Jeg skulle lage fransk løksuppe etter oppskriften til Julia Child & co, ja, den kokeboken uten bilder, nettopp. Jeg var egentlig ikke helt i humør, og hadde ingen ordentlig kraft å ha oppi, heller. Men jeg hadde lyst på løksuppe.

Det var i hvert fall løk i skapet, og en rest av karbonadedeig som lå i noe fett etter en omgang kjøttkaker. Jeg rørte ganske enkelt inn litt mel i deigen og blandet den med fettet i panna der den lå. Det ble til kjøttboller oppi suppa. Deilig å kladde med fingrene.

Det var bra med improvisasjoner underveis, altså, derav overskriften.
Suppa ble omtrent sånn:

3 små gule løk
2-3 ss smør
2-3 ss olivenolje
3 ts buljongpulver fra Helios (kokt på grønnsaker)
salt (bør droppes, det er nok i buljongen)
oregano
salvie
rosmarin
sterkt paprikapulver
en dråpe thai-chiliolje
tre dråper ganske god balsamicoeddik (den som er ordentlig sirup)
1 ts kreklingeddik fra Finnmark (hvitvinseddik med tilsetninger fra vidda)
litt lys sirup
ca 1 l vann

Kok løken
forsiktig i smør og olje sammen med urtene og saltet ca et kvarter. Skru opp varmen og brun løken godt, stek den under omrøring i 20-30 min til. Kok opp vannet og rør ut buljongen i det. Hell buljongen oppi løken. Kok videre i minst et kvarter. Smak til med chilisaus, sirup og mer urter.

Form kjøttbollene med hendene og legg dem i suppa. Kok forsiktig så de ikke går i stykker.

+++++++

Fransk løksuppe består åpenbart av løk som er surret i smør, brunet og tilsatt kraft. Siden jeg ikke hadde noe skikkelig å koke kraft av brukte jeg Helios sin grønnsaksbuljong. Ifølge hun som var i min nær-Helios den dagen jeg kjøpte den boksen var det en ny type, men de har hatt noe sånt før også. Smaker bedre enn de vanlige
buljongboksene, og selvsagt er det noe helt annet med skikkelig oksekraft eller noe sånt.

Men allikevel – smak i seg selv er også noe man lager, ikke bare noe man kjøper.

Boksen ba meg bruke en spiseskje buljongpulver til en halv liter vann – det må være latterlig mye. Jeg brukte tre teskjeer – noe tilsvarende, altså – til ¾ l, og måtte spe med mer vann fra springen. Det ble sikkert
over en liter til sammen, og fortsatt var den egentlig i sterkeste laget, jeg måtte snekre med sirup, mer urter og mere vann. Ja, men det saltet jeg hadde i løken kunne jeg også spart meg, det var sant.

Jeg hadde i litt sirup – kanskje en barneskje eller drøyt det, ca. to teskjeer, altså.

Den der Finnmarkseddiken minner meg om ei jente jeg traff en gang, forresten, en finnmarking som snakket så kav Bærumsmål at hun nesten lurte meg, eller kanskje hun gjorde det, jeg trodde først hun var derfra. Jeg
er jo vokst opp i Asker, så det skulle ikke være så lett å bløffe meg. Hun var vokst opp i Hammerfest eller kanskje Alta, men hadde bodd lenge sørpå.

Vi begynte naturlig nok å snakke om mat, og hun forklarte meg sånn omtrent hvordan man lager en terrin
av et eller annet. Jeg har glemt nå hva hun forklarte, og jeg hørte kanskje ikke så godt etter, siden jeg uansett regnet med å måtte konsultere en kokebok hvis jeg skulle lage noe sånt. Jeg ble bare litt fornærmet fordi hun var overrasket over at jeg ikke husket helt hva det var.

Men jeg lager gjerne en terrin av laks eller noe annet en dag, og jeg har heller ikke glemt henne helt, selv om vi ikke snakket så lenge. Hun var hyggelig og sa overraskende ting.

Fremgangsmåten på denne suppa er stort sett hentet fra ”Det gode franske kjøkken”, som kokeboken heter på norsk. Den ble skrevet på 50-tallet av Julia Child, Louise Bertholle og Simone Beck, en glimrende kokebok.

+++++

Kanskje dette er en oppskrift allikevel, det ble faktisk ikke så verst. Litt mye salt, men med ekstra sirup og chili var det allikevel balanse, selv om det var på et litt intenst nivå. Suppa kunne kokt litt lenger, og løken kunne vært kokt litt lenger i fettet, i hvert fall den omgangen før bruningen.

Man kan jo kalle det en skisse.