Det begynte med en bok av Orhan Pamuk, og fortsatte i
grunnen aldri ordentlig.

Noen interesser står på stedet hvil litt for lenge. Jeg har
et oppholdssted i hodet jeg kaller venteværelset, der prosjekter og ting som
ikke kommer ordentlig i gang finnes. Heldigvis er ikke hele livet sånn for tiden,
tvert imot er det til tider for mye bevegelse i ting. Men noen ting er fortsatt
i sitt venterom.

Pamuk, som sagt, tyrkisk. ”Mitt navn er Karmosin”, en slags
krimfortelling fra Istanbul. Det foregår for omtrent 500 år siden, men en
historie er en historie.

Det som sitter igjen er egentlig bare noen klare farger i
hodet, følelsen av tepper under beina, bilder av mørke portrom med lys i den
andre enden. Duften av lærstoler finnes også, rom med bøker, malingslitte hus som allikevel
holder seg. Hvor mye som er min fantasi,
hvor mye som er forfatterens ord og hvor mye som eventuelt er igjen av
1500-tallets Istanbul hvis jeg en dag kommer meg dit, vet jeg ikke. Men det hadde vært morsomt å ta toget ned
igjennom Europa, komme seg til Hellas, hvor jeg har vært en gang før, og
videre. Porten til Asia, liksom.

En dag. Jeg vet ikke om det er den viktigste drømmen jeg
har, men den er i hvert fall der. Jeg liker byer, det kunne være spennende å utvide
repertoaret. Jeg har ikke mye penger, og noen forpliktelser som gjør at jeg
ikke reiser alt for mye, men det er alltid spennende.

En dag drar jeg, hvis Europa faller litt til ro.

Artikkelen er redigert etter at den er lagt ut.