I min leting etter datamaskinenes innerste hemmeligheter kom jeg over en gammel lærebok om algoritmer og nevrale nettverk som er godkjent til bruk på universiteter og høgskoler. Vi får regne med at den har vært brukt der også. Boken kom ut i 1997, så den er sikkert utdatert på mange områder, men innledningskapitlet gir oss et innblikk i synet på kunnskap som er mildest talt interessant.

Forfatter er Terje Kristensen, som underviser i datafag ved Høgskolen i Bergen.

Hvis det som står om kunnskap i innledningskapitlet er eller har vært gangbar mynt i dataverdenen, og kanskje til og med en del kull med dataingeniører har lest det og absorbert det, skjønner jeg litt mer av hva vi krangler om i skolepolitikken for tiden.

Jeg skal prøve å være litt forsiktig med å ta innersvingen på forfatteren, som sikkert har skrevet en brukbar bok om algoritmer. Men versjoner av dataverdenens tankegang preger oss for tiden i et omfang og med en fart som jeg ikke synes er helt enkelt å håndtere.

Det jeg skriver om her er heller ikke bokens hovedinnhold, men det er nettopp på området generell hverdagsfilosofi vi har et problem for tiden. Og i Norge er dette feltet betydningsfullt, svært mange av oss baserer alt for mye av det de eller vi driver med på ting de har hørt i forbifarten. Det gjelder ikke bare FrP, selv om de er den gruppen som gjør det tydeligst.

Noen sitater fra boken:

”Kunnskap er et merkelig begrep. Det er vanskelig å diskutere begrepet kunnskap, for man trenger kunnskap for å gjøre det. Kunnskap er derfor et rart selvrefererende (rekursivt) begrep.”

Jeg er ikke helt sikker på om “rekursivt” er riktig brukt, men det er en digresjon.

Å snakke om kunnskap som et merkelig begrep som egentlig ikke lar seg definere eller diskutere er mildest talt merkelig på et hvilket som helst nivå. En forfatter av faglitteratur som ikke kjenner til den utstrakte litteraturen innen pedagogikk som jo nettopp diskuterer kunnskapsbegrepet fra alle mulige synsvinkler, burde egentlig ikke si noe særlig om det, men det er jo faktisk opplysende at han gjør det.

Forklaringen på forvirringen kommer antagelig her: ”Det er lettere å beskrive kunnskap ved hjelp av prosesser enn egenskaper”.

Mener han da – antagelig – det man kan gjøre med en bit kunnskap, altså anvendelsen av den?

Man kan godt gjøre det han sier, snakke om de praktiske sidene av saken – men da gjør man det, da, beskriver nettopp bruken, ikke selve kunnskapen. Og det siste er i hvert fall ikke umulig.

Hvis dette er et ingeniørsynspunkt (jeg vet ikke om det er det, men datafag finnes i hvert fall også som en gren av ingeniørvitenskapen) vil jeg si at det i hvert fall ikke kan være god ingeniørvitenskap. Den er jo tross alt bygget på teoretiske bestrebelser innenfor det man i dagligtale kaller realistfag, fysikk, kjemi og matematikk. I dag sikkert biologi også. Uten kjennskap til disse, skal vi kalle dem sannheter, er det vel ikke mulig å konstruere alle de broer, hus og skip som bygges, og heller ikke å være rimelig sikker på at de ikke detter ned eller faller fra hverandre.

Det er ikke verre enn at man har et kart over terrenget, og det finnes innenfor alle vitenskaper i form av teori. Alle som har brukt et kart vet også at kartet ikke er identisk med terrenget, men det er nå en gang det vi har. Og hvis du sier at poenget med et kart er at man skal kunne komme seg dit man vil, svarer jeg at det ikke er det eneste man kan bruke det til.

Man kan også få følelsen av en irritasjon overfor andre, etablerte vitenskapsgrener, eller et forsøk på å skyve til side etablerte sannheter på andre felt til fordel for datafagets eller –fagenes virkelighet:

”Et språk kan vi si er en vilkårlig representasjon av kunnskap.” og ”Naturlig språk er ikke nødvendigvis den mest ideelle representasjon av kunnskap”.

