Alle foreldre gjør daglig problematiske ting med barna sine. Det er kanskje ikke helt riktig å bruke ordet ”feil”, fordi det lett leder til tanken om at det i en situasjon finnes én riktig måte å gjøre ting. Det gjør det nok oftest ikke, men akkurat som i andre kunstformer enn barneoppdragelse, vil de som ser godt nettopp kunne se det når ting fungerer. Det finnes i en gitt situasjon med barn og voksne til stede et spekter av løsninger som er gode, og et spekter av løsninger som er dårlige.

Det er en klisjé at man ser med mildere øyne på egne foreldres mistak når man blir mamma eller pappa selv. Den inneholder ganske mye sannhet, det stemmer til en viss grad, og det er bra at det er sånn. Men hva gjør man når foreldre aldri slipper taket i barna sine eller i sine misforståelser, men holder fast ved sine feil til de dør?

Det har skjedd et generasjonsskifte i den vestlige verden. For mange av oss sveipet ungdomsopprøret over oss, vi ble grepet av trang til frihet, et ønske om å gjøre livene våre til det vi selv ville, leve etter de prinsippene og den moralen vi selv valgte.

Jeg var en moderat opprører, synes jeg selv, kanskje for moderat, det er en god ting å ha en litt vill ungdom å se tilbake på, særlig hvis det ga en noe og førte en til nye steder. Jeg kan i hvert fall rolig si at jeg ikke angrer på så mye av det ”gale” jeg gjorde da jeg var tyve. Jeg kunne for min del gjort det meste om igjen, bortsett fra at det muligens ville vært litt ukreativt å gjøre akkurat det samme en gang til. Muligens, for det var temmelig gøy. For den saks skyld setter jeg fra tid til annen fortsatt pris på en ordentlig fest. Selv om behovet er litt dempet med årene, er det absolutt ikke borte. Noen kanaler ut må man ha, og dette er for meg en av dem.

Det finnes eldre som ikke har oppfattet at de lever i en annen verden enn sine barn. De har kanskje forstått at barnebarna lever annerledes, men de holder for egne barns vedkommende fast ved vaner og moraltankegang som er så irrelevante idag at de er en konstant irritasjon for barna, og de er egentlig en hemsko for en generasjons utvikling. Mange er sånn at de ikke bare har disse holdningene, men er ikke en gang klar over at det er noen forskjell på deres måte å leve på og vår, og er noen ganger ikke til å snakke til. De er hverken til å stikke eller hugge i, som man sa en gang, hvis man prøver å utfordre dem verbalt eller på andre måter.

Det ungdomsopprøret jeg snakket om var jo faktisk på mange måter et brudd med fortiden, et brudd med foreldregenerasjonens holdninger til mange ting, skapt både av ungdommens ustoppelige opprørstrang og den eldre generasjons ubendige konservatisme. På en del punkter er det egentlig ingen kontakt mellom generasjonene, og man lever på mange måter i hver sin verden, på hver sine måter, som tildels ikke går overens.

Hvis man går løs på disse tingene i sin egen familie kan man risikere forskjellige ting.

Ignorering er kanskje den vanligste måten å reagere, at de som blir utfordret bare rett og slett snakker om noe helt annet, til du gir deg. Hvis dette har vært den vanlige samværsformen hele oppveksten, at foreldrene til enhver tid har bestemt alle viktige agendaer, blir disse samtalene svært korte.

For enkelte, også i min egen generasjon, er forståelsen av egen familiepsykologi så liten at det ikke en gang finnes en bevissthet om behovet for egne standpunkter. Ting er som de er, sånn er det med den saken. Man har i store trekk de samme holdninger som foreldrene når det gjelder de viktigste ting i livet, og har ikke brukt puberteten til å skape seg en ordentlig egen plattform i verden.

Det er selvsagt drøyt å si det så generelt, men det er i hvert fall er det sånn at fenomenet finnes, og det skaper problemer for de det gjelder.

Hvis man er typen til faktisk å protestere, kan det hende at man har skapt seg egne synspunkter på grunnleggende ting, og man kan, avhengig av foreldrenes fleksibilitet eller mangel på samme, ha interessante eller provoserende diskusjoner om for eksempel barneoppdragelse. Man risikerer å gå på miner, som kan føre til at diskusjonen stopper opp eller ender i en eksplosiv krangel, men sånne diskusjoner kan også være kreative og bringe begge parter videre.

Men tingen er, det finnes en felles oppfatning om at man skal stoppe med denne virksomheten på et eller annet tidspunkt, slutte å tenke nytt eller prøve å forandre ting, og det er et avgjørende øyeblikk, for det er da man kan bli bedt om å gå tilbake på sine feiltrinn fra ungdommen, innrømme at de eldste er eldst og gjenoppta tradisjonen fra sine foreldre og foreldres foreldre, og leve etter de samme prinsipper som dem. Enkelte unntak og innrømmelser vil det selvsagt finnes, kanskje til og med endringer også, men hvis det grunnleggende ikke er mulig å rikke på, har man et problem, som man sier.

Mange lever rett og slett fortsatt i gamle dager.

At verden skulle kunne utvikle seg er en tanke som finnes også i denne forestillingsverdenen, men i disse fastlåste tilfellene mer som et prinsipp enn en realitet. Til syvende og sist vet noen av de gamle bestemødre hvordan det meste henger sammen, og vil i så fall uansett hva det dreier seg om putte nye fenomener inn i sine egne kategorier, som virker fastlagt for mange år siden. Å få dem til å ta stilling til nye tenkemåter kan være vanskelig eller til og med umulig, man er i så fall henvist til å leve i deres verden, eller man blir en konstant provokasjon.

