Og hva skjer med hukommelsen i møtet med skjermen vår?

Min hukommelse er ikke spesielt visuell, i hvert fall er den
ikke full av bilder fra virkeligheten.
Men nettet er bygget opp som en visuell fiksjon, et visuelt system, og tar ikke
særlig hensyn til alle de ordene og begrepene jeg vanligvis har i hodet. Tvert imot krever det bare et øyeblikks titt
på skjermen før jeg har glemt hva jeg kom dit for, og jeg kaster bort fem eller
ti nye minutter på noe jeg ikke kom på selv. Slett, sier maskina til
meg, eller den hiver meg inn i et system som ikke er mitt.

Mine egne fiksjoner og bilder av verden er mye mer
analytiske, fullere av ord, skjermen og det som kommer ut av nettet er overhode
ikke bygget opp på samme måte. Vi er ofte i en sukkertøysverden, kanskje, litt
som sånne små glansbilder eller emaljerte smykker som små jenter får til
6-årsdagen. Den tendensen finnes, i hvert fall, og så er selvfølgelig
arkivarene tilstede med sine langsommelige inventarlister. Det finnes mye annen
visuell mat også, men kreativ orden er det mindre av.

Hvis man ser på menysystemene er systematikken inkonsekvent
på den måten at hele systemet er en blanding av gjenstander, handlinger og
egentlig begreper. Dette er helt ulogisk, de tre tingene hører overhode ikke
hjemme på samme nivå i et system, det skaper bare kaos. ”Vis” og ”Sett inn” er
kommandoer, som man kaller det, eller handlinger, ”Format” er helt klart et begrep, ”Fil” er vel
nærmest en blanding, fordi det omfatter mange typer dokumenter, og ”Tabell” er
i og for seg en relativt entydig ”ting” i dette menneskeskapte universet.

Overgangen fra én gjenstand til en gruppe av gjenstander er
vel temmelig flytende, og forandrer seg i takt med den nervøse rytmen av nye
programdeler som stadig lander i min verden, som dessverre ikke er helt min,
til tross for at jeg mer eller mindre har betalt for den, men fortsatt bebos og
delvis eies av de jeg en gang kjøpte disse greiene av.

Å ringe support for et eller annet dataprodukt kan være en
frustrerende øvelse, fordi de som svarer ofte
mangler begreper
for det de driver med. De kan ikke svare på spørsmålet ”hva er dette?” – det
eneste svaret du får er ”og så gjør du sånn”.

Dette er en dumhet, en begrensing i tenkemåten, som sprer
seg med hastigheten til den fiberoptikken som vel er veien inn og ut av stua di.
Det er i verste fall en halv verden, eller nesten en hel, et system av handlinger hvor det – som sagt i verste fall – knapt finnes noen
systematikk for fakta, kjensgjerninger, begreper.

Et håndverk er vel egentlig i stor grad et system av handlinger, bygget
opp på erfaring av hva som fungerer som middel til å oppnå det man vil. Men det må også kunne beskrives med andre ord enn de rent tekniske eller praktiske, og et praktisk fag har ofte forbindelser til en eller flere vitenskapsgrener.

Hvis informatikerne vil ha programmering inn på skoleplanen,
bør de kanskje rydde i egne hoder, for de er i ferd med å rote til alle oss andres, eller kanskje det
er designerne som har skylda. Jeg kjenner ikke informatikk som fag fra
innsiden, så jeg skal være forsiktig, men hvis utsiden slik den møter oss i
kommersiell programvare sier noe om faget, lider det av barnesykdommer som må
kureres. Maskinene kan også godt gås etter i sømmene, men jeg har en mistanke
om at bruken av dem, eller utformingen av det vi bruker, er et større problem
enn teknologien i seg selv.

Andre får ta en titt, også.