Plassert i en datafaglig sammenheng er det siste vel bare en konstatering av at en maskin – som vanlig, kan man si – er mer effektiv enn oss, vanligvis i betydningen raskere og med større kapasitet. Men hvis man er litt lettvinn og tar med seg tanken inn i allmennkunnskapen eller inn i pedagogikk eller språkvitenskap, som også har mye å si om representasjon av kunnskap, kommer man for langt ut.

Når man konstruerer elektronikk og programvare er kanskje ikke et naturlig språk det mest effektive midlet til å gjøre det man vil, altså de språkene vi faktisk snakker. Det finnes, har jeg skjønt, mange menneskelagde språk for databehandling som fungerer bedre enn vanlig norsk til å organisere data maskinelt. Men det finnes også mange måter å gjøre det på, og jeg kjenner også en programmerer som etter eget utsagn tenkte mer humanvitenskapelig enn som en realist når han designet tingene sine, og han hadde fått god tilbakemelding fra brukere på det. Så her finnes det åpenbart også forskjellige alternativer.

Å si at de naturlige språkene er vilkårlig strukturert stemmer ikke. Man diskuterer vel om språkenes opprinnelse er vilkårlig, at vi for den saks skyld like gjerne kunne snakket noe som ligner på fransk her, eller at norsk like gjerne kunne vært organisert på andre måter. Jeg vet ikke nok til å kunne si så mye om den påstanden, og det er opplagt at ethvert språk forandrer seg gjennom bruk og for eksempel samfunnsendringer. Men ethvert språk har også en systematikk, og den er ikke helt tilfeldig, språkvitenskapen har for lengst etablert det som en sannhet. Et språk har en indre logikk og kan ikke endres uten at det får en eller annen konsekvens i språket. Jeg vil tro helst flere.

Videre:

”Kunnskap har struktur, men et fundamentalt problem er om man kan strukturere den uten kjennskap til hvordan den brukes. Akkurat som det er vanskelig å finne et overbevisende argument for eksistensen av et univers uavhengig av en observatør, er det også vanskelig å finne et argument for eksistensen av kunnskap uten en bevissthet som ønsker å bruke den.”

Vel. Det er jo ofte meget interessant å vite hvorfor noen har funnet ut et eller annet, og det belyser ofte det som sies, så det er forsåvidt et godt poeng å ta med seg.

Selve problemet formulert så generelt er filosofisk.

Men hvis jeg ønsker å vite en masse ting om for eksempel Paris og leser for å finne det ut, behøver jo ikke det bety at jeg skal dit akkurat nå eller at det er grunnen til at jeg leser det. Jeg er generelt interessert i fransk kunst og kultur, og trenger ingen praktisk grunn, i hvert fall, for å oppsøke franske kilder. Jeg liker bare å være i det. Å utvide horisonten kan kanskje kalles bruk av kunnskap, men jeg er ikke helt sikker på om det er innenfor det forfatteren tenker på. Allikevel er det en masse litteratur som er skrevet med det for øyet.

Så det spørs jo hvor praktisk man vil se på ting. En kunnskap løsrevet fra virkeligheten kan jo kanskje bli litt vel esoterisk, i hvert fall, men fantasien finnes jo også, og man kan gjerne hevde at den har minst like store praktiske konsekvenser som ingeniørfagene, til tross for at den jo oppfattes som fri. Ingeniørene har vel også bruk for den.

Grunnforskning gjøres også uten noe egentlig praktisk formål, selv om den selvsagt ikke eksisterer i et fullstendig vakuum. Vi er jo mennesker, vi lever i en tid og på et sted, selv om forfatterens eget fag egentlig angriper de tingene, altså følelsen av tid og sted, i en flod av informasjon. En god del kunnskap og ikke minst kunst overskrider forresten også både tiden og rommet.

Å tenke er ellers også en form for handling, det samme er å snakke og å skrive. Å lage teori også. Disse tingene har også sine former og sine effekter.

