Vanndamp står for 90% av drivhuseffekten, som sørger for at jorda er beboelig. Allikevel forrykkes balansen ved den økningen av CO2-innhold,
metan og lystgass som vi opplever, og som har vært underveis siden begynnelsen av den industrielle revolusjon. Gasser som har 3 atomer og flere er tunge nok til å absorbere den delen av strålingsspekteret det er snakk om.

Det er lokale variasjoner, men for hele jorda peker temperaturkurven oppover.

Mer ekstremt vær finnes hyppigere enn tidligere. Og dette er sannsynlig ut fra det som skjer med temperaturen – noe i retning av hva man kunne forvente ut fra den kunnskapen vi har. Å bevise dette generelt er umulig
– jorda er for stor til å kunne være ett laboratorium – men ut fra det vi vet
om meteorologi og klima er såkalt ekstremvær en sannsynlig følge av økt
temperatur på jorden. Mer varme i atmosfæren fører generelt til mer vind, og det blir mer regn noen steder, tørrere andre steder.

Og det skjer virkelig ting med naturen.

Noen få eksempler: Store deler av Spania har problemer med å drive jordbruk fordi det er for tørt og for varmt. De samme problemene finnes i
det sørvestlige USA – New Mexico og Arizona. Sjøer og elver blir borte fordi de tørker inn. Jordbruksområder forsvinner.

Av alle slags innvendinger som er kommet på bordet har det vært sagt at jordbruket i Norge bare kan høste flere ganger på grunn av temperaturøkningen. Når det gjelder grasproduksjon har dette noen steder vært tilfelle. For annen jordbruksproduksjon skaper klimaendringene stort sett problemer.

Det gir problemer for skogbruket når jorda ikke fryser om vinteren, når det ikke blir tele. Vanligvis bruker man den frosne jorda til å frakte ut tømmer, og når jorda er myk istedenfor hard, vil de store maskinene
som brukes ødelegge mer av landskapet. Dessuten vil det at man på denne måten ”graver” opp mer jord føre til økt avrenning av vann, som også inneholder næringsstoffer, og veksten på skogen blir mindre.

Norge har i sin alminnelighet ikke bruk for mer vann, heller ikke jordbruket. Vi har liten fordampning på grunn av lave temperaturer og lite sol, sammenlignet med sydligere områder.

I vitenskapen skilles det mellom istider og isaldere. Vi er
inne i en isalder som har vart 2,5 millioner år, og det er ingen tegn til at
denne er på vei mot slutten.

Vi er ikke inne i en istid, den siste i vårt område sluttet for 10 000 år siden. Istider er ofte regionale – for eksempel omfattet denne istiden, fra 120 000 år siden til 10 000 år siden, Fennoskandia, eller altså den skandinaviske halvøy.

Det som noen kaller den lille istid er ikke en istid, men en periode med regionale temperaturendringer på den nordlige halvkule fra ca 1500-1800. Man snakker om opptil en grad lavere temperatur i Europa, men ikke en generell nedgang i jordas temperatur.

Det er ingen betydelig uenighet blant forskere om hva som skjer i dag. I den grad man kan stole på naturvitenskapen i det hele tatt, er det
enighet om at den temperaturøkningen som skjer, i første rekke skyldes
menneskenes utslipp av klimagasser, med CO2 som den viktigste. Andre
klimagasser er metan, lystgass, klorfluorkarboner og ozon.

Kilder: Intervju med geograf Halvor H. Hartvig, engelsk og
norsk Wikipedia, Encyclopedia Britannica.