafiske feltet, og til visuell estetikk.

Vi drar til en viss grad med oss den konkrete verden inn i
vår oppfatning av det vi ser på skjermen. Opp og ned er for eksempel
grunnleggende, som i naturen eller hvor som helst ellers. Perspektiv og
romfølelse finnes også i vårt hode når vi ser oss om, og til en viss grad i de menneskeskapte visuelle verdener, litt avhengig av hvor tredimensjonalt tingen er tenkt.

Det finnes en masse andre ting av samme type i den visuelle
og grafiske verden.

Det antas i praksis av en del som jobber med dette at vår
funksjonalitet og oppfatning av grafikk er felles, og man kunne jo tro at det
stemte.

Man kunne for eksempel tro at ro og uro var entydige
begreper, og det lar seg kanskje i mange tilfeller bestemme hva som er stort
sett rolige og urolige visuelle mønstre eller bilder. Men responsen på
mønstrene trenger ikke være den samme hos forskjellige personer, og ikke
nødvendigvis tilsvare den karakteren som man skulle tro var fremherskende. Hvis
man har foran seg et tegnet rutemønster som kan se ut som et gitter, kan man
lett få en følelse av uro selv om mønsteret i seg selv ligger i ro,
sammenlignet med for eksempel et Kandinskij-lignende mønster, med geometriske
figurer som er ordnet i et overfladisk sett rotete mønster, men med en indre
ro, slik det kan være tilfelle med Kandinskijs bilder.

Det er vel også sjelden sånn at et kunstverk eller en
komposisjon inneholder bare ro eller bare uro, det ville stort sett være
kjedelig eller i hvert fall monotont. Det vil som regel finnes kontraster, spenn mellom ytterpunkter av
disse eller andre elementer. Hvilke elementer som er viktige kan til en viss
grad defineres av tradisjon, for eksempel ut fra en forståelse av hva som var
ment med kunstverket og hva slags stil det er laget i, og til en viss grad av egen
smak og personlighet, og egne reaksjoner på det man ser.

Elementene i bildet snakker med hverandre, på samme måte som
ulike stemmer i et musikkstykke, andre elementer i et hvilket som helst
kunstverk – og parallelt, selvfølgelig – som i en samtale mellom mennesker. Det
spiller i dette tilfelle en rolle hvilket billedelement som står ved siden av
et annet, eller hva som oppfattes som snakkende med en bestemt annen del av
skjermbildet.

Proporsjoner betyr også mye. Det gylne snitt er kjent, det
finnes vel andre forholdstall. Perspektivtegning er vel heller ikke uten
betydning. Mye av dette kan av designeren utføres intuitivt,
improviserende, man ”tegner” på frihånd, men jeg vil tro det er en fordel å
kjenne til de viktigste systemene og prinsippene i visuell fremstilling før man går i gang.
Som ellers i kunsten er man allikevel ikke nødvendigvis avhengig av å tenke på
en bestemt måte, så lenge resultatet blir bra.

Siden øynene i hvert fall hittil i menneskenes historie i
stor grad har vært opptatt med å lese den fysiske virkelighet direkte, vil de grafiske
elementene man bruker kunne oppfattes som noe som ligner på konkrete ting.
Dermed vil man for eksempel kunne lage et element med en følelse av ubalanse ved å avbilde en
sirkel med en inntegnet radius på skrå, fordi det kan minne om et hjul med en
stang som er i ferd med å falle og dra med seg hjulet rundt. Det er ikke et hjul, men det føles som et.

I et menneskelig perspektiv kan man kanskje si at et
ansiktsuttrykk er et grunnleggende bilde på hva som er fokus i grafisk design,
på samme måte som stemmeklang og kroppsrytme er to utgangspunkt for musikk og
oppfatning av musikk. Sekundært kan man selvsagt anvende en hvilken som helst
metafor som passer, også klang og rytme, på visuelle produkter, men ansiktet forekommer meg å være den
nærmeste parallellen i den konkrete verden, til avissiden, plakaten eller nettsiden, uten
at jeg har lest litteratur som beskriver dette.

Man kan selvsagt også si at øynene våre, i historien, har vært
brukt til lesing, og dette var til å begynne med enkelt, sett fra et grafisk synspunkt, men har blitt mer krevende også visuelt slik som
trykkekunsten har utviklet seg i moderne tid. Nettet og PC-verdenen gir også nye
utfordringer fordi den er bevegelig, det er altså mulig å forandre produktet etter at det er laget. Dessuten er det
grafiske, det tegnete, symbolene, alt jeg har snakket om ovenfor, blitt en mye viktigere
del av helheten, på bekostning av tekst.

En tekst på et ark er grafisk sett en enkel historie. Man
kan som designer sikkert si mye om fine typer og stilig design på en vanlig
bokside, men alt i alt lar den hodet og fantasien stort sett i fred, slik at man lettere får tenkt over og tatt inn det man leser via hodet.

Jo flere grafiske og billedlige elementer som innføres,
desto mer forstyrres dette, og til slutt er man egentlig nesten løsrevet fra
teksten. Den fremstår som en av mange detaljer eller elementer i noe som
vesentlig er et bilde, istedenfor at et bilde er en illustrasjon i en verden av
ord. Verden er snudd på hodet i forhold til utgangspunktet, som for meg i hvert
fall var en bokside.

Den rasjonelle måten å forholde seg til dette på forandre seg også, og ligner på måten man oppfatter et landskap, stort eller lite. Man ser seg om,
registrerer hvor ting er, strekker hånda ut og tar på det man er ute etter. Så
flytter man det eventuelt dit man vil ha det, hvis det er mulig. Slik fungerer også moderne
computere mer og mer.

Computerspill er en verden i seg selv, som jeg egentlig har
mistet oversikten over, hvis jeg kan påstå at jeg noensinne hadde det. Mine
referanser er litt gamle, jeg satt på pub i 18-årsalderen og spilte Space
Invaders til krampa tok meg, noe som forsåvidt ikke tok så lang tid.

Men det er vel riktig å si at avhengighet er ett viktig
element i denne verdenen, kanskje det viktigste, en vedvarende mangel på
tilfredsstillelse som blir et problem hvis det matcher svakheter i ens egen
personlighet, ellers kanskje ikke. Som andre ting i den virkelige verden kommer
det kanskje an på om man er disponert for å ødelegge noe i seg selv på akkurat denne måten, eller ikke. Jeg fikk nok
den gangen og har ikke rørt dataspill siden, men har opplevd lignende problemer
i forhold til andre ting. Om spillverdenen i dag er så rik at den også kan være
utviklende, og om den er så stor at den inneholder et stort spekter av avhengighetsskapende
elementer virker sannsynlig, men jeg har ikke sjekket.

Man kan dessverre si at avhengighet er et viktig element også i nettet
som helhet, siden det alltid går en lenke videre et eller annet sted.

# # # # # # #

Siden en nettside eller et bilde på en skjerm er et
menneskelig produkt, vil det uansett få et eller annet menneskelig uttrykk,
bestående av elementer som er både bevisste og ubevisste for han eller hun som
har laget det.

Det enkle i det kompliserte er vel et ideal i mange
sammenhenger, også her. Motsatt, det kompliserte i det enkle er vel ofte
uttrykk for latskap eller klønethet i tenkningen eller utførelsen av det man
holder på med.

Uansett vil vel tanken eller følelsen bak også være viktig,
hensikten med det man lager.
Som leser – eller må vi si seer ? – oppfatter vi heldigvis det også, bevisst eller ubevisst.