Londons T-banekart er genialt.

Jeg kjenner ikke til historien til T-banen i London og andre steder, men det ville ikke forbause meg om det har dannet mønster for ruteopplysning andre steder i verden. I hvert fall er det usedvanlig funksjonelt.

Oslos T-banesystem har også pleid å være oversiktlig, både i bruk og på kartet. Det er selvsagt mye mindre enn Londons nettverk, men systemet
har uansett hittil vært oversiktlig, med et linjekart som ligner på Londons.

Men et sånt briljant kart kan ikke uten videre brukes når man skal informere om jernbane. En T-banelinje stopper stort sett alltid på alle stasjoner, mens en toglinje brukes både til rene lokaltog, som også gjør
det, og hurtigtog, som har varierende stopp. Mange tog er kombinasjoner av disse to.

Som passasjer bruker man et sånt rutekart til å finne ut hvilken stasjon man skal gå og hvilken man skal gå av, og hvor man eventuelt må bytte. Det er en enkel ting for oss passasjerer, egentlig, en ren rutineting, så lenge informasjonen er tilpasset dette behovet.

På T-banen stopper jobben stort sett her, fordi den går ofte og jevnt, og fordi den som sagt stopper på alle holdeplasser på linja. Østeråsbanen stopper alltid på Lijordet, det er ikke noe man trenger å lure på, så lenge man kan finne stasjonen på kartet og se at den ligger på Østeråsbanen.

Skal man med toget må man i tillegg sjekke med en rutetabell om alle tog stopper på den stasjonen man skal til, eller man ser det på informasjonspanelet på det sporet toget går fra. Dette må man uansett gjøre, fordi, som sagt, én jernbanestrekning nokså ofte trafikkeres av forskjellige typer tog, som går forskjellige deler av linja og ikke nødvendigvis stopper på akkurat de samme stasjonene.

Det er altså en god del mer variasjon i en toglinje enn i en T-banelinje, både når det gjelder hvor og når togene går, og hvilke stasjoner på linja de stopper.

Prøver man å putte all denne informasjonen inn i ett kart får man den effekten man kan se her, det blir vanskelig å lese. Etter en god del studering forstår man det, men det er ikke enkelt å finne frem. For turister er språket og tenkemåten uansett fremmed på et nytt sted, og hvis systematikken i tillegg er rotete føler man seg fort bortkommen.

Navngivingen av rutene skaper her også et problem. L2: to symboler – tall og bokstaver – er en måte å skape nye spørsmål. Man vet ikke nødvendigvis hva bokstavene betyr, og nummereringen er heller ikke helt logisk.

R står for regiontog, som er et relativt innarbeidet begrep, men L for lokaltog er heller ikke helt entydig, fordi mange av disse togene oppfører seg som lokaltog bare en del av strekningen, og som et hurtigtog en annen del av ruta.

Dette er tallsystemet:

Linjer som begynner med tallet 1 går igjennom byen mellom øst og vest, mens de som begynner med 2 og 3 går henholdsvis sydover og nordover, begge med start- eller sluttpunkt i Oslo.

I tillegg er det en underdeling, 2, 22 osv, som ikke følger noen bestemt logikk. Det er mulig systemet har en betydning internt i NSB, men på plakaten forstår man det ikke. Hvorfor f.eks. toget til Gjøvik har nummer 30 mens det til Jaren, på samme toglinje, har nummer 3 vet vi ikke.

I praksis har man liten bruk for både bokstavene og tallene, begge bidrar til å forkludre oversikten. Systemet og linjenettet er egentlig ikke så veldig stort og komplisert, men kartet gir inntrykk av at det er det.

Det man egentlig kan bruke kartet til, hvis man virkelig studerer det, er å få en rimelig detaljert oversikt over det rutenettet vi har.

Men det er ikke først og fremst det et sånt kart er til. Jeg er som passasjer ikke interessert i alle detaljer i det sikkert utmerkede systemet, jeg trenger bare en kjapp oversikt og rask informasjon om den distansen
jeg har tenkt å reise.

For å få til det må man dele opp informasjonsjobben sånn:

Når man vil ta et tog finner man først stasjonene på kartet og ser ”løypa” man skal reise. Så sjekker man en rutetabell eller den store informasjonstavlen i avgangshallen for å finne ut når toget går, og fra hvilket spor. Er man ny i byen spør man kanskje i tillegg for å være sikker.

Så går man til perrongen og tar toget.

Londons T-banekart:
https://tfl.gov.uk/tfl/syndication/widgets/tubemap/default-search.html

Londons T-bane- og togkart:
http://images2.intolondon.com/images/intolondon/transport-maps/tube-train-underground-map.pdf

Linjekart for togene på Østlandet:
https://www.nsb.no/reisemal/kart-over-togstasjoner-i-oslo-og-ostlandet

Artikkelen er redigert etter at den er lagt ut.