På vei ned fra Finstad til toget, som jeg har gått ørten ganger, passerer man Salmakertunet, jeg tror et populært sted å bo for pensjonister, men
sikkert også andre.

Baksiden av disse husene er litt mindre interessante enn forsiden, det må det være lov å si. Hvis man går på innsiden kan man la seg underholde av alt folk har gjort på terrassene sine, krukker med blomster, behagelige stoler og bord til en kaffe eller en øl, og alt selvfølgelig forskjellig fra leilighet til leilighet.

En eller annen sa en gang at ”det du gjør inne i huset er din egen sak, utsiden tilhører fellesskapet”. Det er ikke helt usant, selv om man kanskje skal passe seg for å legge for mye sosial kontroll på sånne ting også. Ofte bedre med frivillige bidrag der det finnes inspirasjon.

Til tross for at den er litt anonym, velger jeg allikevel ofte veien her på baksiden, både fordi den har en touch av park og fordi den ikke har et
privat preg. Noen har laget et bitte lite blomsterbed i skråningen opp til
husene, et lite bidrag til hagedriften. Men det trives, det som står der.

Jeg er ikke så veldig glad i de redskapene som brukes i offentlige parkanlegg for tiden, gresskutterne bråker jo rimelig mye, det er ikke den mest sjarmerende redskapen som finnes, i mitt hode, i hvert fall. Men
litt følelse har de allikevel lagt i det, de som har gjort det, når du ser på hele greia gir det en viss følelse av grønn mykhet, ikke et helt ubehagelig sted å passere hver gang man går til og fra toget. Ungene klatrer ofte på begge sider, på toppen av vollen mot veien, eller i muren eller skråningen mot husene.

For den som vil er det forsåvidt bare å bygge videre. Det finnes en del sånne steder, også i Ski, den bakken som ligger rundt hjørnet for kirken, for eksempel, hvor man friserte vekk en del vegetasjon så det ble ei eng
mellom trærne, synes jeg er veldig vellykket, særlig om våren.

Jeg liker parker og parkanlegg, og håper også at naturen står igjen her og der, også inne blant husene. Sivilisasjon er bra, og villskap, også, i den grad man kan kalle østlandsnaturen vill. Den er stort sett ganske fredelig og behagelig, synes jeg, men den vokser jo allikevel på egen hånd, uten oss.

Begge deler, både parker og enger, er frisoner for blikket, som gir hodet mulighet til avslapning og frihet.