Så hvordan burde det være? Et ideelt forhold mellom meg og
min fantastiske Mac, med sine tilknytningspunkter til min verden og verden
rundt…

Dataverdenen må i
hvert fall være et system man kan forstå og få noenlunde oversikt over.

Ikke to millioner beskjeder om hva man skal eller kan gjøre,
det jeg kaller ”kikkhullskirurgi”, hvor man ledes med bind for øynene gjennom
et landskap man aldri får oversikt over. Ikke mitt ideal, akkurat.

Så la oss ta Word. Hva trenger jeg personlig å gjøre med en
tekst? Skrive, rette, redigere. Printe ut, eller skal vi snart begynne å kalle
det noe norsk? Sende videre. Dette er rammene for de enkle funksjonene. Ganske
enkelt, egentlig.

I grunnen er vel alle de vanligste dataprogrammene, kanskje
alle sammen, praktiske redskaper, og de fleste tar vel utgangspunkt i et vanlig
håndverk, for eksempel teknisk tegning, lay-out eller noteskriving.

Dette stemmer vel når det gjelder mange programmer man
bruker i hverdagslivet, og det sier i hvert fall noe om hva man vanligvis har
foran øynene. Programmer som er laget for å foreta matematiske beregninger
eller andre mer avanserte ting er kanskje en annen verden, jeg vet ikke.

Men vanligvis: Alt vi finner i menyene er egentlig handlinger eller kommandoer, vi ”ber”
maskina om å gjøre et eller annet, og den gjør det. Flytte på ting,
omorganisere dem. Hvis man ser dette som en verden – og det er jo faktisk det, en menneskeskapt
verden kanskje parallelt med, hva vet jeg, kunsten? – uansett tror jeg
grunnregelen er ”Hvis du gjør A, så skjer B”. Man kan jo tenke over det som et
filosofisk poeng, hvis man klarer å løsrive seg fra skjermen et øyeblikk.

Ok, vi er i Word – i skriveavdelingen. Programmet,
”redskapet” burde vel først og fremst bedømmes som dette. Riktignok toucher det
innpå andre håndverk – man kan legge inn alt fra film til HTML, selv om
følelsen av at man har strukket strikken litt langt er tilstede. Tross alt ble
programmet først laget for tekstredigering, og andre funksjoner blir lett litt
klønete, er min erfaring, og bidrar også til manglende oversikt.

Navnene på ting er
ikke uten betydning.

Åpenbart hører ”Fil” og ”Vis” (kategorier i Word) til helt
forskjellige begrepstyper, det ene er en ting, eller en gruppe av ting, det
andre er en handling. Fortsetter man bortover linja er denne måten å sette navn
på ting på konsekvent rotete, språkmessig er det handlinger, ting eller grupper
av ting om hverandre.

”Sett inn” er
fortsatt en handling, og den er også på et helt annet nivå i en ryddig
systematikk enn for eksempel ”Rediger”.

Men menyoverskriften ”Rediger” rommer vel heller ikke helt
det man normalt forbinder med ordet – å redigere er jo egentlig et temmelig
overordnet begrep i både skrive- og layouthåndverket, med mange forbindelser
til utforming av innholdet – og de kommandoene som står i denne menyen er
viktige nok, og ofte i bruk, men nokså enkle.

Det er også litt forvirrende språklig sett når lista over
handlinger under ”Fil” består av ”Nytt tomt dokument”, ”Nytt fra mal”, men
plutselig ”Åpne” og ”Åpne sist brukte”. Sammenhengen springer ikke i øynene. Selv om
dette kanskje ikke er det mest forvirrende stedet, er det heller ikke på plass
språklig sett.

Hva ”Åpne URL” gjør i et skriveprogram må man sjekke for å
finne ut, og det er ikke verre enn at man kan legge inn en nettadresse, som det
faktisk heter på hverdagsnorsk, i et Word-dokument, som kan åpnes direkte fra
dokumentet hvis nettforbindelsen er i orden. Det skjønner man muligens heller
ikke av seg selv.

For oversiktens skyld kunne man jo lagt til ”…i dokument” i
tittelen, altså ”Åpne URL i dokument”, da ville man skjønt nokså lett hva det
var. Forutsetningen er at man vet hva en URL er, men det er tross alt ikke
plass inne i et program til å forklare alt. Noen begreper må man lære seg.

”Format” har i grunnen ikke noe med ”format” i vanlig
forstand å gjøre, men betyr faktisk ”Formatering”, som er et begrep jeg ikke
har noen god definisjon for, men som jeg har et visst praktisk forhold til.

”Skrift” kunne egentlig hete ”Skrifttyper” eller fonter, det
er det det er, stort sett en enkel liste.

”Verktøy” er som begrep helt på siden å bruke som overskrift
for én kategori, fordi ordet faktisk omfatter alt i et dataprogram. Reelt er
det som er der kanskje mest språklige verktøy, men som vanlig finnes det
tilleggsting som jeg ikke skjønner helt hva gjør der. Konvoluttoppsett?

