Noe så enkelt som lompe med smør på fungerte ypperlig. Som jeg har sagt før, dette er nesten i samme avdeling som sushi, smaksmessig, for meg, i hvert fall. Kanskje det befinner seg i den genren en god venn av meg kaller ”hvit mat”, og da må man kanskje ta med fiskepudding og –boller, kanskje noen melkeretter, det finnes nok andre ting.

Nordpå hadde de da jeg kom dit noe de kalte “bollemelk”, det må ha vært en dessert, jeg husker vagt en slags suppe med antagelig en type melboller oppi. Det høres rart ut, men smakte godt, såvidt jeg husker. Det var den gangen jeg også drakk melk.

Noen spiser også lutefisk med lefse og er ikke så opptatt av baconet som alltid følger med. Også en kombinasjon man skulle tro var litt smakløs – men det fungerer, det også, selv om jeg ikke klarer å motstå baconet. Lyse sjatteringer.

Det er ikke uvanlig at den verdenen man lever i har helt hvite flekker på kartet, ting man ikke forstår, kanskje, eller som man faktisk ikke oppfatter, eller hvis man gjør det, ting man synes er betydningsløse eller uviktige, men som betyr mye for den berømte naboen. Ganske viktig å tenke på i dag.

Dette poenget, med en smaksvariasjon i en ”smakløs” verden, er litt sånn.

Jeg har en mistanke om at sushi er litt på samme måte for mange her hjemme, fordi det er en verden – med helt sikkert en mengde variasjoner vi bare så vidt er oppmerksom på – hvor i hvert fall hovedbestanddelen,
rå fisk, er uten salt.

Og salt må vel sies å være basis for smaksvariasjoner i størstedelen av de europeiske mattradisjonene. Sikkert andre steder også. Når det forsvinner, detter liksom gulvet ut av den matfilosofien. Ikke desto mindre lever japanerne godt med det, i hvert fall i en del av sitt kjøkken.

Fordi jeg – og mange med meg – har forsøkt å komme litt løs fra våre egne tradisjoner, eller legge noe til, kort sagt eksperimentere med alt mulig annet enn vi vokste opp med – har all mulig utenlandsk mat fått fotfeste. Også sushi, selv om jeg husker første gang jeg spiste det at jeg også lurte på hvor fettet var – jeg ble ikke mett.

Men altså, mange norske matretter er også utrolig enkle i smaken, og når saltet også mer eller mindre forsvinner synes jeg det begynner å minne om de samme ideene som rå fisk-tang-ris osv.

Det var forresten ikke farlig, når man tok smør på, om lompa ikke var helt fersk, det har jeg ellers pleid å være ganske sær på. Dessverre har jeg aldri smakt hjemmelaget, men vi får håpe at noen butikker selger lompe som ikke har vært frosset. De smaker i hvert fall av og til ganske godt, de man får tak i, myke og relativt lette, så lette man får dem.

Så værsågod:

lompe
smør