Nok en løsning på gammelt brød-problemet: Kavringer.

Det var vel sånn det startet,
gammelt brød man lot tørke, ikke de posene med tørkede, fabrikkproduserte
boller som var vanlig å spise da jeg var barn. Men mange fattigdomsløsninger er blitt
populær mat for alle seinere, også dette. Jeg syntes kavringer var godt, enten med
melk og sukker (og man måtte kjappe seg å spise dem hvis man ikke ville ha
skikkelig sørpe) eller som tilbehør til rømme med masse sukker på (ingen
kontroll på det i min familie, heldigvis) – og altså kavring på toppen, eller
flatbrød.

Loffen hos meg hadde nå ligget og tørket med åpen pose, ikke
mugnet inne i plasten. Den lot seg lett kræsje, og smakte godt med smør på. Jeg
stekte bitene som krutonger etterpå, men egentlig smakte de bedre som de var.

Hvis man er fattig er det nok en fordel å ha vært rik, i
hvert fall hvis ikke tapt stolthet hindrer en i å nyte livet sånn noenlunde.
Såret stolthet kan man jo også finne i rikt monn hos grupper som ikke synes de
har kommet seg høyt nok opp i samfunnet, og som blir litt for statussøkende og
hårsåre. Noen ganger finnes problemet egentlig hos forrige generasjon, som overlater til
den nåværende å løse det. Redselen for fattigdom kan for eksempel bli sittende
igjen i minst én generasjon, sikkert flere også. Selv om de materielle
forholdene har forandret seg og fattigdommen fysisk sett er borte, sitter
følelsen fortsatt i beina til ungene og kanskje barnebarna til de som har
opplevd den.

Mange i Fremskrittspartiet, for eksempel, er så redd for å gå tom
for penger at man nok av den grunn bør så tvil om deres vurderingsevne i
økonomiske spørsmål. Det er litt rart for et land eller en regjering å
være fra seg av redsel for de dårlige tidene når man bare har 4, eller var det 5 statsbudsjetter på
bok. Ingen land i verdenshistorien har vært så rike, det må da stemme. Jeg har
møtt folk som for alvor syntes det var utrygt for oss å ha det sånn, vi er
jo ennå ikke rentenister, som det het en gang.

Nedefra, hvor jeg alltid har befunnet meg, egentlig, ser det
fortsatt ut som om vi som land har tid til å tenke
oss litt om
før vi gjør noe drastisk i økonomien. Jeg mener ikke at nonsjalanse er noe
å basere alt på, men overdreven bekymring er heller ikke en god modus å ta
balanserte avgjørelser i. Det viktigste er som vanlig å
ha en hensikt med det man gjør, og diskutere den, og så får man se hva som lar seg gjøre, og hva som ikke går, av grunner både innenfor og utenfor selve politikken.

Et pengesystem med litt slakk kan også gi fordeler. Hvis noen faktisk gir bort
noe, uten å få noe igjen med en gang, fører det til at mange får litt ekstra, og
som mange vil være kjent med, penger har en viss tendens til å bli brukt. En del vil
da havne i lommene på noen som selger noe, som igjen bruker det på noe, osv.

En viss raushet kan være akkurat den oljen i maskineriet som de gjerrige etterlyser, i en annen setting enn hvis man teller og driver inn hvert øre man har utestående. Raushet var en gang et hedersord, for å bruke et tradisjonelt uttrykk.

Det er grunnen til at jeg ikke er så misunnelig på
fallskjermer og andre fordeler noen har, til tross for at jeg selv har hatt det
temmelig magert i perioder. Kjiphet er verre, i hvert fall for meg og andre som
ikke er så flinke til å samle i lader. Som en liten frilansaktør på musikkscenen, for eksempel, som jeg er, er det poenget åpenbart, og for alle som er avhengige av små inntekter vil jeg tro det samme er tilfelle.

Sånne ting har
selvsagt også konsekvenser for selve samfunnsøkonomien, og det tilfører
diskusjonen helt andre aspekter, men for et atom i materien, som jeg er i denne sammenhengen, er det
en fordel at det er litt penger i omløp og at ikke alle tviholder på lommeboka.

Jeg synes ikke det er et poeng å bruke mest mulig – heller ikke for staten – og det er vel en
grunn til at det kan være greit å skifte en gang imellom, mellom politikere som er
flinkere til å bruke statens penger og andre som er flinkere til å spare dem,
hvis det er sånn det fungerer. Men noen mener altså at en stats oppgave er å spare penger. Det er åpenbart feil, statens oppgave er
å bruke dem, til formål som er
nyttige for oss. Til hva og hvor mye, det er en diskusjon som aldri stopper, og
i noen situasjoner må det spares, i andre situasjoner ikke.

Mitt poeng her er bare at sparsommelighet ikke er et
udiskutabelt gode, selvfølgelig også fordi penger ikke alltid blir brukt til egen
egoisme, men noen ganger bidrar til felles nytte. Når man for eksempel betaler ut lønn til
noen får man faktisk noe igjen, det er et poeng som er gått noen hus
forbi. Selv trygdede gjør ganske mye konkret nytte for seg, som frivillige i
forskjellige sammenhenger eller rett og slett ved å plukke søppel som ingen
andre gidder å ta.

Vi trengte faktisk ingen politikk for å få til det, jeg har
selv sett det, før regjeringsskiftet og før de selvlysende arbeidsuniformene.

En annen sak er at vi nok trenger å spare litt på noen andre
ressurser enn pengene også, altså naturressursene, blant annet fordi det øker
klimagassutslippene å produsere mange ting. Så det er jo et politisk paradoks
at innstrammingspolitikk kanskje kan inneholde et økologisk poeng. Man får kanskje
sjekke i hvert enkelt tilfelle om det stemmer.

Men som jeg har sagt før – vi burde finne ut noenlunde hva
vi må gjøre med klimaproblemene og i hvilken rekkefølge ting må tas, hva som
er tvingende nødvendig og hva som kan vente. Kanskje noe rett og slett er unødvendig
å forandre på, også.

Uansett er det sånn at selv om man skjærer ned på en del
offentlige utgifter, så går verdens totale forbruk opp, og det er vel i nokså stor grad
dette som er klimaproblemet, egentlig.

Vi kommer selvsagt ikke utenom at vi kommer til å ha et forbruk, både i offentlig
og privat sektor, store og små forbrukere, så vi trenger vel i første omgang å
prioritere det som haster mest.

Og som sagt sparer man jo som sagt ofte noen penger ved å tenke litt økologisk.

For eksempel ved å spise egenproduserte kavringer.