Jeg la ut denne, men den krever en kommentar.

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Hva-vil-vi-med-kunst-og-kultur–Nils-Harald-Sodal-8290442.html

Det han sier om kunsten er nokså riktig. Et viktig poeng med en kunstopplevelse – og jeg håper vi er ferdig med diskusjoner om mindre eller mere verdifulle genrer – er at den skal ha et element av uforutsigbarhet. Man må ikke vite helt hva man får, det er meningen at man skal flyttes litt, og hvis man ikke liker måten man blir flyttet på, av for eksempel rock eller Mozart, så lar man ganske enkelt være å gå, og holder seg til sine egne ting. Her er det fritt valg på øverste hylle.

Noen er særdeles eksperimenterende når det gjelder hva de går på, og andre holder seg kanskje til sine egne veier nesten alltid, enten det er indiemusikk, country eller Beethoven hver gang. Jeg har tildels stor sans
for alle tre ting, faktisk. Selv om orkestermusikk og jazz var to startpunkter for meg musikalsk, så går jeg i perioder lei av mine egne gamle vaner. Man kan fullstendig slite ut et musikkstykke eller kanskje en hel genre hvis man ikke gir seg i tide, men digger og digger til hele greia er tømt for innhold.

Men altså: Kunstneren må få lov til å være i nokså fri utfoldelse, ellers får man ikke til et ordentlig kunstverk, et speilbilde av virkeligheten, kan man jo se det som, en ting med fortolkningsmuligheter, noe som kan snus og vendes og sees fra mange vinkler.

Det kan dukke opp revolusjonær kunst, som man også blir nødt til å forholde seg til. For pene ting. For stygge. Kunstens vesen er blant annet å stelle i stand problemer, det er dessverre, eller heldigvis, en del av pakka.

Problemet med den delen av publikum som ikke er vant til det man kaller ”kunst” finnes også. Det finnes mange pigger på ryggen og andre steder og trange steder i manges hoder, som jeg tror alle kunstnere i alle genrer i Norge har måttet forsere eller i hvert fall forholde seg til. Noen har gitt opp på veien, mange (kanskje helst blant publikum, altså de som går på konsert) har søkt tilflukt i snobberi, eller kronisk irritasjon over mangel på forståelse for hva kunst egentlig er.

Det må vel allikevel være et mål at man kommer dit at man kan bryte nesten alle reglene, fordi man stort sett holder dem, eller i hvert fall respekterer prosjektene.

Så må det også sies at kunstverdenen kanskje også har en tendens til å gå i flokk, i likhet med resten av oss, kanskje, og hvis det er én bestemt retning som er rådende innenfor en genre kan man selvsagt risikere at den ikke matcher behovet til flertallet av de som ellers ville gått på konsert eller hatt bruk for å se en utstilling. Noen ganger er det sånne ting som ligger til grunn for de såkalt populistiske diskusjonene, og manglende
kommunikasjon har vært et problem for eksempel mellom scene og sal, både når det gjelder musikk og teater.

Det er ikke alltid lett å treffe, heller, og som sagt, siden kunsten ikke bare skal klø på ryggen, men også utfordre, kan det skje at man ikke egentlig snakker om de samme tingene når man snakker om kunst. Men de som kritiserer den mest er ofte ikke der, hverken fysisk eller mentalt, de er ikke og hører Filharmonien, og allikevel mener de en masse om den. Black Box. Modus. Uansett hva det er.

Når det kommer nye grupper inn i offentligheten eller konsertsalen får man også en utfordring som må tas, og som i hvert fall tas fullstendig på alvor blant arrangører og administratorer i dag, kanskje for mye, så det noen ganger går ut over kunsten, jeg vet ikke.

Mozart skrev et eller annet sted at musikken burde eller kunne tilfredsstille både de som ikke hadde kunnskaper og de som hadde det. Hans musikk er veldig sånn, synes jeg, den har dybdene og samtidig overflaten. Man kan komme til å tro at den bare har det siste, men det stemmer stort sett ikke, han er behagelig samtidig som han forteller oss store ting. Det gjelder forsåvidt ikke bare ham. Ja, han er en av mine helter.

Man skal heller ikke glemme at underholdning er en kunstform like mye som klassisk kunst. Ikke så sjelden blander ”seriøsitet” og underholdning seg, i farta kan jeg huske ting både hos Haydn, Mozart og Schubert som enten er uforståelige uten humor, eller som jeg tror i hvert fall lar seg fortelle som seriøs underholdning, selv om de finnes i en setting hvor man kanskje ikke forventer det.

Hvis du tviler på at det finnes, altså seriøs underholdning, får du hente frem Harald Heide-Steen jr. eller Aud Schønemann fra hukommelsen. Vi har ganske mange gode i den genren, og når FrP snakker om at en statskanal ikke skal lage underholdning, underkjenner de i grunnen denne biten av vår kultur. At den samme ”statskanalen” de siste årene kanskje har bøyd seg litt for mye for nettopp en folkelig bølge er et annet fenomen, men det finnes Gud hjelpe meg andre ting på NRK også enn dårlige show, og gode ting i dårlige show også, forresten, virkelig gode ting, ikke minst innen underholdning. Fra KLM og Jon Skolmen via Wesenlund, til Otto Jespersen og Robert Stoltenberg med sitt borettslag. Det er mye mer, som enten er produsert av NRK, eller i hvert fall tatt tak i og presentert. Vel ikke bare hos dem, heller. De siste årene har jeg knapt nok fulgt med, men hver gang jeg sjekker er det i hvert fall noe morsomt som jeg har gått glipp av, ikke minst på NRK.

Underholdning er vel stort sett kunst basert først og fremst på humor. Og den som kun tar spøk for spøk… Ja, unnskyld, den der burde da være kjent.

