Som pappa har man kanskje et problem eller flere som mange mammaer ikke har i samme grad, nemlig en tradisjon av fjernhet. Den fjerne far – gjerne fysisk borte også mye av tiden, og den nære mor – er to klisjeer som ikke er uten sannhet. Men så enkelt er det kanskje heller ikke.

Da jeg vokste opp var det fortsatt vanlig med hjemmeværende mødre og utearbeidende fedre, for mange den siste rest av et gammelt kjønnsrollemønster som ble grundig diskutert på 70-tallet. Mange i min
generasjon, vel de fleste, har kvittet seg med det fysisk i stor grad, ved at
dagens mødre også jobber ute.

Men hvor mye henger igjen hjemme?

Selvsagt, selvsagt, mødrene har trumfen som ingen fedre kan toppe, nemlig at barnet ligger inne i magen til moren i 9 måneder. Dermed synes enkelte mødre at mye er sagt – de har et unikt bånd til barna, de er sånn fra naturens hånd, ingen mann kan noen gang måle seg med det.

Vi har tapt i utgangspunktet hvis dette brukes på feil måte.

Det er også vanskelig å diskutere hvis alt reduseres til praktiske problemer, som ifølge mange bare skal løses enklest mulig, på kortest mulig tid. Å bruke mer tid på noe man fra et praktisk synspunkt ikke trenger å bruke tid på, oppfattes som lite lurt. Effektiviteten og stresset finnes også på dette nivået.

Sannheten om barneoppdragelse er etter min mening at den må
skapes på nytt for hver generasjon, ikke nødvendigvis som et brudd med den forrige – det skulle egentlig vi rundt 50 ha besørget – men i varierende grad som noe annet enn det dine foreldre drev med. Fordi tiden går videre, fordi det er en positiv side av dagens snakk om indvidualitet.

På mange måter er det faktisk vanskelig å være far i dag fordi man nærmest er den første på jobben. I mine foreldres generasjon var det vanlige at pappa deltok mye mindre i oppdragelsen enn mamma. Unntak fantes sikkert, men normen var at mor hadde mer å si, mer å gjøre med barna, var mer sammen med dem og tok mange flere avgjørelser som berørte dem.

Dermed får vi som er fedre av en viss alder i dag jobben med å skape en ny farsrolle. Helt ny, tildels, fordi den forrige på viktige punkter ikke fungerte, eller nesten ikke fantes. Far var ikke en nær person, dette tror
jeg var en realitet for svært mange. I den grad man har vært så heldig å faktisk ha hatt en omsorgsfull far kan man sikkert hente vaner og tenkemåter som fungerer – i varierende grad, selvfølgelig, men man har i hvert fall et utgangspunkt.

Uten det, eller med lite å ta i, har man både savnet, alle mulige reaksjoner på det, og selvfølgelig også en unik mulighet til å skape noe nytt. Og det er det mange som gjør. Dette er også et forsøk på det.

Kollektive tenkemåter fra gamle dager er ofte vanskelige å ta med seg inn i et moderne samfunn. Den forrige generasjon, særlig menn, har som regel uklare oppfatninger av seg selv i sin alminnelighet, lite kunnskap om psykologi, rett og slett, og også en uavklart oppfatning av seg selv som individ i samfunnet. Man blir så ofte møtt med klisjébegreper om hvordan man skal leve, rett og slett, når man snakker med de som er sånn, en hel masse på- og forbud blir begrunnet med at det ”ikke er naturlig” å gjøre det ene eller det andre, eller med tilsvarende enkle begrunnelser.

Standardformularer som er hentet fra en bok, fra Aftenposten av i går eller fra det store hav av felles oppfatninger som flyter rundt i den gruppen de tilfeldigvis tilhører. ”Samfunnets normer”. Ja – hva er de idag? Jeg kjøper i hvert fall ikke opplegget til de som prøver å dra oss tilbake til tiden før den såkalte kvinnefrigjøringen. Det er ikke sikkert det er det de vil, men ofte er det det som kommer ut i praksis.

