Hva kan man mene om Bibelen?

Jeg kan mene at den er Guds ord, vel å merke i den forstand at det finnes tekster der som er inspirert av Gud og ment å være det, fra Gud og fra dem som har skrevet det. Det får man lov til å tro som religiøst menneske og som kristen. Men den er ikke Guds ord i direkte betydning – det er en umulighet, alt går gjennom ett menneskes hode ut til oss andre. I grunnen er uttrykket unøyaktig og villedende, det stammer fra en tid med mange flere absolutter enn idag, for mange, vil vi i hvert fall si idag.

Jeg synes det er innlysende at det tilsvarende finnes ting som kommer fra Gud i andre religioner og i alle menneskelige sammenhenger, selvfølgelig
også ikke-religiøse. Det gode kan man møte hvor som helst. Om andre tror på Gud eller ikke er meg også likegyldig. Alle kan gjøre gode ting, og alle gjør det.

Tro er en naturlig ting, lærte jeg en gang på et katolsk kurs. Litt typisk norsk innfallsvinkel å si naturlig, men hvorfor ikke?

Teologisk skolerte du treffer i den norske kirke og den katolske vil kunne fortelle deg at kristendommen ikke er fundert på Bibelen, men på Jesus. Tilgang til hans ord har man gjennom Bibelen, men fortolket og gjenfortalt av andre.

Og gjennom kirken, får man tro, eller kirkene, hvordan man nå ser det. Den katolske kirke hevder at de har tilgang til visse sannheter (hvilke har jeg ikke akkurat full oversikt over) fordi de har en ubrutt tradisjon fra Peter. Man kan godt si det er overlegent sagt, og det er det nok også, men uansett om man er enig eller ikke kommer man fortsatt ikke utenom å diskutere. Hva den tradisjonen består i må jo også være et åpent tema for diskusjon.

Mennesker er det i alle disse sammenhengene, med sin intelligens og sin dumhet.

Vi har fått et hode å tenke med, alle sammen, og er det ikke meningen at vi skal bruke det? Vi kan godt tenke sammen med kirken, hvis det er der vi er, eller mot den, hvis det matcher våre liv eller våre standpunkter bedre. Det finnes meditasjon, andres argumenter, andres personlighet, egen tenkning, andres hoder, hendelser i livet, i verden – alt påvirker oss. Mystikk finnes også, både innenfor og utenfor religiøs praksis.

Bibelen finnes selvfølgelig også. Det står dype sannheter der, for eksempel ordet om at ”man skal forlate sin mor og sin far”, altså etablere seg i verden som en selvstendig person, en setning som preger mitt liv i stor grad, et stort problem for min generasjon.

Det finnes mystikk der, for eksempel Johannes’ åpenbaring, som jeg ikke uten videre vil gi meg ut på å si noe som helst om.

Det finnes også vissvass, detaljerte forordninger om ting som ikke finnes lenger eller som har mistet sin betydning. Jeg går uansett ikke med på at en bok er ufeilbarlig, like lite som et menneske er det. Det kan også godt hende det er problemer med kirkens utvalg av tekster, uten at jeg vet noe om det. Den jobben er også gjort av mennesker, selv om man kan mene at de har
hatt Guds veiledning. Ingen er ufeilbarlige, men det betyr nok en gang ikke at vi aldri kan gjøre fornuftige ting.

Frigjøring fra religiøse regler er også et sentralt poeng i kristendommen, men ikke nødvendigvis i det gamle testamentet. Vi har ingen regler i kirken idag om mat eller drikke som er uren, selv om det står om det i de gamle skriftene. De inneholder på mange måter kristendommens forhistorie.

De bibelstedene som brukes til å slå de såkalt homofile i hodet er vel grovt sagt fire:

I første Mosebok står det at Gud skapte først verden, så mennesket. Til mann og kvinne skapte han oss, og vi fikk beskjed – ifølge teksten – ”å være fruktbare og legge jorden under oss”.

I dette ligger det kanskje for meg én forklaring på ondskapens problem i verden – fordi vi er overlatt ansvaret for verden, kort og godt. Vår frihet er i så fall stor og viktig, noe som i grunnen stemmer alt for godt med vår historie, så full den er av både gode og onde ting.

Men det er et sidepoeng i denne sammenhengen. Hvis alle ifølge dette ordet skulle være fruktbare, burde man da ikke dømme barnløse, eventuelt frivillig barnløse, like hardt som noen dømmer homofile?

