Det er ingen grunn til å kaste overbord sin kritiske sans, enten man befatter seg med vitenskap eller folkelig kunnskap. Men derfra til å kaste den kunnskapen som finnes overbord er det litt for lang vei.

Mange idag tror ikke klimaendringene er varige, eller at de er menneskeskapte overhode.

De fleste, i hvert fall her hjemme, bryr seg i praksis fortsatt lite, og de som jobber med dette, sier at vi må gjøre noe med det nå. Går det an å rydde opp litt?

Temperaturen stiger.

Det er ingen tvil om dette. Enhver med litt ferdigheter i nettsurfing kan finne data som viser at gjennomsnittstemperaturen på jorda har steget i det 20.århundre, og fortsetter med det.

Det finnes topper og bunner i temperaturkurven, og lokale variasjoner, men kurven for gjennomsnittstemperaturen på jorda peker entydig oppover.

Innholdet av CO2 i lufta stiger.

De gassene som regulerer temperaturen i atmosfæren kalles klimagasser, og de viktigste er vanndamp og CO2. Metan, nitrogenoksyd og noen andre finnes også, men vann og CO2 har større evne enn disse til å ta opp i seg
varme fra sola.

Disse gassene har altså evnen til å ta opp varmeenergi fra solinnstrålingen, de lar seg varme opp, rett og slett. De gir også fra seg
varmen igjen, tilbake til jorda og til oss, og resultatet er både varmere luft og varmere jordoverflate enn vi ville hatt uten disse stoffene i atmosfæren. Dette er den såkalte drivhuseffekten, gassene er et lag med varme og isolasjon rundt oss.

Så jo mer av drivhusgassene, desto høyere temperatur, enkelt sagt, siden været er mer innviklet lokalt. Globalt lar denne tendensen seg likevel måle.

CO2-innholdet i lufta måles også, det er målt direkte fra lufta siden 50-tallet, og denne kurven går også oppover.

I tillegg til disse direkte målingene fra åpen luft, finnes det målinger fra innefrosne luftbobler i breer og polaris. Ut fra hvor i isenboblene finnes kan man si nokså nøyaktig fra hvilken tid luften stammer fra.

Som jeg har nevnt tidligere er innholdet av disse gassene, som vi kaller klimagasser, ikke prosentvis høyt, men det som finnes i lufta er nok til å holde temperaturen på et nivå som er fornuftig for økologien på jorda. ”Små” endringer gir dermed store utslag. Det dreier seg om mange tonn
gass, men resten av gassene i atmosfæren veier også ufattelig mye mer. Effekten av drivhusgassene er allikevel der.

Sammensetningen av lufta varierer med høyde over bakken, i de forskjellige lagene av atmosfæren.

Antall kvadratkilometer som er dekket av snø på den nordlige halvkule, når det er det, måles, og den kurven peker nedover.

Det er altså ingen tvil overhode om at gjennomsnittstemperaturen på jorda og CO2-mengden i lufta stiger.

Menneskene bidrar til CO2-utslippene i verden gjennom forbrenning av fossile brennstoffer. Her finnes også statistikk, og kurven peker oppover, bratt siden den industrielle revolusjon. Kull, olje, naturgass er de viktigste kildene.

+ + +

Hva kan vitenskapen si oss, egentlig?

Det er som regel ikke så lett å få en forsker til å komme med journalistisk klare oppfatninger av ting, fordi han eller hun alltid vet for mye etter vår oppfatning, og ofte for lite etter egen. Enhver vitenskapelig påstand er nettopp det – en påstand, bundet til en måte å oppfatte verden rundt oss. Man kan godt si at hele naturvitenskapen baserer seg på visse ting, for
eksempel at den studerer materien, og det betyr at din eventuelle forelskelse ikke nødvendigvis vil slå ut på noe måleapparat eller i det hele tatt registreres direkte i denne formen for vitenskap, hvis man kan kalle den det, så stort område som den dekker. I hvert fall er det åpenbart mange sider ved den som ikke gjør det.

Imidlertid vil den kunne registreres som et psykologisk fenomen, og hvis du for eksempel er psykisk syk vil den kunne ha betydning for ditt sykdomsforløp, noe som nok vil kunne interessere en psykolog. Psykologi er også en vitenskap, selv om den studerer helt andre ting og forskningsresultater derfra ikke nødvendigvis slår inn i noen del av naturvitenskapen.