Ofte kommer man ikke til med diskusjon i det hele tatt, hvis man prøver å snakke med egne foreldre eller andre fra samme generasjon – ting bare er som de er, gjøres som de alltid har blitt gjort, og forsøk på å bryte inn eller ut blir møtt med taushet, en kald skulder, man vrir seg unna temaer. Til slutt raseri, hvis man ikke gir seg. Jeg har vært borti familier hvor det å kritisere foreldregenerasjonen nærmest er et tabu, forbundet med sterke følelsesmessige reaksjoner.

Man sitter noen ganger fast i en levemåte som ikke skal forandres.

Dette er den gamle verden. Kanskje vi skulle si de gamles verden. I dag er mange på banen for å få tilbake dette, de opplever rødstrømpene, for eksempel, (ja, faktisk, det uttrykket finnes fortsatt) som plagsomme elementer, unaturlige, kanskje, til og med, fra et kvinnesynspunkt, som de mener prøver å kræsje samfunnet slik de kjente det. Respekten for de eldre er en annen ting som for noen er et dogme. Jeg har virkelig aldri skjønt hvorfor de unge skal respektere en generasjon som ikke respekterer dem. Vi trådte ut av deres verden, skapte vår egen, nettopp fordi de ikke respekterte våre valg og heller ikke forsto hva vi drev med.

Men tilbake til balansen mellom mor og far i barneoppdragelsen.

Jeg skal ikke prøve å forutsi hvilke kompromisser som går og hvilke ikke i et forhold med barn, det vil føre for langt å diskutere her.

Men den posisjonen som rett og slett ikke går, er å si at ”sånn er det med den saken”. Man må faktisk finne seg i diskusjon, og ta det utgangspunktet at fasiten ikke er gitt på forhånd. Så får man som kvinne, hvis man har beina plantet i en gammel eller konservativ tradisjon, heller finne seg i at det faktisk er kommet et nytt kjønn på banen, som sikkert vet mindre enn de evige mødre som har gitt omsorg siden
menneskehetens opphav, som sikkert er mer klønete og kommer med innspill som ikke passer inn. Man kan ikke se bort fra dem allikevel, fra oss, vi har ting å komme med. Som alle andre vil vi ikke at våre barn skal slite med de samme tingene som oss selv. Mer merkelig er det noen ganger ikke.

Dumheter finnes selvfølgelig blant oss fedre, men det gjør det gudhjelpemeg blant mødre også.

Tilbake til problemet med tid til barna. Som mann er jeg oppdratt til å jobbe – utenfor hjemmet, eller for samfunnet, i samfunnet. Problemet med at man som mann prioriterer det man nå driver med, arbeidet, før man tar seg av familien, det tror jeg er der for mange. Det sitter i beina på meg, jeg må ta meg sammen daglig for å gi barna tid, for eksempel til å forberede den tiden jeg har sammen med dem som skilt, finne ut hva vi skal gjøre sammen.

Jeg har pedagogisk utdanning, så egentlig burde det være lystbetont å gjøre, og det er det vel egentlig også, men motviljen sitter i meg også, innøvde vaner, er delvis min tolkning, fra en generasjon hvor fedrene ofte ikke gjorde mye i det nære.

Det er klart, en manns arbeid (og en kvinnes) kan godt være viktig, man har en utdanning, erfaring, man vil noe, man er med å skape et samfunn, i heldige tilfeller. Man får til ting. Problemet med barna er at de avbryter det du holder på med, hvis ikke du er så god at du klarer å kombinere ditt eget arbeid med å være sammen med barna. Noen av mine musikerkolleger tror jeg gjør det, de liker det de gjør så godt at det smitter over på barna, de begynner også å spille. Med hvilken grad av frihet de gjør det vet jeg ikke, men det er jo heller ikke min sak å legge meg opp i. Hver familie får få litt fred, i samfunnsdebatten kan man jo si ting hvis man føler det er nødvendig.

