En sak fra Facebook:

Foreldrene til ei jente på ni eller noe
sånt får brev fra den lokale helsestasjonen om at jenta er ”under normalen” i
vekt. Jeg tror også det var tilbud om en form for oppfølging.

Foreldrene (antagelig helst moren) blir sure, legger ut bilde
av datteren, som ser sunn og frisk ut, og lurer på hvor idiotisk det går an å
bli når man jobber i det offentlige, eller ”hvor teit systemet er”.

Enhver som har barn kjenner vel til de kurvene over vekt og
høyde, som er utarbeidet sikkert på bakgrunn av en masse statistikk og faglige
diskusjoner.

Vel. Som pappa kan jeg ikke si jeg brydde meg så veldig, de
bekreftet som regel det jeg visste og fortalte meg egentlig ikke så mye. Jeg
er i stand til å se på barna mine om de har det sånn noenlunde, fysisk og til en
viss grad psykisk. Jeg trenger ikke systemet til å fortelle meg det til daglig.
Jeg følger med på hvordan de har det, og ser det hvis de er tynne, for
eksempel. Det jeg trenger helsestasjonen til er å si fra hvis det er noe
alvorlig galt med dem, eller noe jeg ikke har oppdaget selv. Jeg tok selvfølgelig en titt på kurvene og diskuterte litt, og regnet med at det som
ellers ble gjort av prøver avdekket det det tradisjonelle helsevesenet nå en
gang kan avdekke.

Selve jobben med å passe på dem gjør jo vi, foreldrene.

Men for samfunnet kan det ikke være uviktig å ha den
kunnskapen man får gjennom å måle og veie alle oss etter hvert som vi blir
produsert, det sier helt sikkert en masse om hvordan vi har det og hva man som
politiker eller samfunnsengasjert bør gjøre, i en jobb som allmenlege
eller ernæringsfysiolog eller behandler av et eller annet slag. Eller
matprodusent, for den saks skyld.

For de som har problemer som krever mye betyr det også at
det er en mulighet for kontakt med helsevesenet. Gratis også. ikke dårlig, egentlig.

For meg opplevdes de besøkene på helsestasjonen ikke som
særlig presserende, men som sagt betryggende.

Man kan tenke seg at omtrent følgende har skjedd: Et barn det er noe
skikkelig galt med blir ikke fanget opp av systemet. Ropene og kravene kommer
selvsagt, det kjenner vi alle til, og mange av oss har vel ropt om noe. Men når det ropes gjøres det ofte uten
kjennskap til systemet og hvordan det reagerer. Mange vet rett og slett
ingenting om hvordan ting virker, det eneste de som roper vet i en sånn situasjon er at det offentlige bruer penger på bare tull, og dessuten mer eller mindre “beskylder foreldrene for ikke å ta vare på barna sine”.
Det gir dem i offentligheten rett til å si nesten hva som helst, uten hensyn
til hverken de som jobber i systemet eller til selve organisasjonen. Den er faktisk
bygget opp for å hjelpe også de som roper.

Man risikerer på denne måten å ødelegge ting som
fungerer ok.

For hvordan reagerer systemet på sånne rop? I dette
tilfellet tydeligvis ved å lage en ny rutine som skal forsøke å fange opp alle, en rutine som kanskje ikke er veldig funskjonell, og som – opplagt koster penger og energi å utføre.
Hver gang et barn havner under vektnormalen (antagelig en viss prosent under)
skal foreldrene ha beskjed. Da kommer det et brev i postkassa, da.

Det er greit å si fra om ting, selvsagt er det det, men for tiden synes jeg det er mange ting ute og går som kanskje kunne vært løst uten å snu alt på hodet.

Det er vel sannsynlig at noen nokså høyt oppe i systemet,
kanskje på toppen, setter i gang noe sånt som dette, ”tar grep”, som det heter. Med de
grepene tar de ofte tak i ting de ikke vet hvordan fungerer.

For trengte man en sånn rutine? Det var jo en der allerede –
i form av at alle barn blir kalt inn gratis til helsestasjonen med jevne
mellomrom. Foreldrene har jo da mulighet til å spørre en sykepleier eller av og
til en lege om hva som helst som har med barna å gjøre.

Man kan jo si at det ikke var det mest intelligente svaret
på utfordringen, som på sin side kanskje ikke var noe intelligent formulert
krav. Enhver ansatt i helsevesenet vil vel reagere på åpenbare problemer hos et
barn, det er jo jobben hennes eller hans. At det skjer en glipp kan ikke alltid avhjelpes med en systemendring,
hvis det altså var en glipp det var.

En annen sak er at systemet tidligere ikke passet på deg – det
måtte du selv gjøre. Det er en misforståelse som må ha oppstått blant folk som
ikke har brukt offentlige kontorer i særlig grad.

