Hvis det jeg skriver blir lest, og det gjør visst det, til en viss grad, så kan jeg tenke meg at noen blir irritert over et sånt litt ensidig forsvar for vitenskapen.

Jeg mener ikke at man ikke skal høre på innvendinger fra andre steder, folkelige eller ikke, politisk konservative eller radikale.

Alle har rett til å si noe.

Vitenskapen kan også ta feil, så det er ikke noen grunn til ikke å diskutere.

Sikker kunnskap?

Usikkerhet vil alltid kunne finnes, man er nødt til å ta avgjørelser allikevel.

Men vitenskap er i hvert fall et forsøk på å finne sammenhengende kunnskap om verden, enten det handler om antall torsk i Nordishavet eller hvilke bevegelser som gjør seg gjeldende i en befolknings tanker. Man kan ikke se bort fra den kunnskapen. Det bør også helst være en sammenheng mellom hverdagslig logikk og vitenskapelig, men den sammenhengen er heller ikke nødvendigvis åpenbar eller enkel.

Litt for mange i dag, dessverre også i media, forveksler rå styrke med sterke argumenter. Den og den har ”vunnet” en diskusjon, fordi motparten ikke hadde flere argumenter eller var utmattet.

En dåre kan spørre mer enn ti vise kan svare, det stemmer faktisk også. Det kommer fra tid til annen påstander som det er temmelig umulig å svare på, og som allikevel virker fullstendig usannsynlige, eller lite viktige.

Et slag i trynet er nettopp det, det er ikke et argument. Hvis det burde vært sagt noe istedenfor det slaget får vi finne ut hva som burde vært sagt, eller la det ligge, hvis det faktisk ikke var noe godt poeng der.

Men en blind høne kan selvsagt også finne et gullkorn – og siden vi er i større og mindre grad blinde, alle sammen, og dessuten i Askeladdens rike, er jeg med på å diskutere.

Artikkelen om klima var et forsøk på det.