Ta en titt på dette sitatet:

”Informasjonsinnhold i en bok kan defineres ved det minste antall spørsmål en kan stille for å få tak i teksten uten å lese boken. En kan dermed si at jo mer redundans [overflødighet] som finnes i boken, desto mindre informasjon inneholder den.”

Her er vi ved sakens kjerne. Rent bortsett fra at uttrykket ”å få tak i teksten” er såpass upresist at det ikke burde være en del av en definisjon i en lærebok, har vi her maskinens sjel foran oss, i hvert fall i et glimt.

En datamaskin er en teknisk kanal, kan man si, for hva som helst som kan formuleres med et nær sagt hvilket som helst middel, men hvis man definerer informasjon bare ut fra mengde har man også snakket seg ut av samfunnsdebatten, nesten, i hvert fall blir informasjon som begrep helt løsrevet fra begrepet kunnskap sånn som vi kjenner det.

Kunnskapsbegrepet er jo tradisjonelt i kontakt med en haug med andre ting som for meg er svært positive, for eksempel dannelse, kunst, positiv menneskelighet, meditasjon, for å nevne noen. Man kan nesten si at hele vår kultur kan rommes i ordet.

Det gjør det forsåvidt også i begrepet informasjon, men sånn som det fremstår her, bare teknisk. For arbeidet med konstruksjon av en datamaskin er det sikkert høyst relevant at den er mest mulig effektiv og har størst mulig kapasitet, slik at man unngår overbelastning og gjør maskinen praktisk håndterbar for oss som bruker den.

For meg personlig er det selvfølgelig en fordel at disse problemene er løst, men ikke interessant i seg selv.

Men forsåvidt er overflødighet et begrep jeg har støtt på i helt andre diskusjoner, om musikk, og enkelhet er vel også et slags kriterium når man skal se på hva slags teori som fungerer godt. At man ikke bruker flere ord enn nødvendig for å si noe, har også en estetisk dimensjon.

Her møtes i hvert fall teknikken og kunsten.

Litt komisk i den sammenhengen blir det kanskje når man snakker om at en tilfeldig samling bokstaver i samme antall som i Peer Gynt inneholder mer informasjon enn stykket selv gjør.

Det stemmer sikkert, men jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med den informasjonen, hvis vi snakker om bruk igjen.

Men ok, det er hvis man tar det inn, et overveldende poeng, sånn som Jorge Luis Borges faktisk gjør i en av sine bøker. Han beskriver et bibliotek av bøker hvor man starter en avdeling med én bok, og den neste i hylla er den samme boken med jeg tror én endret bokstav, den neste har to, og sånn fortsetter det i all evighet, eller i hvert fall…lenge.

Svimlende, kan man si. Verden sett fra – et ganske annet synspunkt.

# # #

Kunnskap kan sies å være påstander om verdens beskaffenhet, hvordan verden er. Den må også kunne sies og diskuteres. Anvendt vitenskap beskriver hvordan de prinsipper man mener finnes, brukes til et eller annet formål.

På samme måte, innenfor pedagogikk, for eksempel, finnes det en masse teori om læring og menneskets evne til personlig vekst og utvikling. Det finnes mange retninger, både filosofisk og praktisk, mange måter å se ting på, men man kan ikke påstå at det ikke finnes visse grunnleggende sannheter, for eksempel at et menneske normalt utvikler seg gjennom et liv, og at man som regel utvikler seg raskere som barn enn som voksen, for bare å ta to viktige ting.

Mange som ikke er pedagoger vil dra på smilebåndet av så enkle påstander og si at det vet enhver. I dag må man forholde seg til folk som derfor enkelt og greit mener at vitenskap om for eksempel læring ikke er mer verdt enn ”alminnelig kunnskap”. Men de beskrivelser av tingene som finnes i faglitteraturen er i dette tilfellet atskillig mer spesifikke og også mer anvendbare enn som så.

Folkelig fornuft finnes, men den er underlagt de samme regler som annen fornuft. Alle må finne seg i diskusjon.

