Jeg tror ikke Thorhild Widwey vet helt hva hun skal med et
cinematek. Eller hva vi skal med det.

Ganske mye av kultur-og kunstfeltet hører hjemme i
museumsavdelingen. Kunst har historie, og hvis man har bruk for dagens kunst
har man også lett bruk for gårsdagens. Jeg hadde en klasse på videregående en
gang som syntes det var litt morsomt at jeg skulle ha en eksamen i engelsk som
handlet om 1700-tallstekster, de kunne ikke helt skjønne hva jeg skulle med den
kunnskapen. Den gangen hadde jeg dessverre ikke noe kjapt svar å komme med.

Idag ville jeg sagt at relevant og brukbar kunnskap kan
finnes nær sagt hvor som helst, ikke minst i historien. Kunsten har dessuten
gått igjennom så mange utviklingstrinn – og de er ikke nødvendigvis helt de
samme innenfor de forskjellige kunstformene, film, maleri, musikk osv. – så
resultatet er at det er noe ikke bare for enhver smak, men for ethvert behov.
Kunstnernes personligheter er også så forskjellige at det alt i alt er en ufattelig variasjonsbredde, ta bare en titt på de store museene i utlandet. De
store tingene begynner å bli kjent her hjemme også, men det finnes alltid et
siderom eller fem med ting som er en smule utrolige og helt ukjente for en.

Det
står forresten mye i magasinene her hjemme også, fortsatt, tror jeg jeg tør si,
selv om en del ukjent norsk kunst i ulike genrer har nådd frem til oss,
omsider. Harriet Backer-utstillingen i Nasjonalgalleriet for en del år siden
var en av de første sånne åpenbaringer for meg. Mye er vel kommet frem, tross
alt, men det finnes mer her også, vi har ikke bare Munch, Grieg og Ibsen, vi heller, selv om mange lever i den troen.

Selv har jeg ikke så helt sjelden den opplevelsen av en del moderne kunst at den gir meg virkeligheten sånn som den er, med all
sin djevelskap, noen ganger. Det føles av og til litt for mye, andre ganger utrolig deilig
– følelsen av at noen faktisk vet hvordan det er. Mye av den inneholder også temmelig mye humor, ofte ganske grov
humor, men for meg som for mange hjelper det noen ganger å le av ting jeg ikke
helt klarer å håndtere.

Men hvis jeg vil ha happy ending, eller rettere sagt – ending i det hele tatt i vanlig forstand – kan jeg når som helst søke
tilflukt i Filharmonien eller andre steder, hvor de gir meg begge deler etter behov. Mozart løser problemet,
sånn opplever jeg det, mens Nordheim viser meg det. Det er mulig det er flåsete sagt og kanskje feil, men det føles fortsatt sånn for meg.

Uansett tror jeg heller ikke det er helt de samme problemene de holder på
med, så det er ikke så rart at det er sånn, hvis det stemmer. Kunstnere er stort sett nødt til å behandle det man kaller ”stoffet” sitt
på en måte som tilfredsstiller nettopp det – stoffet, altså – vel så mye som
deres egen smak eller mening med det de holder på med. Noen av dem opplever det
sånn at de ikke har noe valg i det de gjør, men må skrive akkurat det de finner
i sine hoder eller sjeler eller hvor kunsten deres finnes. Andre, som meg selv,
føler at vi har nettopp valgmuligheter når vi lager et stykke musikk, men det foregår allikevel innenfor
visse rammer, man kan ikke gjøre hva som helst. Det skal helst stemme, det man
skriver, med ens egen følelse av sannhet eller overbevisning eller følelse. Ellers faller det
igjennom, det henger ikke sammen, det sier oss ingenting. Men hva de rammene består i, se det kan forandre seg, og bør forandre seg fra tid til annen.

Alt er ikke for alle, det var det faktisk Goethe, den tyske forfatteren,
som sa for tohundre år siden, og han mente med det at ting i kunsten godt kunne
være sanne uten at de nødvendigvis berørte en. Det som treffer, det treffer,
det andre kan man til en viss grad vurdere, hvis man synes man vet noe om
kunst, og til en viss grad ikke.