For enkelte finnes det et tabu som forbyr endring på visse områder. Prøver man å utfordre sånne krefter får man virkelig trøbbel.

Det er synd at det er sånn, for de samme bestemødrene besitter ofte en hjertets raushet som overgår mange, og som kan være redningen for barnebarn eller andre som tas vare på av dem. Dessverre står det ikke alltid like bra til med tankemessig fleksibilitet.

Mange ser på ungdommens moro som feiltrinn man ikke ville gjøre om igjen. Jeg føler dette for min del ikke stemmer, jeg gjorde ting som både var en utforsking av verden og utprøving av egne krefter og evner. Jeg såret sikkert noen, men det klarer jeg dessverre fortsatt ikke å unngå, selv om det i dag kanskje dreier seg om andre ting for meg enn da jeg var 20. Et visst repertoar har jeg i livet, men det er alltid noe som ikke fungerer. Jeg tror ikke alle plagdes ved min eksistens til enhver tid, selv om jeg kunne påtreffes både full og gal.

Man må også noen ganger gå over en grense for å vite hvor den er. I så fall kan man bli nødt til å rydde opp etter seg, men det er noe jeg synes man må regne med som en mulighet i ethvert liv.

Jeg liker heller ikke å slå meg for godt til ro, jeg er for lett å tenne fyr på til det, for lett å inspirere. Nye prosjekter lokker som regel, både profesjonelt og privat, og jeg synes ikke det bør holdes mot meg. Jeg tror ikke de personlig konservative heller vil gjøre det, de er klar over eksistensen av kunstnere, men jeg tror ofte ikke de har tenkt igjennom hvilke konsekvenser det kan ha for livet og livsførselen at man liker å gjøre originale ting, at man ikke slutter å være nysgjerrig og utforskende. Her er aksepten ofte atskillig mindre, og ikke nødvendigvis med god grunn. Jeg kan ikke leve som en pensjonist fra to generasjoner tilbake, men mange av de eldre gir inntrykk av at deres liv burde være modell for alle andre. Eller kanskje jeg tar feil, jeg ser at få ville være enige i en sånn påstand. Men det kan allikevel bli sånn i praksis, fordi de tingene foreldrene nekter å gi slipp på kan være nettopp de områder hvor barna trenger frihet.

Nok en gang er man i så fall enige i prinsippet, barna trenger frihet, men det skjer ikke i praksis.

Man kan få inntrykk av at begreper som hangups eller feiltagelser ikke eksisterer i denne verdenen, ikke når det gjelder de store spørsmål. Den felles filosofi er nettopp felles for alle, individet har liten mulighet til å gjøre egne vurderinger som går på tvers av systemet. Graden av kontroll avhenger av familiekulturen, men de viktige tingene er fastlagt en gang for alle. Det er ingen grunn til å diskutere, de viktigste tingene er innlysende og egentlig selvforklarende. Det er et perfekt system, ingen vei ut, ingen vei inn.

Men dette er som sagt et inntrykk utenfra, kanskje det ikke oppleves sånn innenfra, for dem som lever på denne måten. Problemet er noen ganger at man ikke blir enige om hva som er normalt og hva som er unormalt, hva som er sunnhet og hva som er sykdom, når forskjellene i levemåte er store.

Det er min mening at de som tilhører den oppvoksende generasjon til enhver tid har et ansvar for å brøyte veien videre. Alle, inkludert dem, har selvsagt alle slags typer ansvar når det gjelder å ta hensyn og jenke seg, men det poenget at barna skal forlate sine foreldre og skape sine egne liv er kjernen i dette, med den konsekvens for samfunnet at det medfører forandringer.

Så må man selvsagt ha diskusjoner, det er alltid en del av samfunnslivet, men å trumfe debatter og legge lokk på noe sånt som dette bør man tenke seg godt om før man gjør. Det spiller kanskje ingen rolle i seg selv hva folk mener om livet, men når det kommer til uttrykk, verbalt eller praktisk, er man nødt til å forholde seg til det. Passivitet i situasjoner hvor man ville forvente handling er også en handling. I nære relasjoner er det egentlig vanskelig å holde sine meninger for seg selv, det spiller ofte en rolle hva man har i hodet enten man sier noe eller ikke.Ut kommer det på en eller annen måte, kanskje bare som handlinger eller ignorering av ting man ikke liker.

Min fremstilling er en ekstrem variant av gamle dagers ideologi, hvor ethvert personlig valg forutsettes å finne sin plass i det systemet av moral og kanskje særlig praktiske begrunnelser som forrige generasjon har opparbeidet eller arvet. Eller rettere sagt – det forutsettes at enhver lar dette systemet bestemme hva man gjør, i en grad som rett og slett ikke passer i dag. Vi trenger mer luft rundt oss, det er faktisk mulig å lage seg det, og selv om vi også kan komme til å kræsje enkelte moraloppfatninger som vi synes er utdaterte, lever vi i og for seg ok liv, tar hensyn så godt vi kan, men gjør kanskje mer og utfolder oss i større grad enn mange i forrige generasjon hadde mulighet til.

Mange av innvendingene fra de gamle er også irrelevante i et relativt moderne liv.

Ganske mange lever allikevel i større og mindre grad fortsatt på den gamle måten, og det er ikke rart at ropet om individualitet er så sterkt og så høyt som det er idag. Det er for temmelig mange en stor ubalanse i forholdet mellom fellesskap og egen frihet, en balanse som egentlig ble forandret i mine miljøer gjennom det ungdomsopprøret jeg var en del av, men som nå forsøkes proppet av stemmer fra fortiden.

Vi kan gjerne diskutere alle synspunkter de kommer med på barneoppdragelse og moral og what have you, men å leve som dem går ikke.