En ting som oslopolitikere ikke tar helt høyde for er at vi faktisk har et historisk sentrum i Oslo. Greit, det stammer ikke fra romertiden – den spilte heller ikke all verdens rolle her oppe – men det er faktisk en by
som ikke er så aller verst tatt vare på for tiden – bygget opp nesten helt
mellom 1870 og 1900. For tilreisende – vi kan kalle dem turister eller
besøkende – er det dette som er attraksjonen, i tillegg til fjorden, både som en del av byen og som viktig i seg selv, og marka, som er en ting jeg tviler på at andre hovedsteder har. Mange av de som kommer hit fra andre land, både på ferie og for å jobbe, kommer hit på grunn av naturen, i tillegg til at de gjerne er fascinert av norsk kultur, vår levemåte, rett og slett. Nysgjerrighet finnes.

Det finnes fortsatt folk, også av de styrende, som ikke har forlatt den posisjonen som heter ”riv ruklet” – som enkelt og greit ikke ser verdien av gamle bygninger eller miljøer hvis de ikke heter Slottet, Stortinget (hvor noen av dem finnes) eller Nationaltheatret, med gull på. Alt i orden med
de tingene, det er fint at de tas vare på, men jeg tenker vi sier det holder med riving i byen. Deler av bysentrum i Oslo begynner å minne om City i London, som sikkert har interessante gateløp fra middelalderen, men de er stort sett fylt med glass og stål. De få gamle husene som står innimellom er en kontrast, ikke et miljø.

Jeg håper ikke noen for alvor vil ha Oslo sånn. Vi har måttet finnes oss i Barcode og andre lignende bygg, og det kan hende vi vender oss til dem, men det er faktisk ingen god grunn til å ødelegge resten av byen. Det må bygges, men man kan godt ha respekt for tradisjoner allikevel.

Også selv om man er en stor aktør. Olav Thon, som typisk nok bor langt utenfor byen, har bygget mye og sikkert revet en god del også. Man kan si at han er en viktig person for Oslos bybilde. Jeg synes fortsatt at de som har ansvar for utvendig design hos ham burde legge litt – og jeg mener litt – mer penger i arbeidet – særlig vinduer er en ting som ikke matcher helt de art deco-ambisjonene som de åpenbart har – og som jeg fortsatt synes er en idé som godt kan brukes, når man først skal gjøre noe nytt. Men utkikkene ser ofte ut som husmorvinduer – det tar seg ikke helt bra ut uansett, og i hvert fall ikke på noe som ofte er ganske ambisiøse bygg.

Men jeg synes som sagt stort sett ikke man bør gjøre mer nytt i sentrum, heller ikke den utgravingen av loffestoffet som er gjort for eksempel på Karl Johan og Grønland, hvor husene i grunnen er borte, bare fasaden er igjen. Det som i realiteten er der er alminnelige, moderne kjøpesentre.
Historien vår, byens historie, blir borte på denne måten.

Det virker heller ikke umiddelbart som en fornuftig løsning å bygge en t-banestasjon på Grünerløkka, jeg er skeptisk. De som planlegger byen bor neppe i sentrum, og det virker som om noen har visjoner om en storby av
typen New York, med raske forbindelser i alle retninger. Busslinja foran
rådhuset og endel annet er i den genren, og bør ikke dominere mer enn det gjør, heller mindre.

Oslo er i grunnen en ganske liten by, og det er nettopp det som er sjarmen med den. Det er greit, man må ta høyde for at den vokser i kantene, men sentrum er en organisme i seg selv som ikke er stor, og som nettopp trives med det. Vi som bor i sentrum er ofte ikke utenfor til daglig, og å telle minutter på avgangstider for trikken, sånn som Ruter har holdt på med, er ganske meningsløst, fordi det som betyr noe er at den går ofte nok til
at man slipper å sjekke rutetider.

Å legge ned holdeplasser, antagelig etter passasjertelling, er også å gjøre omtrent det samme, som å innskrenke åpningstidene for en butikk når den begynner å gå dårlig. Jeg tror alle har en følelse av hvordan det pleier å ende, og jeg tviler ikke på at noen snakker i kulissene for å skvise trikken mest mulig, under dekke av økt effektivitet. Trikken rommer vel nærmest byens sjel, men det er åpenbart at en del ikke har noe forhold til Oslo som et sted, som et fantastisk sted, faktisk, å bo og besøke, sånn som byen er for tiden.

Kom hit nå, så skjønner du hva jeg mener. Jeg sitter med åpent vindu på Grünerløkka, med lyden av nettopp trikken blandet med sjorr fra folk som er ute og koser seg, en varm kveld, i mer enn en forstand, faktisk.

Naturen rundt byen er omtrent som Sørlandet – unnskyld, venner fra Kristiansand og omegn, men det er da omtrent samme naturtypen når
man sitter og ser utover fjorden fra kafeen på operaen. Virkelig ikke noe galt sagt om Sørlandet – jeg vet landskapet endrer seg etter hvert som man kryper sørover, men det er fortsatt skjærgård, og det er ingen grunn til ikke å være stolt av den, her og i Arendal.

Det er ikke vanskelig å få seg noe godt å spise på kafé eller restaurant noe sted i Norge for tiden, tror jeg – det virker som om det er slutt på den nødstilstanden som rådet tidligere – og vi er ikke noe unntak.

Det eneste jeg faktisk savner er nettopp den gamle tradisjonsmaten, man får den ikke så mange steder, men den har heller aldri vært særlig tilstede ute. Den beste maten, da jeg vokste opp, fikk man ikke på
vanlige restauranter, men hjemme hos folk. Hvis de tingene også kunne havne på kafébordene – jeg mener det som ble laget med inspirasjon, ikke bare av plikt – da har vi snart et komplett tilbud, hvis det finnes noe sånt.

Ellers trenger vi snart ikke å reise, det er bare å bevege seg hundre meter, så har du byttet verdensdel og kultur. Tyrkia, Spania, Frankrike, tysk frikekafé, you name it. Thaimat, afrikansk, for ikke å snakke om all kaffen som serveres, med medfølgende kaffemat. Her kunne man sikkert også grave litt i tradisjoner. Noen har begynt, og så lenge ikke alt det nye forsvinner, men også er der, er jeg glad.

Redigert etter publisering.