Når man hører på dagens diskusjoner om penger blir man slått av følgende poeng:

2000-tallet er ikke 1930-tallet.

Fattigdommen av i dag er ikke like krass som fattigdommen da. Den økonomiske situasjonen i verden er også en annen. Enhver krise i dagens økonomi må vurderes etter en annen målestokk.

Et poeng som dagens politikere har oversett, er at når det gjelder mange i
dag, kanskje de fleste, er det andre ting som egentlig presser dem mer enn penger. Kampen for tilværelsen kan man for mange kalle en slags vane, mens det de egentlig vil ha, er en meningsfylt hverdag. Selvsagt er nettopp arbeidet for å skaffe seg en inntekt seig for mange. Men det de egentlig ønsker, den egentlige motivasjonen, er en annen.

Dette temmelig store poenget er ikke oppdaget av FrP, men Arbeiderpartiet har stort sett også oversett det. De slåss langs de gamle frontene.

Verden er i ferd med å kvitte seg med fattigdommen som flertallets største problem.

Det innebærer at penger antagelig ikke blir det største knapphetsgodet i tiårene som kommer, ikke i vår del av verden, og kanskje ikke i verden. Miljøproblemene er antagelig reelt sett en viktigere ramme rundt politikken fremover enn kampen for å overleve økonomisk.

Dette er, hvis det stemmer, et svært historisk skifte.

Men det er blant annet avhengig av at vi ser at det er sånn, faktisk, at vi ser muligheten for å bruke et økonomisk spillerom som er der. Hvis vi ikke oppdager det, vil vi fortsette å styre verden etter de gamle prinsippene.

Politisk har man vel lenge sett tendensen til at partienes rolle som interesseorganisasjoner for bestemte samfunnsgrupper svekkes. Dette
forklarer delvis de raske skiftningene av partisympatier, fordi alles
økonomi og levemåte ligner hverandre mye mer enn før.

FrP reagerer noen ganger med panikk når de kaster et lite blikk på konjunkturene. Det ble sagt i en diskusjon jeg så på nettet at regjeringen delvis var årsak til oljeprisfallet. Jeg er ikke økonom, men jeg synes det virker sannsynlig. Deres tankegang når det gjelder penger, i tillegg til at den
er alt for enkel, hører hjemme i en annen tid.

Vi bør selvsagt diskutere hva vi har råd til, men vi burde også tenke over om ikke det økonomiske spillerommet vi har hatt gjør det mulig for Norge å komme over en kneik, for eksempel når det gjelder befolkningens helse
og vårt forhold til egen kunst og kultur.