Vi er uansett alle på en viss måte amatører i forhold til naboens fag. Det er all grunn til å respektere hans eller hennes kunnskaper, men ikke for ydmykt eller tankeløst. Vi må kunne kommentere hverandres ting, det er viktig, men det betyr også at vi må anstrenge oss for å forstå dem.

En lærer vil normalt også ha nettopp praktisk erfaring med det som måtte finnes av prinsipper og kanskje ”naturlover” i psykologien og pedagogikken, og en viss kjennskap til teorien.

Man bør derfor lytte til fagfolk, uten at man dermed skal legge sin egen vurderingsevne på hylla. Det stemmer selvsagt at de også kan ha sine hangups og kjepphester, og dette er selvfølgelig også én grunn til at vi bør ha en fungerende offentlighet.

Det synes jeg også vi har, men akkurat nå er vekten av ukvalifiserte synspunkter litt vel stor etter min smak. Ikke dermed sagt at vi aldri trenger dem, det gjør vi. Men ingen har egentlig siste ordet i kraft av sin posisjon, heller ikke folket.

Jeg har hørt påstått av kvalifiserte naturvitenskapsmenn at det ikke finnes noe annet enn eksakt vitenskap, i betydningen vitenskap som kan tallfeste fakta, måle ting, ganske enkelt.

Jeg kjenner naturvitenskapene mye dårligere enn humanvitenskapene, men regner med at det selv innenfor matematikk, for eksempel, finnes diskusjonstemaer og valg man tar, ikke bare fakta.

At man skal kunne komme til et punkt hvor man kan forklare ”alt” høres også ut som nonsens, i hvert fall hvis det betyr at én type forklaringer får overherredømme over andre.

Enhver teori må ha et synspunkt, en synsvinkel, kanskje i større grad i human- enn naturvitenskapene, jeg vet ikke helt. Naturvitenskapens felles synsvinkel er vel at man studerer naturen i stor grad fra et fysisk eller materielt synspunkt, og dette kan bli et litt begrenset perspektiv når man diskuterer vår psykologi, for eksempel, selv om det ikke er helt irrelevant.

Det kan også bli ufritt, vil jeg si, det er i hvert fall en mulighet, fordi fysiske tenkemåter på dette feltet, altså psykologien, lett kan låse muligheter som er der hvis man tenker mer mentalt, tanke- eller følelsesmessig, ikke-fysisk.

De forskjellige tenkemåtene i et fag er til en viss grad tilpasset forskningens gjenstand, det man studerer.

Statistikk spiller en stor rolle i samfunnsvitenskapene og til en viss grad i andre deler av humanvitenskapene, men det vil ikke være noe oppsiktsvekkende faktum å finne den berømte hvite kråka som gjør en entydig kategori av svarte kråker ugyldig. Man vil ikke alltid ha behov for å finne en ny definisjon av et fenomen hvis man gjør sånne oppdagelser blant menneskene.

Mange samfunnsfenomener kan beskrives ut fra hvor viktige de er i et gitt samfunn, som blant annet vil kunne gi seg uttrykk i statistisk hyppighet. Hvis man sier om en samfunnsgruppe at den har visse egenskaper, er det tallmessig alltid en unøyaktig påstand, uten at det nødvendigvis er feil. Det det er snakk om gjelder sannsynligvis ikke alle, men mange nok til at påstanden betyr noe, både tallmessig og på andre måter.

Å si at for eksempel mange i min generasjon er eller var politisk relativt radikale, er ikke helt feil, det var på mange måter en radikal tid jeg vokste opp i. I dag kan man si at politikken har bikket et godt stykke den andre veien. Det er allikevel ikke noen sensasjon å finne det motsatte i begge ender, det fantes selvfølgelig politisk konservative blant mine samtidige, og det finnes både radikal ungdom og mange andre grupper i dag som ikke er helt med på det som mange i dag regner som mainstream.