Sånn var det, ut fra mine egne erfaringer: Du hadde
rettigheter, de kunne du finne i lover og regler, men du måtte selv finne dem
og sørge for å få fortalt det til den funksjonæren du møtte, og du måtte også
redegjøre for problemet eller sykdommen slik at begge var enige om at du
faktisk hadde krav på et eller annet. Var du ikke i stand til det, var det nok
i hvert fall vanskeligere for deg å få det. Det var nok sikkert avhengig av
hvor opplagt saken din var, og til enhver tid måtte du også ha en bekreftelse
fra en lege.

En del av oss forstår rett og slett ikke systemer i det hele
tatt, noen er som maur som bare kjenner sin plass i systemet og fullstendig
mangler oversikt over den organiserte verden de også er en del av. En
administrasjon er jo i grunnen et abstrakt system, ikke minst sett utenfra. For
en bruker av det offentlige er det lovene, reglene, som er ABC’en, de forteller
hvilke rettigheter du har – og hvilke du ikke
har. Selv om du har et helseproblem er
det ikke sikkert at reglene omfatter deg, ethvert system har sine grenser,
økonomiske og praktiske. Hvis man ikke forstår dette ender man sånn som mange
har oppført seg de siste årene – som uskikkelige unger som bare skriker. Og
reaksjonene ovenfra blir vel ofte tilsvarende dumme.

Det er jo egentlig en del av jobben til de som jobber for eksempel i helsevesenet å finne ut om den som roper har et reelt behov som kan dekkes av systemet eller ikke. Ikke alltid like lett når
den som roper om noe ikke har et godt språk for problemene sine, og heller ikke
vet noe særlig om hvordan det offentlige fungerer, kanskje ikke en gang
samfunnet – og her har det nok ligget et problem som vi nå har fått i fanget på
mange områder. Ansvaret for å finne frem i helsevesenet lå i praksis nokså mye hos brukeren,
og krevde en viss forståelse av systemet, og av systemer i det hele tatt.

Det var altså nokså mye opp til deg selv og eventuelt din
lege å finne frem, nå forventes det i større og større grad at systemet ordner
opp for deg.

Dette er en stor
systemomlegging. Jeg har en venn som er vokst opp i Sovjetunionen, og det hun
sier om helsevesenet der minner om dette – man ble fulgt opp hvis det var noe. Hun savnet det, sa hun en gang.

Sånn har det norske systemet ikke fungert tidligere. Det var
litt sløvt og litt tregt, men ryddig og oversiktlig – som sagt, hvis man hadde
de kunnskapene som skulle til for å håndtere det. Normale kunnskaper for meg,
men faktisk ikke for alle. Og systemet var redelig, mot meg, i hvert fall. Hvis du ikke
prøvde å lage problemer, ble du også ok behandlet.

En fornuftig samtale – i hverdagen, i situasjonene – mellom
brukere og ansatte i systemene vil i alle fall hjelpe dem nærmere hverandre,
slik at de som jobber der forstår hva som er problemet og de som trenger hjelp
får sagt det de har på hjertet.

Men det krever også at de som stadig roper ut sine høylydte
krav tenker seg litt om neste gang, og i hvert fall innser at de ikke forstår
systemet, hvis det er det som er problemet, da. Da kan man jo diskutere det, i
så fall, og helst sånn at man bare kommer til poenget, så raskt som mulig
finner ut av hva slags felles forståelse som faktisk finnes og får forklart det
som har betydning for det man snakker om.

Det ville hjelpe om de ropene jeg snakker om også ble
fremført på det offentlige kontoret før man går til naboen eller gubben med
det. De fleste oppfører seg sånn noenlunde ok ansikt til ansikt med et annet
menneske, men på Facebook renner det over. Så får begge parter huske på at det
kan være vrient å få frem ting, i en samtale hvor det selvsagt alltid er
begrenset tid til rådighet. Å ta det neste gang er også en mulighet, hvis det
skjærer seg eller man glemmer noe viktig. Det skjer jevnlig med meg også, hos legen, for eksempel. Huskelapp kan anbefales.

Å ta hull på dette krever også av en behandler eller saksbehandler at vedkommende ser forbi klønethet i ordvalg og sjenanse for “ekspertisen” – som kan gi seg mange utslag som for meg også er overraskende, for eksempel ugjennomtrengelig bryskhet og at man i en situasjon totalt gjemmer både sine egne følelser og sine egne meninger i møte med en annen. Jeg har ingen erfaring som behandler, men har sett sånne ting i andre sammenhenger.

Det krever antagelig et temmelig godt blikk for mennesker, og en evne til å se ut over sin egen verden, gjerne også ut over den verden man er utdannet til.

Mye av problemet i en sånn situasjon som jeg innledet med å snakke om, dreier seg etter min mening om mangel på
kommunikasjon, om misforståelser, rett og slett.