Oslo har noen tvilsomme sider. En av dem er vanen å ikke innrømme andre at de har rett i noe, sånn at man i en viss type diskusjoner aldri møtes, og spesielt ikke på halvveien. Man setter seg på sin høye hest, som man sier, som man har kommet opp på i kraft av en formell posisjon eller et formelt språk, og der blir man. Noen ganger er resultatet at et lite poeng blir alt for stort fordi ingen innrømmer at det stemmer, selv om det som blir sagt kanskje ikke er så viktig for helheten. Det hender selvfølgelig også at poenget er feil.

Men å henge seg opp i formaliteter eller formuleringer, istedenfor å vurdere hva som er realiteter i en sak, er ikke lurt.

Fremskrittspartiet hadde vært mindre, og kanskje litt mindre uforsonlige, uten denne holdningen. De tar jo ikke feil i alt, det finnes mange tåpelige diskusjoner i feltet svart/hvitt som egentlig burde lande i en fargeskala, og hvor standpunktene som forfektes av de økonomisk liberale kunne vært et korrektiv eller en justering. Men FrP er ikke enkle å håndtere selv heller.

FrP har heller ikke monopol på manglende formuleringsevne eller problemforståelse. Jeg synes det skjer nokså ofte med folk fra alle partier, at de plukker på noe som åpenbart er et problem, men hvor jeg synes unøyaktighet og uklare oppfatninger fører til dårlige forslag til løsninger.

Noen ganger er også de som roper høyt om et problem selv en viktig del av problemet.

FrP ser i stor grad på samfunnet som alles kamp mot alle, og følelsen av ufrihet må være stor i partiets velgergrupper. De har kanskje rett i at det kan være bruk for større valgmuligheter i en del situasjoner, men slett ikke i alle.

Mange ser opp til store bedriftseiere fordi de gir arbeid til mange mennesker, og gir dem både mer respekt enn de fortjener og flere rettigheter enn de bør ha. Det er som jeg har sagt før en positiv ting å skaffe arbeid til folk, man fortjener selvfølgelig respekt for det. Men alt som er bra for General Motors er ikke nødvendigvis bra for USA allikevel, for ikke å snakke om Norge eller verden. Bedrifter, ikke minst de store, må også passes på med lover og reguleringer, så deres handlinger ikke flyter ut i alle offentlige rom. De kan ikke gjøre akkurat hva de vil, like lite som den enkelte borger kan det.

Det at bedrifter i Norge har overtatt rene forvaltningsoppgaver er i mitt hode temmelig provoserende. Man kan ikke forvente upartiskhet av en bedrift, noe som egentlig er en selvfølge for en offentlig ansatt eller et offentlig organ, eller burde være det.

Man kan ikke beskylde Fremskrittspartiets ledelse, heller, for å være særlig moderate i språkbruken, så de har jo en god del av skylda selv for å spisse diskusjoner unødig. For eksempel synes jeg ikke akkurat det er noen god idé å basere et samfunn på egoisme i ett og alt, men å be om 100% deltagelse og samfunnsånd av alle i enhver situasjon er også for mye.

Det virker ikke som om grunnplanet i partiet forstår at en del offentlige penger beskytter mange, inkludert dem selv, hvis de for eksempel skulle bli syke. Klagingen mot systemet fortsetter allikevel når noe rammer dem selv, også etter at ting har blitt forandret for eksempel for å spare penger, egentlig etter krav fra dem selv.

En del krav som fremsettes overfor systemet, og ikke bare fra FrP eller FrPere, er også etter min mening urimelige, men forståelsen for at ethvert system har grenser, både praktiske og økonomiske, er ikke nødvendigvis mer tilstede hos dem enn hos andre. De brøyter seg ofte vei med store ord, uten hensyn til konsekvensene, blant annet fordi de vet alt for lite om dem.

Like tåpelig som å anta at den som ikke kan det formelle språket ikke har noe å komme med, er det å anta at den som kan språket heller ikke har det. Den folkelige opposisjonen – av denne typen – avfeier lett vitenskapen, og det er vel på tide at akademikerne kommer ordentlig på banen, også med en forståelse av hvor forskjellige ståstedene kan være, og hvor forskjellige ikke bare oppfatningen av virkeligheten, men selve livene og nettopp virkeligheten til de som snakker kan være. Det er ikke enkelt, men nødvendig å forsøke å skille skitt og kanel i diskusjoner mellom folk med og uten en god forståelse av vitenskapen.

Svært mange av Fremskrittspartiets høylydte utspill gjennom årene burde sees på nettopp som rop – og et rop er jo ikke særlig velformulert, og forteller oss dermed ikke nødvendigvis hva saken dreier seg om.