Nedleggelsen av trikkeholdeplasser er ett eksempel på at man som passasjer noen ganger får følelsen av ikke helt å finnes, i de planene som legges.

Trikken er sett fra mitt synspunkt (jeg bor på Grünerløkka og har jobbet mye i Homansbyen) en lokaltransport. Vi som bruker det gamle sentrum
ferdes mye der, jeg er i hvert fall nokså sjelden på steder som Ullern eller
Furuset. Arbeid finnes i sentrum, venner, kafeer og butikker.

En trikk er dyrere i innkjøp enn en buss, men holder vel mye lenger? De gamle trikkene som går i dag, som vel ble kjøpt inn på 80-tallet, fungerer like bra for oss passasjerer som de nye store, de er minst like komfortable og skaper ingen følbare problemer for meg som bruker.

For liten hastighet når man først er kommet seg på trikken eller bussen er faktisk ikke et stort tema i sentrum. Tvert imot. Byen har en rytme, og trikken har alltid passet inn i den. Når trikken kjøres så fort at den slingrer på skinnene er det mindre attraktivt å bruke den. Hyppige avganger og kort nok avstand mellom holdeplassene, dessuten en viss komfort, det er de tingene som betyr noe for passasjerene.

Sentrum er jo ikke så stort, å ta trikk er i mange tilfeller et alternativ til å gå. At trikken er forsinket spiller som regel heller ingen rolle overhode hvis det kommer en ny om noen minutter. Hvis man må vente for lenge er det selvsagt et poeng at den kommer noenlunde i tide.

Jeg får ofte følelsen av at noen på toppen eller et eller annet sted i systemet prøver å utmanøvrere trikken. Tankene går lett til Fremskrittspartiet, men det kan godt hende det finnes andre i systemet som ikke tenker på sentrum, eller ikke tenker på byen som en egen ting.

Det er ikke lenge siden FrP foreslo å legge ned trikken, mens de nå, når det finnes en aksjon for å beholde de holdeplassene Ruter ikke tror betyr noe, slutter seg til aksjonens krav. De virker ofte mer som en markedsavdeling enn som en produksjonsbedrift, de selger i stor grad det som til enhver tid er salgbart, akkurat som næringslivet generelt er mer styrt av salg enn produksjon for tiden.

Kollektivsystemet i en såpass stor by som Oslo bør lages sånn at man kan tenke minst mulig på rutetider. Dette er et effektivitetsaspekt, en praktisk betingelse for arbeidet i byen.

Det snakkes om nye linjer og forstadsbane. Flott, men ikke glem at sentrum ikke er en forstad, og at mye av trafikken med trikken idag
foregår her.

Det sies ofte at offentlige løsninger forfaller fordi de som driver dem ikke eier dem selv. Som alle andre utsagn kan det selvsagt være sant, hvis man har den holdningen. De som sier det har det kanskje sånn.

Jeg har selv jobbet som lærer i Osloskolen, og jeg kan si uten å blunke at jeg prøvde å gjøre det som trengtes for å få til ting. Jeg brydde meg ikke noe særlig om arbeidstid, det jeg ville var å gi elevene noe, hjelpe dem videre faglig og personlig, så langt jeg kunne, og dermed meg selv, og å gi skolen noe, derigjennom byen og for den saks skyld hvem som helst som kunne ha nytte av det arbeidet jeg gjorde. Jeg forholdt meg ikke til regler som noe annet enn rammer, de var ikke egentlig instruksjoner for hva jeg skulle gjøre, men ga målsettinger og grenser for min kreative virksomhet som klasselærer. Fellesskapet med byen og landet, og skolen, var en selvfølge.

Trikken i Oslo har fortsatt noe igjen av en lignende holdning, fordi den såvidt jeg har skjønt på et tidspunkt hadde en ledelse som faktisk var litt over middels engasjert i trikken og byen.

Etter å sagt alt dette kan det virke som om jeg mener kollektivtrafikken
i Oslo ikke fungerer bra. Det stemmer ikke, eller stemte i hvert fall ikke.
Poenget er nettopp at vi har, eller hadde, et system som fungerer ganske bra, men det virker som om dagens politikere og byråkrater er overivrige i mange sammenhenger, og alltid går for endring av selve systemene, også når det brukerne trenger egentlig mer er vedlikehold av et i utgangspunktet ganske godt tenkt system.

Systematikk er et økende problem i det offentlige.

Som passasjer ønsker man å ha hele systemet parat og oversiktlig, så man raskt kan finne ut hvordan man kommer seg dit man skal.

Hvis det hele tiden endrer seg blir dette vanskeligere, det forkludrer ens
planlegging, gjør at ting tar lenger tid og krever mer tankearbeid. Å reise
kollektivt er på mange måter en rutinesak. Det er også en grunn til at jeg har gitt mine to barn månedskort for å pendle fra der de bor i Ski og inn til pappahelger i byen, til tross for at det muligens koster litt mer enn
enkeltbilletter. Et månedskort har den store fordelen at man ikke trenger å tenke på om man har billett, man går bare på den bussen, trikken eller T-banen som er tilgjengelig.

Fart er en for stor prioritet for tiden, hvis man bruker mange penger på å spare to minutter fra Majorstua til Grünerløkka, og ofrer følelsen av å ha det behagelig der man sitter.

For de to minuttene vil jeg som passasjer ikke ha, hvis det betyr at jeg ikke kan slappe av på den lille reisen. Det er også noe av poenget med kollektivtrafikk, man overlater jobben til noen andre, og så kan man forberede seg mentalt til det møtet man skal på, den jobben man skal til, eller bare slappe av. Dette er helt sikkert også god folkehelse, og godt bymiljø.

Andelen bilister på toppen av departementer og direktorater er kanskje også for stor. Det merkes på en del prioriteringer, når man nokså ofte sender togpassasjerer ut på busstur til Moss eller Ski, en irritasjon hver gang, og faktisk stenger byens viktigste knutepunkt i en uke i sommer. Det virker, i parentes bemerket, som en parallell hvis det rødgrønne byrådet stenger tunneller i byen litt for lettvint. Man får ta litt hensyn til hverandre, over de grensene også.

Folk fra andre deler av landet har kanskje problemer med å skjønne hva vi klager over, men i en storby tilbringer man nokså mye tid på vei hit og dit, i mitt tilfelle og for mange andre på et eller annet kollektivt transportmiddel. Det går helt fint så lenge ting går på skinner…

Trikken er en del av byens sjel. Det poenget fikk jeg ikke av en osloboer, men av en god venn av meg som er nordlending.

Av og til ser man ting lettere utenfra.