Å kjøre trikk har en liten touch av berg- og dalbane over seg.

Hvis man tar 17-trikken for eksempel fra Grünerløkka til Rikshospitalet
og tilbake igjen, merker man det godt i bakkene ned fra sykehuset, forbi noen nye universitetsbygg, sikkert bygget for oljepenger. En krapp sving like før det virkelig begynner.

Men det gjør jo selvfølgelig ikke det, vi er ikke på tivoli, men i byen. Istedenfor suget ned i avgrunnen kommer, etter svingene, de gamle
universitetsbygningene, altså fra 60-tallet, fint dandert på den ene siden av trikkelinja, med noe som ligner litt på Ullevål Hageby på den andre.

Det er noe utrolig behagelig ved å kjøre trikk gjennom gammel bebyggelse og grøntområder, akkurat som turen ut til Bekkestua med
blåtrikken, som jeg tok en gang for moro skyld sammen med ungene. Den turen er dessverre litt kræsja av de nye holdeplassene, grå industriområder midt i det grønne.

Men følelsen av landtur, en forstørret togtur, på en måte, mye av gleden
ved toget er jo også landskapet som passerer forbi mens man selv sitter i ro, og med trikken er alt enda roligere og man ser enda mer, enda nærmere. Til og med inn i hagene til folk.

Men forbi Blindern, som sagt, videre, først bortover, til kafeen på John Colletts plass, hvor jeg drakk øl en gang med en kompis, ute. En liten bit av det virkelige Ullevål hageby, så inn i skikkelig skygge, løvverket ned mot sykehuset.

Adamstuen er kanskje finere til fots, og den biten ned til
holdeplassen synes jeg alltid er litt…ingensteder, egentlig. Litt for støvete
og litt for lite å se på.

Og så kommer faktisk nedoverbakken, ned Thereses gate, som til Oslo
å være er lang og rett og bred, særlig sett fra dette perspektivet, fra toppen av bakken.

Ikke mer mindreverdighetskomplekser nå, folkens, Oslo er en
fin by, særlig om sommeren, og selv om Thereses gate ikke er en aveny, så er
dimensjonene på Oslo heller ikke så store at det egentlig trengs for å skape
kontrast til det som er dimensjonert mindre.

I hjemlig format er det egentlig en stor og flott gate, og
jeg gidder heller ikke le akkurat nå av alle de historiene om byplanleggere som
prøvde å anlegge noe stort i Oslo og ikke fikk det til. For de som er
interessert finnes det noen anslag her
og der, ett hjørnehus i forlengelsen av Bygdøy Allé ned mot E18 eller veien til
Bygdøy, for eksempel. Det ble med det ene huset. Planen var noe svært noe, jeg
husker ikke helt, men linjalene på arkitektkontoret var nok lange, den gangen
også.

Gudskjelov at det ble med det ene huset, og noe annet er det
vel ikke å si om den saken, for en gangs skyld.

Praha er heller ikke noen stor by, jeg husker jeg var litt
skuffet over det, men jeg tror ikke jeg var skuffet over noe annet.

Deler av Oslo er et ganske hyggelig lappeteppe med temmelig
mange stilarter på små områder. En del av de husene som har overlevd
brutalistiske og andre rive-og byggeprosjekter er vel kjent – det lille
jugendhuset på nedsiden av Indekshuset, for eksempel, som også ”skulle” vært
revet, de trehusene som fortsatt står innimellom alle murbygninger, galleri Albin
Upp på Uranienborg er ett av dem. Større trevillaer, Sagene bad…det finnes
ting.

Et sjarmerende lappeteppe, men man bør kanskje passe på så
ikke hele byen lider samme skjebne som City i London, som visstnok har gateløp
fra middelalderen med en del interessante gamle hus. Men faktum er at hvis man
ikke vet akkurat det, er så mye av det ødelagt av sånne Babels betongkuker at det som
er igjen av selve byen fremstår som en skikkelig ødelagt museumsgjenstand
som er rekonstruert på ståltråd fordi den er så spesiell.

En god del kvartaler i Oslo er allerede nesten der, riktignok
delvis med litt mer forsonlig 80-talls-arkitektur. Men jeg synes det holder med
riving. Ikke minst på østkanten, som litt for ofte får ta støyten. Frogner har
ikke forandret seg så mye siden det ble bygget, og jeg er sjeleglad for det,
det koster meg ikke 5 mill å gå i gatene, så vi nyter alle godt av de pengene
som noen putter inn i vedlikehold. Men Grønland, for eksempel, begynner å bli
litt for mye sveitserost etter min smak, noen av hullene kanskje laget av folk
som kommer til byen for å ”gjøre det bra”, som det heter.

Hvor bra de gjør det for byen kan variere.

Trikken triller videre nedover mot ”byen”, altså mot
sentrum, svinger bort Parkveien ved gamle Frydenlund bryggeri, en sving til,
ned til skyggen under SAS-hotellet, vi vender oss til alt, men ikke gjør det,
ikke vend deg til alt, sett en grense
et eller annet sted.

Vi kan ikke beholde alt
som det var, men jeg vil i hvert fall ikke rive
rukkelet
og ha alt nytt.

Til slutt runder vi hjørnet ved Oslo S, svinger opp igjen,
bort Storgata og når Grünerløkka igjen, på hjørnet ved en italiensk restaurant
jeg har vært noen ganger. Ikke så dumt, det heller.

Men hjemme er bra. Borte er også bra.

Deilig å være turist, ta det man er vant til og gjøre noe
uvanlig med det, eller omvendt, ta noe man ikke er vant til og gjøre et eller
annet helt vanlig med det.

Hva som er hva kan jo være så forskjellig. Noe jeg gjør av
og til gjør du kanskje aldri.

Sightseeing på trikken, for eksempel.

+++

PS
For ordens skyld: Jeg har virkelig ikke noe imot innflyttere, bare de bryr seg om byen. Jeg må nok regnes som en selv. I Tromsø, hvor jeg bodde ganske lenge, fleipet de med at man måtte ha tre generasjoner i slekta innenfor en eller annen gammel bygrense for å kunne kalle seg Tromsøværing. Men jeg følte meg velkommen, sikkert fordi jeg likte byen.