Men at barna bryter inn kommer man ikke utenom. Man burde jo bruke dem enda mer til å skape nye ideer i eget hode, det er jo ganske mye av vitsen, faktisk. Jeg gjør det en god del, men de gamle tankene, de som er steinharde og så godt innøvd at de er automatiske, de slår av og til inn som en slegge. Ikke sjelden er det kombinert med sinne, det var jo også en vanlig oppdragelsesmetode før, å kjefte på ungene ”fordi de var så uskikkelige”. Det gjøres fortsatt, men litt mer bak lukkede dører. Jeg tenker, det er vel greit å snakke om det, i hvert fall gjøre det til et tema, uten å akseptere det, men innenfor rammen av en virkelighet hvor
heller ikke foreldrene er perfekte.

Jeg gjør det selv fra tid til annen, kjefter, altså, men tar meg som regel i det og ber om unnskyldning. Det hender selvsagt jeg har rett, jeg tror da det, av og til, og da kan jo situasjonen bli merkelig, hvis man unnskylder seg for måten, men ikke innholdet.

Men det finnes andre metoder enn å slå, også verbalt, for å få til noe. Tid, for eksempel, kan være lurt å bruke, ganske mye tid, hvis man vil ha øvd inn en måte å hjelpe til eller en typisk respons på et eller annet. Man må ha en tanke i hodet lenge, sikkert måneder, i hvert fall, ikke gi seg helt. Man må nesten høre på innvendinger, reelt, tenke etter om man trår på ømme tær, finne ut om man kan komme rundt, vurdere om man er for grei eller tvert imot for streng. Men hvis man synes det man vil fortsatt stemmer, så gir man seg helst ikke før ungene har lært seg det.

Så får man passe på seg selv også, kanskje man selv ikke har lært å oppføre seg på et bestemt punkt, eller man har skjevheter på beslektede
områder. Hvis man ikke gir ungene rom for å kritisere en selv bygger man en form for umenneskelighet ned i neste generasjon, skjevheter som gjerne blir ubehagelige for den det gjelder og hans eller hennes omgivelser.

Det trenger jo ikke være så alvorlige ting heller, bestandig. Sammen med ungene var det lenge en klassiker at jeg nokså strengt foreholdt sønnen min, for eksempel, at han ikke måtte søle – noe han i grunnen veldig sjelden gjør – og så sølte jeg selv, i neste øyeblikk. Man kan ikke annet enn le.

Som skilt far kan man også tenke at det positive man rekker å gi barna faktisk blir der, selv om mor ser barna mange flere dager og timer.
”Kvalitetstid” er blitt et slags hånsord eller hva man skal kalle det, en
beskrivelse av stressa fedre som ikke vil ta seg av barna sine.

Jeg tenker at det i hvert fall er viktig at man er tilstede, at man tenker på barnas ve og vel, at man er pedagog så mye det går. Hva trenger de, hvordan går det egentlig med dem, hva er det de ikke forteller deg, enten fordi de ikke tør, eller fordi de ikke vet selv hva som skjer med dem? Hva skal du ligge unna å blande deg i? Hvor mye frihet får de, hvor mye trenger de? Hva bor i dem? Hva vil de? Skal de få lov, eller ikke? Hvor sløv er man selv med ting? Hvor mye ro skal de få, selv om de bruker den
til å sitte med iPaden?

Og at man gjør noe sammen med dem, ikke en av mine sterkeste sider, men det å snakke er også å gjøre noe. Man kan lære dem en masse om livet ved å snakke om ”voksne” temaer når det passer og når det ikke
passer, eller fortsette på deres temaer når de kommer med ting.

En relativt velutdannet verden er også en verden, noe rendyrkete praktikere ofte overser, det virker som om de tror at når noe ikke er gjort, fysisk, så finnes det ikke, og det er ikke skjedd noen forandring for dem fordi noe blir sagt. Barn er temmelig fysiske, men de har også hoder.