Svaret er at hvis man nå ser på deler av bibelen som en melding fra Gud som man bør lytte til, så er det mange steder – av de fornuftige – at ikke alt står. Mange tekster inneholder virkelig store ord, som står nokså alene. Tekstene er skrevet så alle skal kunne forstå, ofte med utrolig renskårne ord, de inneholder som oftest ingen lang utredning eller diskusjon. De unntakene eller forandringene som kommer av en annen livsførsel eller en annen tid må man ofte selv finne ut av.

Dette stedet i første Mosebok er jo stor poesi, og innholdet – sånn som jeg oppfatter det er rett og slett – livet og verden er en gave til dere. Bruk jorden, gjør noe med den, gjør noe ut av den, den er et vakkert sted, se alt den er.

Temaet er ikke moral. Temaet er verden i sin fantastiske alminnelighet, med sine solnedganger, sine fjell, sine fugler og krokodiller. Verdens skjønnhet, og menneskene som dens forvaltere.

At det skulle ligge et forbud mot homofili i det? Glem det. Jeg tror ikke på det. Det vanlige i menneskenes verden, det flest gjør og det mange har lyst til, er å få barn og lage en generasjon til. Sånn er vi laget, i hvert fall riktig mange av oss. Men ikke alle, og det står ikke at alle gjøre det.

Paulus er vel en historie for seg selv? Det er i hvert fall ikke vanskelig å finne sitater man ikke kan ta alvorlig, for eksempel at kvinnen skal underordne seg mannen. Akkurat den siden av et forhold mellom mann
og kvinne ser jeg kanskje på som en lek, den sterke mannen som kvinnen kan lene hodet på – mange vil ha det, men man trenger jo ikke forakte hverandres tenkeevne eller andre evner allikevel. Det er litt sånn krokodilleoppførsel. Det trenger ikke være noe ille i det, så lenge det ikke blir et prinsipp for hvem som bestemmer i forholdet, for eksempel.

Eller hva med denne: ”…det mennesker av naturen trakter etter, fører til død, men det Ånden vil, fører til liv og fred.” Som generelt utsagn kan det jo ikke stemme at menneskets natur alltid fører oss på feil vei.  ille er vi ikke. Men det kan selvsagt stemme noen ganger, mange ganger, til og med. Det er ikke noen uinteressant diskusjon, men ingen lov at det er sånn alltid.

At Ånden, hvis man føler dens nærvær eller i det hele tatt tror på den skulle føre en på riktig vei, burde jo stemme, Paulus har et poeng der. Men man kan ikke alltid være sikker, fordi man er et menneske. Man bør noen  anger ta en sjanse allikevel.

Dessuten finnes det situasjoner med helt reelle valg mellom to ting som både inneholder bra og mindre bra ting. Man har nok en gang ikke alltid valget mellom det gode og det onde. Valg av venner? Jeg tror ikke det finnes noen fasit, akkurat. Situasjoner, ja, men regler?

Så de tingene han skriver om homofili, som er ganske krasse, velger jeg å se bort fra, rett og slett. Man kan si en masse om Paulus som person, hans tid og situasjonen de er skrevet i. Men det han sa stemmer rett og slett ikke, ut fra våre liv i dag kan vi si det.

Enkelte ting som virker merkelige lar seg kanskje også forklare relativt enkelt. ”Kvinnen skal tie i forsamlingen” – visstnok var det et problem at de satt og skravlet på galleriet, hvor de var plassert, var det en prest som påsto en gang. Uansett var det jo tåpelig å dele opp gudshuset, kan vi si idag, men tåpeligheter finnes jo alltid blant menneskene, det også. Man trenger i hvert fall ikke tro at man skal be kvinner ti stille eller la være å delta i samfunnslivet, hvis man ellers er inne på den tanken.

Det neste bibelstedet som er aktuelt, tror jeg, er historien om Sodoma og Gomorra. Eller kanskje ikke.

Det står egentlig ikke noe om hva innbyggerne gjorde i utgangspunktet, faktisk ingenting, bortsett fra at de hadde gjort “store synder”. Men Gud har altså planer om å utslette byene.

Lot, som vel bor der, forhandler med Gud om å redde byene, for han mener han skal finne noen rettferdige. Lot begynner å parlamentere på 50, beveger seg nedover, og Gud går med på å spare byen hvis Lot finner så få
som ti rettferdige. Lot gir seg ved ti.

