Konduktørene på lokaltogene rundt Oslo har gjennomgått en interessant
utvikling de siste årene.

Det første stadiet vil alle som er vokst opp med tog huske:
Litt traust stil, kanskje litt anonym, for oss passasjerer gjorde de en grei
jobb, ikke noen store følelser noen vei, kanskje. De tok inn pengene, klippet
billetter, passet antagelig på andre ting vi ikke tenkte på. Ikke mye å si på det, heller ikke når det gjaldt kundebehandling,
som det heter i dag. Men NSB var vårt, de som jobbet der spilte på en eller
annen måte på vårt lag, de ytet oss den service det er å bli fraktet på skinner
dit man skal, uten at man selv gjør noe. Dette er gamle dager.

Det neste som skjedde var at alle konduktørene plutselig
fikk mye større variasjon i både synlig personlighet, klær og hår. De gamle
typene fantes fortsatt, men i tillegg dukket det opp jenter med rastahår, jeg
tror frikere med langt hår (menn, da), så vidt jeg husker tørkler og smykker i større grad enn før, alle de private tingene vi har på oss
tøt plutselig ut over uniformskanten. Alle var plutselig forskjellige. Det var i grunnen ganske morsomt.

Så begynte systemkaoset, de nye billettsystemene, som fra et
brukersynspunkt er temmelig rotete, helt åpenbart laget med begrenset evne til å konstruere et
system, det er, som så mange offentlige løsninger for tiden, ”ad hoc”, laget i
stor grad for hvert enkelt tilfelle, med nokså liten sammenheng og oversikt. For brukeren blir det uoversiktlig.

Nærtrafikk er i stor grad en vanesak, jeg lar meg heller ikke
akkurat påvirke av en eller annen rabatt på en reise til Asker eller
Lillestrøm, jeg skal dit uansett. Allikevel brukes det penger og energi for tiden nettopp på sånne
kampanjer.

I denne perioden opptrådte flere fenomener når det gjelder
konduktørenes opp- og fremtreden.

Gjengene med kontrollører er vel fortsatt i drift, de
oppfører seg antagelig fortsatt på kanten av vanlig høflighet, kan man vel godt si. Å møte dem
uten påkrevd billett eller legitimasjon er i hvert fall ikke behagelig.

I parentes skal det bemerkes at det ikke er den første
perioden i min tid som passasjer at billettkontrollen i kollektivtransporten har vært litt på
kanten. Jeg husker også patenten med å parkere en sporveisbuss langs
trikkelinja et sted i byen, og så stoppe trikken langsmed, så de som ikke hadde
billett kunne geleides rett over, til forhørsrommet, kunne man jo nærmest si. Også en disiplineringsmetode, egentlig.

Tilbake til nåtiden – konduktørenes rolle har i denne perioden utviklet seg i retning av pengeinnkreverens – denne delen av jobben ble
mer synlig, og inntrykket var at de ikke var der først og fremst for å yte
service, men for å få inn pengene. Andre typer kontroll var også en del av det. Ville noen lage bøll?
Nekte å betale? Snike?

Samtidig viste de oss en tydeligere og tydeligere stolthet over de finurlige systemene de
var satt til å administrere – de sto bøyd over passasjerer som ikke kunne
forstå hvordan de skulle forholde seg til et uforståelig og rotete billettsystem,
litt unnskyldende fordi de var nødt til å forklare, men det var også tydelig at
mange av dem syntes det hele var litt kult.

Stoltheten er også egentlig enda litt mer uforståelig når man tenker på at det egentlig ikke skjedde noe
spesielt nytt – billettene fikk man jo til slutt, etter at både vi og konduktørene hadde kronglet oss gjennom finurlighetene.

Jeg er litt usikker på hvor vi er på vei i dag.

Noen ser, med sin
fløyte i en kjetting og sin kladd av en datamaskin i beltet ut som politi, egentlig, hvis man
ser ordentlig på dem. Andre virker mer og mer tilforlatelige. En sjarmoffensiv
har også lenge vært tydelig, de er nesten alle så gemyttlige som en selger, rett før du har bestemt deg for å kjøpe noe av ham.

Artikkelen er redigert etter at den er lagt ut.