3 ganske små gulrøtter
ca 2 ss smør
ca ½ l vann, mer eller mindre
salt
sennep (gjerne fransk)
paprikapulver
½ ts sirup
én dråpe balsamicosirup

Jeg hadde lyst på noe så enkelt som smørdampede gulrøtter,
men tok frem Julia Child idag også.

Jeg hadde en pose økologiske
gulrøtter, importert fra England, pakket i Norge, og jeg er litt usikker på om miljøet vant på
det.

En matfyr jeg snakket med en gang mente at norske grønnsaker generelt
holdt ganske bra nivå. Jeg vet faktisk ikke helt, det kan godt stemme. Norge
har vel – hittil – ikke vært like industrialisert som en del andre områder i
nærheten av oss.

Uansett var det vintergulrøtter det var snakk om, altså
lagret fra høsten i fjor, og det betyr at det kan lønne seg å bearbeide litt.
De ferskeste tingene om våren, gulrøtter og poteter, for eksempel, smaker så
godt rett fra jorda at de faktisk klarer seg greit med såkalt tradisjonell norsk behandling, koking og litt smør på toppen, eller i hvert fall forsiktig bearbeiding.

Hva vi
skal med poteter fra Kypros vet jeg ikke helt, smaken passer ikke her eller de
er ikke vant til å dyrke poteter der nede, jeg vet ikke det heller. Man vil
kamuflere heller enn fremheve smaken på dem, hvis man bruker dem til noe.

Julia Child & co lærer man egentlig profesjonelle
kokketeknikker av, tror jeg, i hvert fall reagerte en av servitørene nede i første etasje med
replikken ”nå, du har laget mat (på ordentlig)?” da jeg gjorde det grundig en gang her i bloggen,
sånn som det står i den boken. Istedenfor det vanlige improvisasjonsregimet
mitt.

Poenget er at det er forklart så bra der at du får det til, selv om
du ikke er kokk eller har masse erfaring.
Det ser omstendelig ut, og er det for så vidt også, men resultatet
stemmer alltid hvis du gjør det de ber deg om, det er min erfaring. Hvis man
vil prøve seg er det mange oppskrifter som er ganske enkle, særlig
grønnsaksretter. De store oppskriftene tar en hel lørdag, i hvert fall første
gang, men det kan jo også være gøy! Pass på å ha godt selskap og noen øl eller
et par flasker god vin for hånden. God
tid er også en fordel.

Teknikk er nemlig noe jeg har hoppet over i matlagingen, i
mange år, jeg er for lat og har som regel for dårlig tid. Jeg har egentlig en
ambisjon om å lære meg noen ordentlige saker, men i dag ble det også litt i
egen modus. Men ikke helt, jeg fulgte oppskriften nesten som man skulle.

Hvordan man kutter ting, hvor store biter man lager og i hvilken fasong, betyr en hel del for smaken. Altså, biter i passe størrelse, i dag betydde det sånn 5x½ cm
omtrent, litt varierende. Jeg begynte med den opprinnelige ideen, altså bare
smeltet smør som jeg la gulrøttene oppi, men begynte å lese oppskrift, heiv oppi kokende vann,
buljong og etterhvert alt det andre.

Jeg har en tendens til å ta for mange ting i sausen, det er
fristende å bygge når man først har begynt. En annen uvane er at jeg av og til lar ting
koke for kort tid, fordi jeg ikke gidder
å vente lenger. Ikke sånn at ting er uspiselige, men sånn at man går glipp av noe som kommer om fem minutter.

Jeg var som sagt egentlig ute etter smørsmaken, men endte med
en saus. Balsamicoen – én dråpe var faktisk nok – kom oppi fordi sausen på det
tidspunktet ”manglet bass”, som en musikervenn formulerte det en gang. For de
som ikke kan musikk er det den dypeste mannsstemmen i koret. Etter at den litle
eddik-klatten kom oppi var det i hvert fall en klang av bariton i sanggruppa,
og jeg stoppet der.

Det kan være farlig å gå for langt med tilsmaking eller kreativ sauselaging, synes jeg, plutselig detter prosjektet fra hverandre og det som var elegant for et øyeblikk siden er plutselig ordinært igjen.

Jeg
drakk en gang en hvitvin som inneholdt liksom alt, flere forskjellige smakskrumelurer og fett på smaken, like overlesset
som noen av barokk-kirkene nedover på kontinentet. Det ble for mektig for meg,
i hvert fall. Bedre å gjøre noen valg, da.

Den andre ytterligheten kan jo også bli kjedelig, altså
norsk 100% naturlighet i matveien, for eksempel.

Men man skal aldri si aldri, for så
vidt, begge veier. Som jeg har sagt mange ganger, liker man selv det man lager blir det som regel bra, mens uten
lidenskap får man heller ingen temperatur.

Ingen urter idag, men noen dryss av en morsom boks jeg
kjøpte på en fiskebutikk på Mathallen, pulver av røkt paprika eller chili,
produsert i Spania. Den gir deg en liten snert i tillegg til røyksmaken. En kul
liten greie.

Hvis det stemmer at vi er på vei inn i trange tider, kan mer
kjennskap til matlagingsteknikker være en fornuftig vei å gå for å spare penger og ressurser, uten
å trappe ned følelsen av det vi kaller luksus. Fransk mat har jo mange av de
samme ingrediensene som norsk mat, de har bare en million teknikker som bygger
om smaken i alle mulige retninger. Det er bare å forsyne seg, egentlig, og alt
er ikke komplisert. Men allikevel, det betyr noe i hvilken rekkefølge og hvor
lenge man gjør tingene.

Norske mattradisjoner, sånn som de var når jeg var liten, i
hvert fall, er eller var mye basert på håndlag og improvisasjon, ikke så mange teknikker. Mer og mer improvisajon,
kanskje, etter hvert som tiden gikk fra det ensrettede 60-tall.

I dag kan man jo forsyne seg av hva som helst av teknikker.
Thailand, Italia og Mexico er land som har interessert meg lenge. Vi får se om
jeg har tålmodighet nok til å gjøre
det, ikke bare få en touch av noe. Nesten thaimat er jo ikke helt thaimat, selv om det
kan smake bra.

Dette ble i hvert fall ganske godt. Jeg spiste båndspaghetti
til, med litt smør oppi etter at vannet var slått ut. Jeg kokte ikke sausen inn
til sirup, sånn som kokeboken ba om, det var vel egentlig den viktigste
forskjellen fra oppskriften, bortsett fra en annen krydring og lys sirup
istedenfor sukker. Jeg syntes smaken på sausen var passe intens et stykke før den kom så
langt, så jeg stoppet. Gulrøttene var også passe harde og passe myke.

Spaghettien tok jeg ved siden av, og serverte meg selv det andre i en skål,
litt Asia-like.

Artikkelen er redigert etter at den er lagt ut.