Det neste som skjer er at to engler tar inn hos Lot og blir natta over. En folkemengde samler seg utenfor, vet ikke at det er engler det er snakk om, og forlanger å få ut gjestene for å ha seg med dem. Massevoldtekt ville man kalt det i dag. Man kan ikke akkurat si det har mye å gjøre med et
moderne sivilisert forhold mellom to menn eller to kvinner. At det var vanlig å se på homofili som en skitten eller umoralsk ting også på den tiden dette er skrevet, får vi regne med, det er kanskje underforstått. Men det står faktisk ikke noe om det.

Det som derimot står, er at Lot tilbyr mengden sine to døtre istedenfor hans gjester englene. Hva skal man si om det?

Det er en desperat situasjon, så man kan vel ikke dømme ham etter noen vanlige regler, men noe eksempel til etterfølgelse kan man vel ikke si at det er. Det er kanskje heller ikke poenget med å fortelle det.

Egentlig handler historien om byene Sodoma og Gomorra mer om menneskelig stahet. Det står som sagt ingenting om hva de gjorde som var galt, bortsett fra den historien om Lot som prøvde å redde byen sin.

Men når det gjelder Bibelens klare ord, hva skal man si om fortsettelsen av historien om Lot? Altså, han flykter med døtrene til en annen by, og de mangler menn til å bringe slekten videre. Så de drikker faren full, først den ene, så den andre, og begge får barn med ham. Barna blir opphavet til to folk, moabitter og ammonitter, rett og slett to oldtidsfolk som også omtales andre steder i det gamle testamentet.

Mer står det ikke om den saken.

Man kan godt si den historien også handler om desperasjon, i dette tilfellet kvinners ønske om barn eller slektens ønske om å gå videre. Eller noe annet.

De virkelig gode prestene jeg har møtt har hatt evnen til å møte meg i mine mest desperate øyeblikk med sin personlighet. Jeg har faktisk venner som har gjort det samme, egentlig en helt utrolig ting. Det samme må være meningen med Bibelen, at man finner det man har bruk for, så man kommer tilbake til seg selv, til Gud, til livet sitt, til det man nå har.

Jeg er katolikk, men jeg godkjenner ikke dermed alt kirken sier eller gjør. I siste instans er samvittigheten det som holder meg der jeg bør være, når jeg klarer det, og at jeg prøver å være bevisst når jeg gjør ting som jeg ikke synes er ok, at jeg vet sånn noenlunde hvor jeg befinner meg i det landskapet som er mitt eget liv.

Jeg tror at Gud ble menneske, i seg selv ikke noe som man akkurat kan forstå uten videre, uansett om man er kristen eller ikke. Derfra kan vi diskutere hva det betyr. Det finnes mange liv, mange kulturer i og utenfor kristendommen. Gud er vår hjelper, så lenge vi bruker vår gode vilje, så langt den rekker, og yter det vi kan til fellesskapet og oss selv. Selvforsvar
hører også med.

Ansvarlig er man selvfølgelig i livet, først og fremst overfor andre mennesker, og i forhold til sin samvittighet og sine synspunkter. Også i forhold til Gud, men jeg er, i likhet med de fleste av mine landsmenn, så full av moral fra barnsben av, til tross for en oppvekst i en ikke-religiøs familie, at jeg må begynne å forsvare meg bare jeg begynner å tenke på det.

Det stedet i 3. Mosebok som også brukes som argument mot homofili som en moralsk handling, står i en rekke av påbud og forbud som delvis er fornuftige og delvis fullstendig meningsløse.

Forbud for prester om å ta på lik som ikke er nærmeste familie, mot å klippe seg ”snaue” på hodet, mot å rispe seg på kroppen (tatoveringer eller andre ting?). Forbud mot gjengifte er vi kanskje ferdige med å diskutere? Det står her, det også, i det samme kapittelet, og man får heller ikke lov å gifte seg med en prostituert, hvis man skal leve etter disse reglene, heller ikke en enke eller ”en vanæret pike”, som det også så blomstrende står i en av mine bibelutgaver.

At dødsstraff er den riktige reaksjonen på mange av disse regelbruddene
ser vi vel også bort fra, eller? Det er nevnt en rekke ganger.

Velvel. At man ikke skal vurdere Bibelen med sin menneskelige fornuft må for enhver stå som nonsens. Den opparbeidede kunnskapen om hvordan tekstene ble til og alle kvalifiserte og ukvalifiserte synspunkter på hvordan man skal fortolke dem hører også med. Hvorfor forbudet mot samliv eller sex mellom to menn eller to kvinner skal være viktigere enn de andre
tingene jeg har nevnt er i dag uforståelig.