Det er vel ofte en større oppdagelse i sosiologien eller sosialantroplogien hvis man i en gruppe mennesker finner 100% forekomst av en eller annen holdning eller vane. Men hvis f.eks. 10% eller 70% av en befolkningsgruppe drikker kaffe hver dag eller røyker, eller tvert imot ikke gjør det, er jo det betydelige antall som synes godt i samfunnet, og som samfunnsplanlegger, helsepolitiker, for eksempel, vil man måtte ta hensyn til sånne fakta på en eller annen måte. Selv om altså ikke alle for eksempel bryggearbeidere eller musikere gjør det.

Mange tenker litt for ofte at hvis ikke alle er sånn eller sånn, hvis man finner et unntak, så stemmer ikke påstanden. Men det gjør den jo ofte allikevel, bare at det man må se etter er i hvor stor grad den stemmer. Å finne en kvinnelig ballettdanser som er nokså kraftig bygd er absolutt en mulighet, selv om det ikke er det mest vanlige. Jeg har selv møtt en.

Som sagt, jeg skal være litt forsiktig med å si for mye om virkelig naturvitenskap eller om realisters kunnskaper, men sånn som den delen av vitenskapen ofte brukes i hverdagslivet for å argumentere for det ene eller andre blir den noen ganger et problem, fordi menneskenes kultur og psykologi ofte ikke lar seg fange med dens begreper eller måleapparater. Brukt lettvint blir det hele enda litt mer problematisk.

Man kan som nevnt måle ting for eksempel i sosiologien også, men da altså helst med statistikk, som ikke er tallmessig nøyaktig i den forstand som en vekt eller andre måleapparater er. Man kan allikevel ikke helt skjerme seg mot de sannheter som finnes der. For eksempel er det vel et faktum at såkalt homofili alltid vil finnes i et visst antall i en befolkningsgruppe av en viss størrelse, i et land, for eksempel. Hvorfor det er sånn kan man jo diskutere, og det gjør man sikkert, men jeg tror det er et faktum at ingen samfunn er uten. Selv om antallet ikke kan forutsies nøyaktig, kan man med rimelig grad av sikkerhet si at man vil finne dem i en gitt gruppe mennesker.

Statistikken har også sin evne til å si noe, og sine begrensninger, som jeg ikke kjenner alt for godt til, men det vil jo for eksempel være kjent at med for små grupper er det vanskeligere å si noe sikkert, man trenger en viss størrelse på populasjonen for å kunne si ting.

Hvis man overser sånt overser man viktige ting i samfunnet. Store samfunnsfenomener er kanskje som regel ikke helt nøyaktig målbare, men man kan avdekke eksistensen av dem. Sannsynlighet og egen vurderingsevne er viktige i denne sammenhengen, men de vurderingene er også ofte basert på erfaring, gjennom tidligere målinger og undersøkelser, og på forståelse av resultatene, ikke bare på common sense, selv om det også hører med i regnestykket.

Det er forresten en grense for hvor nøyaktig man kan måle fysiske fenomener også, på partikkelnivå. “Guds lås i systemet” kalte en fysiker det, en jeg kjente en gang.

Som sagt, ord er det man i humanvitenskapene bruker for å beskrive forskningsresultater, ikke først og fremst tall, og det finnes viktige ting som kanskje ikke lar seg tallfeste i det hele tatt, bortsett fra at man kan si at det finnes. Man kan også ofte si noe om hvor viktige ting er, ut fra forståelse av sammenhenger.

Eller, det man kanskje burde si, er at tallene og ordene ikke spiller de samme rollene i de to verdener. Det får være et forsøk på å konkludere, en tanke det er verdt å forfølge. Noen forsker på sånt også, og er sikkert kommet lenger enn dette.

# # #

Det er mulig at forfatteren også på området kunnskap om kunnskap er smartere enn jeg tror, og også var det på det tidspunktet boken ble skrevet. Men dette forekommer meg å være en sjeldent tydelig formulering av en del ting som preger samfunnsdebatten på ganske mange områder. Selv om jeg eventuelt har misforstått forfatterens intensjoner eller fortolket poengene feil, er jeg i så fall ikke alene om å ha gjort det, for noen av misforståelsene finnes i samfunnsdebatten, enten de er forfatterens eller andres.