Olje- og energiminister Tord Lien var på talerstolen i Stortinget i dag og snakket om blant annet CO2-problematikk. Han mente at man måtte satse på de tiltakene som var ”mest effektive”, istedenfor å satse på alle prosjekter, er vel egentlig det som er det motsatte standpunktet. Han irriterte seg over at hans politiske motstandere ”lette opp de prosjektene som er vanskeligst (og dyrest, kan man tenke seg at han også mente) å gjennomføre”.

Det er egentlig et standpunkt man i alle fall bør vurdere, og som ikke er vanlig i Norge. I særdeleshet ikke i Fremskrittspartiet, som er de som av alle vanligvis tenker mest tenker en bloc, i en totalitet, og vanligvis har lite syn for nyanser og kompromisser med andre tenkemåter.

Men som sagt, det gjelder ikke bare dem, det er en nasjonal uvane at man ikke makter å ha to eller flere tanker i hodet på en gang. Ofte er det bare én, som eventuelt kræsjes av én annen tanke, nemlig motstanderens, og hvis motstanderen vinner diskusjonen er den over, og den andre løsningen blir valgt. Mellomløsninger kommer eventuelt i praksis, ikke i prinsippet, eller i ekstraomganger etter at avgjørelsen egentlig er tatt. Noen som kjenner seg igjen?

Som sagt, jeg synes ikke det er urimelig at vi alle begynner å få øynene opp for at det er mulig å fargelegge tilværelsen, og i dette tilfellet kanskje at man begynner der det er viktigst å begynne. Men det forutsetter i dette tilfellet at FrP kobler hodene sine helt om og ikke bare tenker effektivitet i forhold til penger. Klimaproblemet er ikke et pengeproblem, det er et naturproblem, kan man vel si, så effektiviteten, hvis man vil bruke det
ordet, må oppnås ved å finne ut hvilke ting som skaper størst problemer,
og på hvilke måter man oppnår størst utslippsreduksjon. Pengene må selvsagt tas med i betraktningen, men de er et middel til å løse det egentlige problemet, ikke et mål i seg selv, slik som Fremskrittspartiet nesten alltid tenker.

Formålet med statens virksomhet er nok en gang ikke å spare penger, selv om dette kan være en svært nyttig ting, hovedformålet med politikk i det hele tatt er å gjøre noe fornuftig. I dette tilfellet med naturen.

Og siden dagens politikere har dannet sin egen bransje og i for stor grad har mistet kontakten med resten av arbeidslivet, bør de gå forsiktig frem. Diskusjonen om landbruket og metan som plutselig dukket opp viser nokså tydelig at man nok en gang stikker fingrene inn i noe man ikke vet
særlig mye om. Man kan få inntrykk av at FrP ikke liker bøndene, noe som sikkert ikke er tilfelle, men deres enøyde blikk på det regnestykket de tilfeldigvis har foran seg gir ikke akkurat gjennomtenkte løsninger, selv om de kan ha et poeng eller to som stemmer. Penger inn, penger ut? Virkeligheten, også når det gjelder penger, er litt mer komplisert, vil jeg tro. Det er ikke det at man ikke skal tenke på det, man må bare tenke på andre ting også, for eksempel de folkene man skal styre, man må ha andre hensikter med alt sammen enn bare å få balansen til å gå opp.

De – altså vi, folket, kan man jo kalle oss – er vel også en del av hensikten med hele greia. Ett mål i politikken er selvsagt å unngå konkurs, men realitetene omfatter en masse andre ting som man, hvis man er blind for dem, risikerer å ødelegge.