Å handle er hyggelig. Jeg likte alltid å være med mor i butikker da jeg var liten, i byen, vel å merke, matbutikken hjemme var ikke like spennende.

Jeg kan ikke huske at jeg alltid var så opptatt av det som ble kjøpt og solgt, greia var å treffe mennesker, og de var alltid hyggelige mot oss. Det var sånn jeg oppfattet det, som barn.

Kanskje dette er litt av poenget for shoppingfantaster også. Privat kan butikkfolk være både sånn og sånn, akkurat som oss andre, men profesjonelt må de jo nesten være hyggelige, ellers mister de salg. Jeg liker meg faktisk ennå i butikker, og jeg er fortsatt ikke alltid opptatt av tingene, det er som regel ikke en mani som får meg til å gå dit. Enkelte spesialinteresser har jeg selvsagt, for eksempel mat, men uansett får man et
smil, en liten flørt eller til og med en samtale med på kjøpet hvis man anstrenger seg litt eller bare er i godt humør den dagen. Jeg synes det er morsomt, og i perioder en viktig ting, hvis jeg ikke har det bra.

Det å bruke penger gir selvsagt en viss følelse av status også, og man kan si hva man vil om status, men litt må man ha, ellers går man under. Jeg tipper mange i dag er overrasket over det, men vi ble lært opp til, både på skolen og hjemme, ikke å legge for mye arbeid i å skaffe oss materielle goder og status. Jeg synes fortsatt det er fornuftig, når det er mulig, å tenke livskvalitet først og deretter penger, og jeg er ikke glad i systemer og bestemmelser som gjør dette vanskelig.

Beholdningen av både penger og status har allikevel sin nedre grense. Den som har vært virkelig blakk vet hva jeg snakker om, følelsen av status, verdighet, you name it, forsvinner parallelt med pengene. Ikke nødvendigvis i samme fart eller i samme forhold, men virkelig fattigdom er noe man skjuler så godt man kan, den er forbundet med skam.

Det er nok en tradisjon.

Det er allikevel en overraskelse for meg å oppdage at så mange tar både penger og status så alvorlig som de gjør, at de dømmer folk etter det. Den forakten for de som ikke klarer å håndtere penger, for eksempel, eller ikke vil satse på penger først, er etter hvert blitt tydelig for meg, og jeg synes det er en litt problematisk holdning, særlig i et samfunn som idag, totalt sett, er ganske rikt, altså på penger.

Begrunnelsen, hvis man er velvillig med de som har den, er blant annet at man ikke skal ligge felleskapet unødig til byrde, og det i seg selv er jo en fornuftig tanke. Men den følelsen som ofte ligger bak er at vedkommende er en kløne, en stakkar. Jeg synes kanskje man burde være litt forsiktig. Alle bidrar med noe i samfunnet, og alle gjør noe som er på trynet, fortsatt for samfunnet. Det finnes som sagt andre ting enn penger vi har bruk for, også som samfunn, og forholdet mellom prisen og verdien på ting varierer stort.

Det finnes overlegenhet den andre veien også, man sier gjerne at de som driver butikk aldri tenker på annet enn fortjeneste. Å si det generelt på den måten er vel like galt som å si at de alltid tenker på kundens beste.

“Den usynlige hånd” beveger seg i alle retninger, vil jeg tro, avhengig av kjøpmannens personlighet og forholdene han arbeider under og mange andre ting. Akkurat som med mye annet – det man putter inn i arbeidet sitt – ikke minst hvilken motivasjon man har for å gjøre det – kommer vel gjerne ut i verden i en eller annen fasong. Positivt og negativt.

Vi trenger uansett handel også, og som sagt, jeg trives egentlig ganske godt med å gå i butikker, så lenge jeg har penger til det.

Artikkelen er redigert etter at den er lagt ut.