Litt diskusjon om pedagogikk på Facebook, hvis lenken fungerer:
http://www.aftenposten.no/viten/uviten/Tullepyramiden-Pastander-fra-lose-luften-er-blitt-til-sannhet-om-laring-8176375.html

Saken handler om at noen “sannheter” fra offentligheten ikke helt stemmer, nemlig påstander om at du helst nesten bare må gjøre ting for å huske dem, “learning by doing” var ett sånt begrep i pedagogverdenen, såvidt jeg husker. Altså, det er blitt en slags sannhet, hevder artikkelen her, at tenkning ikke skulle være viktig, tendensen i artikkelen er vel noe i retning av at man ikke bør glemme “teoretiske” eller abstrakte tilnærmingsmåter på bekostning av praktiske eller konkrete. Og det er jo forsåvidt ikke så dumt tenkt, bare man ikke kutter den praktiske biten også.

Jeg vet ikke om det finnes én gyllen setning som oppsummerer pedagogikken, det måtte være at den setningen ikke finnes, at pedagogikk er et totalprosjekt, en kunst, om man vil, og at man etter å ha lært seg alle de prinsipper som måtte være oppdaget og brukt i faget så langt, må være forberedt på å tilpasse dem eller sjalte dem ut alt etter situasjonen, hvor man selv er akkurat da, hva man underviser i og hvem man har å gjøre med som elever. Det er ikke dermed sagt at det man har lært ikke er verdifullt eller nyttig, for uten den kunnskapen har du ingen vei inn i jobben din, hvis du ikke er et naturtalent, som kan være litt ufleksibelt i lengden. Henger du med?

Litt som barneoppdragelse: Det er greit å ha prinsipper, men man kan ikke være sikker på at de fungerer. The proof of the pudding lies – also – in the eating…

Men jeg er enig i, hvis det også er et poeng, at man er nødt til å ha en bevissthet om det man gjør, som må kunne la seg formulere i ord, og som må kunne gjøres til tema for diskusjon.