Andre steder i kunsten og musikken tror jeg ikke man skal forvente humor, for eksempel i de store tingene til Bruckner og lignende ting. Jeg skjønte ikke noe av Bruckners 9. symfoni før jeg hadde noenlunde gjennomlevd
en stor krise selv, det var bare orkesterlyd uten noe spesielt innhold. Idag gir det meg noe helt annet å høre på denne stort dimensjonerte musikken. Det er fortsatt ikke noe man setter på til ettermiddagskaffen uten videre. Men sånn musikk finnes altså også. Poengene med den er mange. Man kan fordype seg eller la være.

Noen problemer i livet krever praktiske løsninger, andre bør snakkes om, løpes av seg eller lages kunst av. Det finnes mange muligheter til å skape kunst i og utenfor hverdagen. Sex. Tur i marka. Kirken. Moskeen. Tempelet. Jeg har sagt det før. Bygg et hus. Tegn en tegning. Plant et tre. Hekling og strikking og fotball er vel nesten utenfor min rekkevidde, men det virker også, har jeg skjønt. Man kommer steder, får ting, gir også, til ogf med som publikum. Får det ut, som det heter. Berikes, tenker nye tanker, gjør ting som rydder i tilværelsen.

Tilstedeværelse. Livskunst, altså eller vanlig kunst. Forskjellen er ikke alltid så stor, heller, selv om den finnes. Og det bør kanskje sies at kunsten også har en jobb å gjøre som formidler og kritiker av felles oppfatninger. Tidligere gjaldt de for hele samfunnet, i såkalt moderne tider for hver enkelt gruppe eller kombinasjoner av grupper, og felles forestillinger. Det har pågått og pågår også en diskusjon, kan man si, det er selvsagt flere enn én, men i det man kaller det offentlige ordskiftet, der inngår også kunsten, enten den er politisk, personlig, romantisk eller psykologisk anlagt, eller noe annet. I et eller annet samspill eller motspill til og med andre deler av samfunnslivet, helst.

Jeg sier at det finnes god kunst i alle genrer, vi er ferdige med den diskusjonen? Du kan søke opp Rachel Harrington, Dinu Lipatti, Kandinskij, Georg Anton Rasmussen og Frank Zappa, for å ta en lite utvalg av ting jeg digger. En del ting befinner seg i landskap jeg ikke vanligvis trives så godt i, men jeg har ingen problemer med å anerkjenne talentene til for eksempel Nick Cave eller Patsy Cline. Begge har meg egentlig i fanklubben. Selv om Patsy Clines stil egentlig er litt for suppete for meg og Nick Caves stemme berører ting som nok en gang, for meg – er temmelig ubehagelige, så lar de seg ikke motsi, ikke for meg. Jeg må gi etter for deres autoritet, uttrykt gjennom stemmen. De snakker til meg.

En annen sak er at man kan ha opplevelsen av ting, men ikke ordene som beskriver den, og da får vi som har dem prøve å være raus med anerkjennelsen. Det er ikke alltid tilfelle, dessverre.

Avstanden fra intellektuelt formulerte tanker til bunnen av virkeligheten, grunnfjellet i tilværelsen, kan noen ganger bli alt for lang eller ikke-eksisterende, det hører også med til historien, både i samfunnsdebatten
generelt, og i kunstdebatten. Mange folk med akademisk utdanning er litt for ofte av å arrestere folk for formelle feil, og beveger seg på den måten på overflaten av diskusjoner som kanskje kunne vært konstruktive.

Men hvis de intellektuelle mangler argumenter tror mange dermed at den kunnskapen som eventuelt ikke finnes på norsk eller ikke når ut i norsk offentlighet faktisk ikke finnes, og det er neppe tilfelle. Behersker man engelsk godt finner man mye, kan man rolig si, og jeg har mange ganger tenkt at hvis vi her hjemme hadde tilgang til alt det som er skrevet og tenkt på engelsk hadde samfunnet vært befridd for en god del problemer vi fortsatt sliter med. At England allikevel ikke akkurat er fritt for problemer, forteller meg kanskje at alle land og alle samfunn har sine spesielle, helt egne vanskeligheter. Kunnskap i seg selv er vel ikke nok, den skal nå fram og virke også.

De som befinner seg markert utenfor den akademiske eller intellektuelle tenkemåten er også litt for ofte ute av stand til å se muligheter som dette feltet eller disse feltene har til å si noe om virkeligheten. Og dessverre skjer det litt for ofte at de som har intellektuell bagasje ikke sier fra hva som treffer blink og hva ikke, av kritikk eller kommentarer utenfra, de nøyer seg med å bli sure og forsvare seg på alle punkter.

Saken forsvinner i så fall, man snakker forbi hverandre og kommer ikke til poenget. Ikke helt sjelden skyldes det at poenget er viktigere for den ene enn den andre parten. Den andre parten protesterer på at et eller annet poeng dras frem nå igjen, for det er jo helt uvesentlig.

Kanskje for dem, kanskje ikke for motparten.

Noen ganger er det ikke noe viktig poeng uansett hvordan man ser på det. Men hvis det som sies faktisk er riktig allikevel, vil den som fremsatte påstanden holde fast på den i all evighet, i ren stahet eller irritasjon over ikke å bli hørt, selv om det er en bagatell. Hvis hele diskusjonen går langs disse linjene ender man til slutt nærmest i en krig.

Enkelte på den praktiske siden er også noen ganger blant de hårsåre, i den grad at det egentlig er vanskelig å føre noen samtale med dem. De gjemmer seg som et blåskjell i sjøen eller sparker til deg bare du tar i visse emner eller bruker bestemte ord eller vendinger som er dagligdagse for andre.