Det finnes en god del musikk fra barokken, for eksempel, som
jeg tidligere så på som ganske kjedelig. Men etterhvert som jeg har spilt enda
mer selv og hørt på virkelig
inspirerte musikere, har jeg blitt mer og mer forsiktig med å si sånne ting,
fordi det virkelig er uforutsigbart hva noen kan få ut av et partitur.
Plutselig får man noe ut av musikk man tidligere har ignorert, og komponister
man så på som annenrangs…vel, det stemmer ganske enkelt ikke bestandig, selv om
man trodde det.

En annen side av kunsten som man også kan tenke på, er at
virkningen i siste ende er uforutsigbar og skal være det.

Det er det som er poenget med å hyre forskjellige musikere
til å dirigere et orkester eller spille en konsert, fordi de også har forskjellig personlighet, innfallsvinkel og
tankegang. Det er et enda trangere nåløye å være selvstendig i enn komposisjon,
kanskje, men det kalles fortolkningskunst og virker temmelig bra for de som
passer til det og kan det. Uinspirerte konserter finnes selvfølgelig, men
hensikten er ikke å lage det.

Alt dette er sagt om musikk fordi jeg vet mest om det, men
det kan stort sett oversettes til en hvilken som helst kunstform. En kunstner
lager noe som har en form og et innhold, men helt presis hva det er, det er
faktisk ikke meningen å definere en gang for alle – til tross for at det er
mulig å undervise i det, si noe om det, diskutere det fra alle slags vinkler og bruke det til
en hel masse merkelige ting, for eksempel undervise barn og vekke demente fra
sin ikke særlig søte søvn, i hvert fall for en stund. Og å utfordre eller glede en selv på en eller annen
måte.

Til syvende og sist er hensikten å gi tilhøreren eller
tilskueren noe nytt, noe man ikke hadde tenkt på, og noe kunstneren heller ikke
har 100% oversikt over, selv om han eller hun har sine hensikter med det som lages. Et møte med
Gud, naturen, mennesket, politikken, you name it. Det kan ikke så sjelden være lurt å vite
noe om kunstnerens hensikter – og det kan være gøy også å gå inn i et eller annet
museumslokale med bind for øynene først, så å si, og så sjekke etterpå hva som var
”ment”, eller hva de som vet noe mener var ment – for eksempel ved å lese
titlene på bildene etter at man har
sett dem. Begge metoder har noe for seg, synes jeg.

Karen Blixen sa at litteraturen har evnen til å besvare
spørsmålet om hvem man egentlig er – når man leser den, tror jeg meningen var.
Et ikke ufarlig spørsmål, enten man lever i stor grad på overflaten av ting
eller i stor grad på dypet. Man risikerer et og annet, enten det nå er Tarantino,
Bergman eller Beethoven man tar sikte på den kvelden. Det er i hvert fall
poenget med tingene. Ett av dem.

Et cinematek gir oss vel ganske enkelt adgang til
filmhistorien og til de forskjellige genrene innenfor denne kunstformen.
Ulempen ved Cinemateket var fra mitt temmelig folkelige synspunkt alltid at jeg
aldri rakk å se en bestemt film, fordi den ble vist kanskje bare en eller to
dager. På en vanlig kino kunne jeg følge min helt alminneilge sløvhet og vente
i to uker på at ideen om å se en film skulle slå ut i at jeg faktisk gikk og så den.

Jeg var aldri noen cineast, som det heter, fulgte aldri noen
spesiell interesse inn i filmens verden, selv om jeg av og til prøvde, men idag
tenker jeg, som jeg burde tenkt hele tiden, at man jo bare kan se på programmet på Cinemateket som noe interessant som man kan plukke hva som helst fra, det som tilfeldigvis
går. Jeg ser jo gjerne en interessant spillefilm på TV hvis det går en, og kino er jo originalen når det gjelder film, TV og nett er som bilder i en bok – av Rembrandt eller Picasso. Akkurat som innspillinger av “levende” musikkformer er det samme, sammenlignet med en konsert.

At jeg får en kommentar fra mer kunnskapsrike venner – når
det gjelder film, da, selvfølgelig – tåler jeg vel endelig. Det skader meg ikke i en alder av 51 å dumpe borti
mesterverker i en kunstform jeg aldri har utforsket annet enn på overflaten.

Poenget fra et politisk synspunkt er at filmene ikke ville havne i en vanlig kinosal særlig ofte, og at vi dermed – uten denne formidlingskanalen – ville være uten ordentlig tilgang til dem.

For de som er kjennere finnes det som vanlig venner over
hele verden, og et godt cinematek er neppe noe som drar ned kulturturismen til
byen.