Overlapping finnes selvfølgelig.

Hele verden er vanskelig å beskrive, selv om det gjøres daglig på puben. Allikevel er det rimelig å beskrive vitenskap som virkelighetsnært, hvis man vet noenlunde hva den gjør og ikke gjør.

Mange som ikke selv jobber med vitenskap, eller befinner seg i et miljø som ikke er i kontakt med den, er av den oppfatning at siden det selv blant vitenskapsmenn og –kvinner finnes forskjellige meninger om ting, kan man glemme å få sikker kunnskap ut av vitenskapen.

Alt er imidlertid ikke oppe til diskusjon, visse ting er man enige om.

Det er mulig å komme med påstander om hvordan verden er, hvilke egenskaper den har og hvordan den oppfører seg under bestemte forhold.

Dette gjelder enten det handler om innholdet i en bok (for deg som ikke vet det er litteraturvitenskap en vel utviklet vitenskapsgren, nyttig for eksempel når man skal sette opp teaterstykker eller fortolke musikk)
eller utviklingen i en fiskebestand. Hvis påstanden blir akseptert av kolleger innen faget eller andre fag er det fordi man har brukt aksepterte og akseptable metoder og fulgt en vitenskapelig tenkemåte, ting som er tenkt ut for å utelukke feil i størst mulig grad. I tillegg bør det oftest kunne aksepteres som en del av ”common sense”, logikk som skal være innlysende for alle. Jo mer usannsynlig en konklusjon er, sett i lys av utviklingen i det faget det er snakk om, kanskje først og fremst, desto bedre må den som regel begrunnes.

Enhver påstand som kan gjelde som en del av sannheten om et eller annet forskningsobjekt vil ha en viss rekkevidde. Man har stilt visse
spørsmål, og besvart disse så godt som det lar seg gjøre med vitenskapelig
metode. Som sagt, man kan ikke besvare alle spørsmål om en sak, spesielt ikke ut fra én undersøkelse, men når mange nok har holdt på lenge nok med et eller annet begynner det gjerne å danne seg et bilde av tingenes tilstand.

Alt kan i prinsippet diskuteres, men ikke alle argumenter har like stor tyngde, og ikke alle diskusjoner er like interessante. Man kan heller
ikke gjøre nøyaktig hva man vil, uten å støte på motargumenter fra kolleger. Om de er fornuftige kan selvfølgelig være forskjellig, men ikke helt forskjellig. Vitenskapelige forsøk har sine regler, og resonnementer også. Uenighet forekommer selvsagt, men det gjelder å ha tunga rett i munnen og forsøke å finne ut hvorfor.

Det finnes i sjeldne tilfeller juks, men det blir som regel en skandale ut av det som alle legger merke til.

Oppfatningen av fakta vil også variere, avhengig av faglig ståsted. Personlige synspunkter spiller også inn, men saklighet og uhildethet
er idealer.

Forskjellige vitenskapsgrener vil også kunne ha forskjellige oppfatninger om samme fenomen, og det kan hende at begge beskrivelser stemmer,
de bare snakker om forskjellige sider av saken. Noen ganger kommer det til konflikter, som må løses på en eller annen måte. Mitt ståsted er at man kanskje ikke kommer helt til bunns i noe, det vil som regel være rom for å se ting fra en annen vinkel, men det betyr ikke at man ikke kan si noe som er meningsfylt om det man nå studerer.

Stahet og konservatisme kan finnes i vitenskapelige kretser, som i alle andre. Historien om Semmelweiss tør være kjent, legen som innførte
håndvask mellom arbeid på disseksjonssalen og fødeavdelingen, mot manges oppfatning, i en tid hvor infeksjoner var lite forstått. Men det samme kan man si om innvendinger fra mer folkelig hold. Antiintellektualitet – at man ikke aksepterer intellektuelle tenkemåter rett og slett fordi de er intellektuelle – finnes, i Norge i rikt monn.

En helt praktisk tenkemåte vil kunne ha innvendinger mot begreper overhode – en fullstendig usaklig posisjon, egentlig. Man er nødt til
å diskutere hvordan ting er før man kan snakke om hva man skal gjøre med dem.