Språklig rot, altså, og rot i systematikken.

Noe av det går ut på at man bruker begreper fra
hverdagsspråket på måter som ikke kommuniserer med dette. Dataspråket blir
ugjennomtrengelig for utenforstående.

Men ett eksempel på praktikerrot er vel for eksempel å
plassere ”fullskjermmodus” under ”Vis”, istedenfor under ”Vindu”. ”Visningstype”
eller noe sånt har vel etter hvert etablert seg som et begrep som dekker dette,
altså hvordan selve skjermen din skal se ut. Jeg vet at det finnes andre steder på maskina
hvor det er flere justeringsmuligheter for dette, men menyen ”Vindu” burde vel
tross alt dekke det man kan gjøre med det i Word, helst under et annet navn.

Å ”vise” ting er også et rimelig vidt begrep i et visuelt
medium.

Det samme gjelder ”sett inn”. Hvis man avgrenser det til å
bety ”sett inn ting fra andre programmer” eller i det hele tatt ting utenfra,
så gir det i seg selv en viss mening. Men når sidetall og fotnoter er inkludert
blir logikken for enkel, kategorien er ikke funksjonell. Å sette inn sitater
hører muligens bedre inn under ”sett inn (utenfra)”, i hvert fall er det ikke
innlysende at man finner en sånn mulighet under overskriften ”Vis”.

Noen ganger virker det som om det er lagt inn…skal vi si
meta-greier, eller så er språket nok en gang – unnskyld – på trynet, for hva er
en ”brevveiviser”? Det høres ut som enten en skreddersydd måte å sette opp et
brev, en mal, altså, eller hakket verre, et eller annet ”verktøy” som leder deg
gjennom en sånn operasjon.

Et dataprogram fremtrer på flere måter.

Som bruker av et program er man nødt til å forholde seg til
at ethvert datasystem kan plukkes fra hverandre og settes sammen igjen nær sagt
på en hvilken som helst måte, og at det faktisk gjøres i programmene. Ofte er
det flere parallelle systemer som dekker de samme funksjonene, flere systemer
oppå hverandre, altså.

Selv der hvor man ikke kan snakke om parallelle systemer er
det nesten alltid mer enn én vei til Rom, altså mer enn én måte å gjøre
tingene, i det håndverket man tross alt er inne i.

Som programkonstruktør bør man tenke på at hvis det blir alt
for mange sånne systemer innenfor ett program eller en brukerflate eller hva
man skal kalle det, blir ting lett uoversiktlige. Fra den konkrete verden, i et
verksted, kanskje, er det ryddig at man i hvert fall har ca én stk av hver type
verktøy, og hvis man er en skikkelig ryddig Reodor har man også fast plass til
dingsen på verkstedet sitt. Det er ikke alltid tilfelle i dataverdenen, fordi
den samme tingen opptrer under forskjellig navn på forskjellige steder.

Når man har denne muligheten i et dataprogram øker det
forsåvidt sjansen for å løse problemet, fordi du ikke er nødt til å finne det
ene stedet løsningen finnes, men samtidig kompliserer det systemet fordi…som
sagt, det nytter ikke å huske ett
sted hvor det du leter etter finnes. Du finner det selvsagt der, men på veien
ramler du borti den samme greia andre steder. Hvordan var det med stedsansen,
nei unnskyld, demensen?

Det er nesten som ungene, de har begynt å flytte seg etter at de har gjemt seg når
vi leker gjemsel. Jeg sier det er juks, de bare ler. En tulleting, men altså…

På et lavt eller overfladisk nivå kan man jo føle seg kreativ fordi det finnes
valgmuligheter der, men dette har egentlig ingenting med virkelig praktisk
kreativitet å gjøre, hvor resultatet virkelig påvirkes positivt av de valgene man tar.
På dette nivået tror jeg at jeg våger påstanden om at det finnes rot som bare burde
vært fjernet eller i hvert fall ryddet i, rot som de avanserte brukerne ser
gjennom fingrene med og hopper over, men som skaper trøbbel for oss andre.

Jeg kan huske fra arbeidet med en avhandling som jeg var med
på, at verktøyene for å redigere hele teksten og stable om på kapitler og
avsnitt kanskje var brukbare, men vi syntes det krevde ganske mye arbeid å
sette seg inn i dem, og vi var ganske nervøse for å rote vekk eller slette
ting. Vi kunne jo ikke se direkte hva som foregikk med teksten, men var avhengige
av å forstå det ut fra systemet eller bruke tid på å se etter på skjermen om
tingene faktisk havnet der de skulle.

Skjermen fungerer i sånne tilfeller som et kikkhull, en ganske
kraftig forvanskning, egentlig, i forhold til tingene slik de var. Ingen
mulighet for å ta i tingene med fingrene eller få direkte visuell kontakt.