# # # #

Problemet med at mødrene faktisk ofrer mye for barna, og fedrene noen ganger mindre, består. Kanskje.

Men for å kunne ofre noe må man kunne være noe, det synes
jeg er en grunnleggende erfaring. Det er ikke gitt at mødrene er der, og det
kan være grunnen til deres ubevegelighet i tankegangen, når det er sånn ting er.

Hvis man blir presset til å ”gi alt” eller hele tiden ofre
seg selv for andre kan livet til slutt bli uutholdelig tungt.

Mange kvinner har det sånn, tror jeg, og faktisk, det vet kanskje ikke
kvinnene, mange menn også, forskjellen er at de sliter seg ut på jobb og ikke hjemme, og kanskje for mer upersonlige ting, en idé, en bedrift, et ideal.

Men prinsippet er det samme: En tradisjon av slit, blant annet bygget på
den sviktende forutsetningen at fellesskapet eller systemet alltid går foran.

Eller altså barna.

For, faktisk, for å kunne gi av seg selv må man først være noe i seg selv. Dette er, tror jeg, en helt grunnleggende sannhet, man kommer ikke utenom. Man må føle sin egen verdi på et eller annet område, på den måten man trenger, ha sine egne grenser i tilstrekkelig grad, før man har
romslighet nok til å ofre sin egen plass for en annen når situasjonen ber om det.

Hvis man kastes inn i et system av hardt arbeid fra starten av, kanskje
fra fødselen, har arbeidet ofte den egenskapen at den til slutt trekker energien ut av deg.

Det hjelper å like det man gjør, også som mamma eller pappa – noen har åpenbare pedagogiske talenter eller talent for omsorg, for eksempel, og det kan være individuelt i hvilken grad det jeg sier er sant.

Men jeg tror det gjelder utrolig mange, det ligger bak mange historier om utbrenthet og sikkert andre sykdommer i kjølvannet av sånne ting. Man overlater all makt til det systemet man er en del av, enten det er familiens tradisjoner, ofte levert av moren i familien, eller det er arbeid det handler om, for mannens del ofte det siste.

Man har lite eller til slutt ikke noe spillerom, hvis man er uheldig, og hvis man er god til det man driver med blir man intolerant overfor folk som ikke fikser det samme som en selv, man tror de ikke har noe gode ideer selv om de har mindre erfaring, for eksempel. Man ser ikke at man er en slave selv, som byr andre å være slave på akkurat samme måte. Ikke dermed sagt at man selv ikke har noe å komme med, det har man nok.

Men det går ikke an å forholde seg til at noen eier alle fakta. Hvis barnas ve og vel trumfer eller avgjør alle diskusjoner, er man etter min mening på tur. De risikerer også å bli fullstendig bortskjemt eller med overdreven selvtillit på noen områder hvis de alltid blir tatt mest hensyn til.

Jeg har selv vært “sjef” på andre felt, ikke familie, men arbeid. Jeg håper overdrivelsene har gitt seg litt for min del, men det er ikke noen enkel
affære å komme løs, man er jo en helt, i dag antagelig superhelt, fordi man er så flink. Noen ganger bare i egne øyne, men ofte i andres også, man bidrar jo. Og man kan reelt sett en masse.

Problemet er bare at uansett hvor mye man kan, så er det vanskelig for ett menneske å skape en hel virkelighet. Det bør samarbeides, og det krever fleksibilitet og tilpasningsevne. I et forhold med barn er det heller ikke forutsigbart i hvilken grad den enes løsninger eller tanker er de lureste, mest behagelige eller mest praktiske.

Jeg skal ikke gå videre her akkurat nå, tror jeg, for det åpner seg helt opplagt et landskap av nye ting og kanskje gamle ting, et bilde man må skape sammen hvis man skal lage en familie. Én person, en hvilken som
helst person, har ikke hele svaret på spørsmålet om hva en familie er.

Jeg er nådd frem til festtalenivået, og sier ikke mer akkurat nå.