Hvordan oppfatter vi og sender vi visuelle
meldinger? Dette er tatt fra en bok om visualitet og visuelle virkemidler.

– som representasjon – altså her forstått som bilde
av noe vi kjenner fra omgivelsene og/eller erfaring, konkrete bilder av
noe

– ”abstrakt” i større eller mindre grad, altså
fra en tegning av en mann til en strekmann til bare de primære formene (sirkel,
linje osv)

– symbolsk, den store verdenen av skapte
symboler, som betyr eller står for bestemte ting

Fjorårets nobelprisvinnere i medisin fant
hjerneceller som hadde som funksjon å orientere oss i omgivelsene. Det de
cellene gjør (og jeg har bare avisene å støtte meg på) er å lage et ”kart” over
omgivelsene, basert på støttepunkter i omgivelsene, en slags enkel
trigonometri, hvis jeg har forstått det riktig, som gjør at vi kjenner igjen
det som er rundt oss i form av en slags abstraksjon, som et kart jo er. Vi får
en meningsfull oppfatning av rommet rundt oss og kan bevege oss funksjonelt.

Og hvordan blir det da med PC-skjermen igjen?
I den grad vi intuitivt oppfatter det som virkelighet, parallelt med det som er
rundt oss eller skjer rundt oss konkret, blir det fort forvirring.

Vi er jo vant til å dras med inn i en film med
hud og hår, vi er der, selvsagt fordi historien er spennende, men også fordi bildet
gir oss følelsen av å være alle de steder som filmen viser oss. Vi er i
dag så vant til filmmediet og filmspråket at vi henger greit med, vi kan gå ut av
kinosalen eller løfte blikket fra skjermen og diskutere det vi har sett uten å
å plages nevneverdig av rent konkret forvirring, i hvert fall.

Hvis inntrykk fra PC-skjermen i utgangspunktet fungerer på noenlunde den samme måten som inntrykk fra film, må
vi forholde oss til det som møter oss der, på samme måte som vi forholder oss
til nyhetene, TV generelt eller filmmediet. Foto og papirmedier også, for den
saks skyld, men de er vel så innarbeidet at visuelle virkemidler ikke er et
like stort tema eller problemområde.

Hvordan ser jeg – og husker jeg – verden rundt
meg? Hvordan orienterer jeg meg? Jeg har i hvert fall en oppfatning av tre
dimensjoner, altså dybde, plassering av meg selv i forhold til omgivelsene,
plassering av omgivelsene i forhold til meg.

Bildet av mine omgivelser er nokså
stabilt, særlig hvis jeg er inne, og det er jeg jo som regel når jeg jobber,
jeg vet hvor ting er, og de flytter seg ikke uten videre. Det er som regel
kjente folk rundt meg, eller jeg er alene. Skjer det noe merker jeg det.
Inntrykket kan være rotete eller ryddig, men jeg har vanligvis oversikt over
hva som omgir meg.

I tillegg har jeg en oppfatning av tid, men
sitter jeg rolig i et rom og leser vil den konkrete tiden være en nokså
uinteressant ting, det jeg opplever av tid vil i større grad foregå i teksten
på en eller annen måte.

Teksten på et stykke papir er, som jeg sikkert
har sagt før, også en stabil størrelse rent visuelt, og de tingene jeg
vanligvis holder på med er også kjedelige fra et visuelt synspunkt, stabile.
Litt som å kjøre tog sammenlignet med å kjøre buss eller bil. Det som beveger
seg er innholdet i ordene, alt skapes der.

Billedbøker er selvsagt annerledes, men i en
bok er fortsatt bildene laget for å virke sammen med teksten på en enhetlig og
meningsfylt måte, enten de er underordnet teksten, sidestilt eller underordnet.
Stabilitet også der, i den forstand at bildet ikke beveger seg fysisk.
Inntrykket kan allikevel godt endre seg fra gang til gang, det er også
meningen, at man tolker det annerledes og finner nye sider ved et bilde eller
en tekst. Men fysisk skjer det virkelig ingenting.

Det er vel den store
forskjellen til nettet, fordi det – fysisk – kan endre seg når som helst,
rykkvis, kan man si, i den forstand at bildene hele tiden skifter, men ikke som
i en film, hvor man ser bevegelsene hele tiden. Nettet ser noenlunde stabilt
ut, men er det ikke.

En papiravis er mer rotete enn en bok, men vi
er vant til den, og den flytter seg heller ikke. Grafikken på reklame og
redaksjonell tekst lages forskjellig med vilje. Dette er fortsatt ikke ordnet
skikkelig på nettet, det hele flyter i hverandre i en saus, man burde rydde.

Nettet har også den haken at det ikke har noen
ende, man kan gå innover, nedover, bortover, fortsette i det uendelige, man får
aldri noen visuell oversikt. Det stopper aldri. Her ligger også en kilde til
avhengighet og dominans over andre inntrykk.

Hukommelsen blir, fra skjermen, fylt med
inntrykk som kan fortolkes som om de kom fra omgivelsene, hvis man ikke er seg
det bevisst. Forvirringen er i så fall et faktum, fordi selve skjermbildet ikke
har noe egentlig virkelig over seg, men igjen noe fiktivt, et bilde
av virkeligheten.

Man kan støte på synspunktet at visualitet er
mer direkte, ekte, om man vil, enn andre medier, den grunnleggende måten å se
verden. Det man får er det man ser, som er sånn ting er.

Dette er i hvert fall en illusjon, hvis man
altså tror på den, vel å merke som den eneste måte å se verden. Man kan
godt se den sånn, men man bør vite at man også godt kan se ting på andre måter.

Veldig mange fag, kanskje alle, kan fungere
som filosofi eller verdensanskuelse på et visst nivå. En biolog vil lett se verdens fenomener gjennom
biolog- eller i hvert fall naturvitenskapelige briller, en musiker vil kunne se
verden som musikk eller i hvert fall kunst, en snekker vil se ting med mer praktiske og konkrete oppfatninger. Å bevege seg fra en verden til en annen kan være krevende.

Mennesket som studieobjekt er vel kanskje det største problemet når det gjelder å forstå verden, fordi vi rommer alt – vi er kjemi, biologi, psykologi, kunst, ånd, materie, natur, kultur, praksis, teori. Vi er og vi blir alt mulig. Å si entydig hva et menneske er går vel knapt an.

Alt kan i prinsippet lages om
til kunst, og mye kan sees på gjennom biologiens briller, men uten at det man
snakker om, emnene, noensinne blir uttømt, ferdig snakka, av den grunn. Naboen kan ha sine poenger.

Verden lar seg forme inn i alle slags fag, og
i og for seg på en gyldig måte, alle har rett i noe. Alt er mat, eller skal vi si smak, alt er filosofi, alt er arkitektur, alt er biologi. Alt i livet er vitenskap. Alt i livet er praktisk.

Fint, se det gjerne
sånn, bare ikke sett dine egne synspunkter ut i livet i alt for stor grad,
særlig ikke det siste synspunktet, som er i ferd med å kræsje møysommelig
opparbeidet kunnskap for tiden, virker det som. Uansett hvor flink du synes du er til å forstå verden – særlig da – så husk at naboen kanskje har et synspunkt på noe som også gjelder, og som du ikke skjønner, eller ikke oppdager, eller som ikke passer inn i din virkelighetsoppfatning.

Man har bare ett aspekt eller et utvalg aspekter med seg i sitt verdensbilde, uansett hvor mye man sier.

På nettet eller i virkeligheten.

Kilde til de første poengene: A Primer of
Visual Literacy.
Donis A. Dondis, MIT Press, 1973.