I verste fall kunne vi skrive ut, men en avhandling på 200
sider…

Vel. Til daglig, i små dokumenter, kan man selvfølgelig
ligge unna det der. Systematikken i menyene, ikke bare navningen av
kommandoene, er viktigere, selv om myrhull kan være plagsomme saker. Når ting
forsvinner…

I ytterkanten av brukerflaten, eller hva man kaller den,
finnes tre helt forskjellige måter å finne og bruke kommandoene. Den visuelle
”linjalen” øverst i Word, full av symboler, er en, menyene en, og i tillegg
finnes tastekommandoer for mange ting.

De tre ulike systemene har antagelig en forskjellig
systematikk. Man kan jo overfladisk si at de dekker en taktil, altså
berøringsmessig måte å forholde seg til tingene, en visuell og en…verbal? Jeg
er heller ikke sikker på om de tre overlapper hverandre helt eller delvis. En
del funksjoner egner seg kanskje ikke i alle tre modi…

Dette er vel heller ikke bare tre forskjellige veier til
Rom, man kunne vel nesten si at det er tre forskjellige kart over hele
terrenget. Om landskapet som ligger under kan sies å være det samme vet jeg
egentlig heller ikke. Det praktiske resultatet blir kanskje likt – et dokument.

Men i det hele tatt kart
– beskrivelser av verden som alle mer eller mindre godkjenner – er et problem i
dag, på mange plan og områder.

Automatiske ting som ikke passer mine vaner finnes jo også.
Det er ikke alltid ordboken i Word passer meg, for eksempel, den retter meg jo
av og til automatisk. Du vil kanskje si at da kan jeg jo skru den av, men kan
jeg gjøre det for godt? Eller må jeg gjøre det med hvert dokument? Uansett er
det en jobb å skreddersy ting til ens egen verden, og jeg er altså av dem som
ikke vil gi slipp på for eksempel felles rettskrivning, men den kræsjes jo
faktisk av en annen verden som jevnlig lander oppå min.

Det er ikke snakk om individualisme, heller, når man hele
tiden får andres maler lagt over arbeidet sitt. Selv om man kan justere, må man
jo holde på med det stadig vekk, det er ikke gjort en gang for alle.

Et slitsomt, men selvfølgelig nyttig poeng ved ethvert
fullblods dataprodukt er at cirka alt
er justerbart, og det er slitsomt fordi
det i grunnen ikke finnes noen faste holdepunkter hvis du vil gjøre alt selv. Hvis
man ser det for seg som en maskin…litt av en greie. Skruer i alle retninger.
Finnes det noen bakke å stå på?

Dette er selvsagt en av grunnene til at maler er populære
når man f.eks. skal lage sin egen nettside.

Så hva er saken, egentlig?

Ethvert system, praktisk eller teoretisk, har en eller annen
form for organiseringsprinsipp. Det har også gjerne en form for hierarki, fordi
man er ute etter å ordne, sette ting i sammenheng, gruppere, kategorisere.

Dermed er noen kategorier større enn andre, det må dannes
underkategorier, helt ned til enkelttilfeller, ting det bare er én av. Så
finner man raskt det man trenger, fordi et ryddig system gir oversikt.

Og når man tvert imot ikke har et ryddig system, mister man
oversikten. Man kan kanskje til slutt få gjort det man skal, men det lages noen
ganger mysterier av ting som er ganske enkle.

Problemet er selvsagt også at vi har fått ufattelig mange
praktiske mellomledd mellom hodet og papiret, og de tvinger meg til å bruke
praktiske tenkemåter hele tiden, for eksempel uten at jeg får bruke hendene
eller øynene for å sjekke hva jeg driver med. Dessuten produseres det stadig
flere av disse mellomleddene, man kunne kalle dem abstrakte redskaper. Og jeg
må bruke hodet til å forstå hvordan alle virker, før jeg kan ta dem i bruk. Jeg
kan ikke ta på dem og knapt nok se det de gjør.

Det er også behov for å gå etter de begrepene som finnes – rett
og slett språket i programmene – og
sjekke mot hverdagsspråk og litt mer faglig orientert språkbruk – og se om det
går helt opp. Ideelt sett burde flest mulig kommandoer være selvforklarende, på
samme måte som journalister og andre skrivende jobber med å gjøre tekstene
forståelige for flest mulig, uten å miste for mye av innholdet.

Systematikken burde også ryddes i, så man slipper å forholde
seg til rot, kort og godt.

Dette er en profesjonell jobb for en gruppe bestående av la
oss si en språklærer, en journalist, og selvsagt en med en eller annen form for
datafaglig bakgrunn.

For eksempel. Alle burde ha god faglig ballast, men
kombinert med et godt blikk for hva som er ”mainstream” språkbruk i
forskjellige deler av befolkningen, også
den delen av den som forholder seg til teoretisk kunnskap.

Det man bør lete
etter er et språk som er overveiende praktisk, men som kommuniserer med en
opplyst offentlighet.

Gjennom bruk lærer man til slutt alt man trenger, men uten
skikkelige begreper og navn på tingene setter hele systemet seg i mitt system som et fremmedlegeme.