Jeg skulle lage fransk løksuppe etter oppskriften til Julia
Child & co, ja, den kokeboken uten bilder, nettopp. Jeg var egentlig
ikke helt i humør, og hadde ingen ordentlig kraft å ha oppi, heller. Men jeg
hadde lyst på løksuppe.

Det var i hvert fall løk i skapet, og en rest av
karbonadedeig som lå i noe fett etter en omgang kjøttkaker. Jeg rørte ganske
enkelt inn litt mel i deigen og blandet den med fettet i panna der den lå. Det ble til
kjøttboller oppi suppa. Deilig å kladde med fingrene.

Det var bra med improvisasjoner underveis, altså, derav overskriften.
Suppa ble omtrent sånn:

3 små gule løk
2-3 ss smør
2-3 ss olivenolje
3 ts buljongpulver fra Helios (kokt på grønnsaker)
salt (bør droppes, det er nok i buljongen)
oregano
salvie
rosmarin
sterkt paprikapulver
en dråpe thai-chiliolje
tre dråper ganske god balsamicoeddik (den som er ordentlig sirup)
1 ts kreklingeddik fra Finnmark (hvitvinseddik med tilsetninger fra vidda)
litt lys sirup
ca 1 l vann

Kok løken
forsiktig i smør og olje sammen med urtene og saltet ca et kvarter. Skru opp
varmen og brun løken godt, stek den under omrøring i 20-30 min til. Kok opp vannet og rør ut buljongen i det.
Hell buljongen oppi løken. Kok videre i minst et kvarter. Smak til med
chilisaus, sirup og mer urter.

Form kjøttbollene med hendene og legg dem i suppa. Kok forsiktig så de ikke går i stykker.

+++++++

Fransk løksuppe består åpenbart av løk som er surret i smør,
brunet og tilsatt kraft. Siden jeg ikke hadde noe skikkelig å koke kraft av
brukte jeg Helios sin grønnsaksbuljong.
Ifølge hun som var i min nær-Helios den dagen jeg kjøpte den boksen var det en
ny type, men de har hatt noe sånt før også. Smaker bedre enn de vanlige
buljongboksene, og selvsagt er det noe helt
annet med skikkelig oksekraft eller noe sånt.

Men allikevel – smak i seg selv er også noe man lager, ikke bare noe man kjøper.

Boksen ba meg bruke en spiseskje buljongpulver til en halv
liter vann – det må være latterlig mye. Jeg brukte tre teskjeer – noe
tilsvarende, altså – til ¾ l, og måtte spe med mer vann fra springen. Det ble sikkert
over en liter til sammen, og fortsatt var den egentlig i sterkeste laget, jeg
måtte snekre med sirup, mer urter og mere vann. Ja, men det saltet jeg hadde i løken kunne jeg også spart meg, det var sant.

Jeg hadde i litt sirup – kanskje en barneskje eller drøyt
det, ca. to teskjeer, altså.

Den der Finnmarkseddiken minner meg om ei jente jeg traff en
gang, forresten, en finnmarking som snakket så kav Bærumsmål at hun nesten
lurte meg, eller kanskje hun gjorde det, jeg trodde først hun var derfra. Jeg
er jo vokst opp i Asker, så det skulle ikke være så lett å bløffe meg. Hun var
vokst opp i Hammerfest eller kanskje Alta, men hadde bodd lenge sørpå.

Vi begynte naturlig nok å snakke om mat, og hun forklarte
meg sånn omtrent hvordan man lager en terrin
av et eller annet. Jeg har glemt nå hva hun forklarte, og jeg hørte kanskje
ikke så godt etter, siden jeg uansett regnet med å måtte konsultere en kokebok
hvis jeg skulle lage noe sånt. Jeg ble bare litt
fornærmet fordi hun var overrasket over at jeg ikke husket helt hva det
var.

Men jeg lager gjerne en terrin av laks eller noe annet en
dag, og jeg har heller ikke glemt henne helt, selv om vi ikke snakket så lenge. Hun var hyggelig og sa overraskende ting.

Fremgangsmåten på denne suppa er stort sett hentet fra ”Det
gode franske kjøkken”, som kokeboken heter på norsk. Den ble skrevet på
50-tallet av Julia Child, Louise Bertholle og Simone Beck, en glimrende
kokebok.

+++++

Kanskje dette er en oppskrift allikevel, det ble faktisk ikke så verst. Litt mye salt, men med ekstra sirup og chili var det allikevel balanse, selv om det var på et litt intenst nivå. Suppa kunne kokt litt lenger, og løken kunne vært kokt litt lenger i fettet, i hvert fall den omgangen før bruningen.

Man kan jo kalle det en skisse.