Man må ta disse tekstene som et tidsbilde også, og selv om det står fornuftige ting i Bibelen, står det kort og godt også helt ufornuftige ting der.
Vi kommer ikke utenom å vurdere det, med det vi har av kunnskap.

Selv om jeg har vært innom teologisk litteratur og har litt teologisk
kunnskap, er jeg ikke teolog. Men min egen kirkes posisjon er jo at man
forholder seg til Tradisjonen, med stor T, for sikkerhets skyld, altså kirkens
lære til enhver tid. Det kan være en lettvint posisjon for legfolk i kirken,
fordi den katolske kirke ikke er så veldig demokratisk og fordi mange overlater til prestene og Vatikanet å avgjøre disse spørsmålene. Uansett har den tradisjonen heldigvis forandret seg gjennom århundrene, både for den katolske kirke og for andre kirkesamfunn.

En diskusjon om temaer som angår kirken vil alltid finnes, og uansett hvor stor respekt man har for andres utdanning og uansett hva man sier om guddommelig inspirerte avgjørelser, kommer man ikke utenom at fornuften kan komme hvor som helst fra, ikke minst utenfor de fastlagte kirkelige kanaler. Dette er et innlegg i en sånn diskusjon.

Mange av tekstene er også egnet til å dytte en ned, ikke opp, hvis man leser dem løsrevet eller i øyeblikk hvor man ikke kan ta dem imot. Hvis man i utgangspunktet er dyttet ned får man lov å være forsiktig, det er min mening.

Moral har jeg, som sagt, ofte for mye, og den endrer seg også i løpet av livet. Jeg kan ikke bruke hele Bibelen som rettesnor for mitt liv – den er alt for mangslungen, passer til alt for mange situasjoner som ikke nødvendigvis er en del av mine erfaringer eller mitt liv. Det er faktisk ikke så stort, til tross for mange opplevelser av både fantastisk og urovekkende karakter.

Jeg skal ikke dermed lukke øynene for at man av og til trenger veiledning fordi man er på villspor, og at man kan finne den også i Bibelen. Men det finnes så mange med alt for mye moral innabords som de også legger på
andres skuldre. Livet består ikke av moral, det består i å leve – å arbeide, elske eller hate, av desperasjon og lettelse, av å tenke og gjøre ting. Moral er bare kjøreregler, det er som sagt mange valgmuligheter i livet, og ikke alle har noe å gjøre med valget mellom det gode og det onde.

Det finnes også en holdning til tekst som jeg tror må være like gammel som oppfinnelsen av skriftspråk i verden – en oppfatning av tekst som magi, som man bare kan forestille seg som et ufiltrert bilde i menneskenes tanker. Den er sikkert tilstede på den tiden mennesket finner opp skriften. Absolutt tekst – med et innhold uten tvil, uten unntak – hører for meg hjemme i en sånn verden. Jeg vil tro forestillingen fortsatt finnes i forskjellige fasonger, også i vår kulturkrets.

Å lese en tekst uten å fortolke den er heller ikke mulig. Man vil alltid ha med seg sin egen horisont og sin egen verden. Det finnes kanskje noen ganger grunnleggende prinsipper som alle kan enes om, men man kan
veldig ofte ikke vite i utgangspunktet hvilke ting det er eller hvordan de fremtrer i en bestemt situasjon. Man kan godt ha en “vanlig” posisjon, det man oppfatter som “mainstream”, men man kan ikke melde seg ut av diskusjonen.

Man kan ikke for alvor mene at en tekst – en hvilken som helst tekst – skal måtte tas inn uten tvil eller diskusjon. Alle mennesker er feilbarlige, og dermed må alt menneskene lager også inneholde muligheten for feilbarlighet. Ikke dermed sagt at alt er feil og at man ikke må ta hensyn til det som er produsert av tanker. Har man noe å si, er diskusjonen i prinsippet åpen.

En prest jeg snakket med sa en gang at Bibelens verden er større enn den virkelige verden – i likhet med en god del andre kunstverk, kan
jeg kanskje legge til. Larger than life.

Teksten er redigert etter at den er lagt ut.

Aktuelle bibelsteder:

1. Mos. 1, 26-27 (Skapelsesberetningen)
1. Mos. 18, 16-33, og videre i kap. 19. (Historien om Sodoma og
Gomorra, og om Lot og hans døtre)

3. Mos. kap. 18. (vers 22, forbud mot homofili)

Paulus’ brev til romerne 1, 26-27.
Paulus 1. brev til korinterne 6, 9.