Hvis det fortsatt er noen som lurer på hva en dirigent driver med, så kan man si det så enkelt som Ole Kristian Ruud sa for en del år siden: Orkesteret er mitt instrument.

De fleste hører forskjell på Arja Saijonmaa og Lill Lindfors når de synger den samme sangen. Det mange ikke vet er at det er forskjell på klassiske utøvere også. For å få spilt stykket på sin egen måte gjør man en masse valg når det gjelder tempo og måter å spille på, klang, styrkegrader og andre ting. Et musikkstykke er vel nærmest ikke helt ferdig før noen
fremfører det, notearket lager jo ingen lyd, med mindre man er så kjapp at man kan lese det og høre det i hodet samtidig. Noen kan det. Men man kan jo si at et noteark er en arbeidstegning, med en viss frihet for utøveren som en del av opplegget. All musikk har jo det, enten det er skrevet ned eller ikke. Hvor mye musikerne bruker av den friheten varierer også.

Hvis man ikke hører disse forskjellene tipper jeg det har å gjøre med at man ikke er inne i stilen. Det finnes genrer hvor jeg ikke klarer å høre helt hva som skjer, men de som er inne i det, gjør det. Man får stole på at de vet noe om hva som er der, og så gå lenger inn i det man selv vil.

I siste ende spiller personligheten til musikeren også en stor rolle, akkurat som med andre utøvende kunstnere, altså musikere og skuespillere.

Akkurat som med andre kunstnere, kan man jo selvsagt si.

De musikalske valgene må også gjøres når man bruker et orkester eller et kor til å fremføre sakene, og siden det er litt vanskelig å komme frem til kollektive avgjørelser med såpass mange, har man en leder.

Her er et av de kuleste orkesterstykkene jeg vet om, scherzoen fra Mendelsssohns musikk til En midtsommernattsdrøm av Shakespeare.
Valerij Gergiev dirigerer – også en av mine favoritter blant utøvere.

https://www.youtube.com/watch?v=hHTV3GFyHfM

PS At han ser litt corny ut når han står på podiet har vel blant annet å gjøre med at kunst er en temmelig personlig ting. Man er i grunnen nokså naken der man står, utsatt både for kollegers kritiske blikk og publikums, som lurer på dels om de får noe, en bra opplevelse idag, og dessuten hva den godeste Valerij eller Gergiev har funnet på for noe nytt.

Dessuten er hele greia temmelig skjør, det skal ikke så mye til å ødelegge det byggverket man holder på å bygge. Så man er som regel temmelig nervøs, det gjelder sikkert mer jo nærmere ”toppen” man er, fordi kravene vel ikke akkurat minker med det ryktet du har.

Redigert etter at teksten er lagt ut.