Å reise er selvfølgelig morsomt, men mitt behov for det er etterhvert blitt
mindre.

Ikke fordi jeg ikke vil se nye steder og møte nye kulturer,
men fordi de nye kulturene er så nær meg at jeg bare trenger en liten spaser-
eller trikketur for å nå dem.

Frankrike har lenge vært et drømmeland for meg, kanskje mest
på grunn av språket og musikken, og da snakker vi impresjonisme, først og
fremst, seint 1800-, tidlig 1900-tall, klassisk musikk. Edith Piaf er selvsagt
også helt i orden, og jeg oppdaget for lenge siden at hun ikke var den eneste
som sang på den måten, det er antagelig en tradisjon. Noe mer å oppdage når jeg
har tid, jeg fant bare raskt noen andre via YouTube, Lucienne Delyle, for
eksempel. Som vanlig er det sånn, jeg vet
det er noe der,
det har jeg oppdaget, men jeg vet ikke hva ennå, jeg gidder ikke gå inn i det før
jeg har bruk for det til noe, eller har så god tid eller av andre grunner
trenger noe ny musikk å svømme rundt i. Print
on demand.

Frankrike trenger man altså ikke dra til Frankrike for å
oppleve, Thereses gate er langt nok, der visste jeg det var en fransk kafé av
et eller annet slag som jeg ikke hadde prøvd. Man snakker fransk rundt meg, to
sånn passe eldre damer sitter i et hjørne og ser ut som moren min da hun var på
høyden. Hun reiste ikke til Frankrike, men Italia, men jeg får en liten følelse
av hva hun egentlig ville, endelig.

Jeg prøver meg litt på fransk til
servitøren, men det funker ikke. Han kan jo norsk, han har sikkert lyttet til
Carl I. Hagens surmagete utblåsninger og tilpasset seg, akkurat som de asiatene
jeg møter også prøver å gjøre, selv om avstanden kanskje er litt lengre.
Kanskje.

Det man ikke tenker på når man krangler – og det gjelder
også krangler i offentligheten og jeg tror også krig – er at motparten faktisk
hører hva du sier. Man tror det ikke, fordi man ikke får det svaret man
forventer eller ønsker, men faktisk, jo mer man skriker og kjefter, jo dypere
inn går det man sier i hodet til den man
krangler med.
Det er faktisk ikke ok.

Hvis man er av en type som ikke snakker så mye overlater man
alt for mye til motstanderens fantasi, som kan finne på å bevege seg helt over
i paranoia eller total forvirring. Eller raseri. Det man egentlig mener kan kanskje allikevel
komme frem, noen ganger i form av handlinger eller mangel på handlinger, eller
mangel på ord hvor det normalt burde vært ord.

Velvel. Oslo er, som alle andre byer for tiden, full av
såkalte utlendinger, som skaper en del innbilte problemer for dem som aldri
møter dem, og noen ganger reelle problemer for oss som gjør det, men kommunikasjon
er ofte det største problemet. Har man på en eller annen måte løst det, så det finnes et møtepunkt, kan man ofte gjøre
mye, oppleve nye ting, se seg selv pǻ nye måter, se byen på nye måter. Man må regne med å måtte
gjøre motstand av og til, alle har selvsagt med seg både vaner og uvaner, og det
er ikke gitt at man alltid ser likt på hva som er hva. Det beste er nok å styre
etter nysgjerrigheten og hjertet, og oppsøke det som virker mest spennende eller morsomt.

Det er litt for vanlig for oss å kritisere samfunnsproblemer på
avstand, uten at vi selv har vært der, sett etter, sjekket ordentlig.
Prinsippdiskusjoner fører ofte galt
av sted, i hvert fall hvis man ikke sjekker realitetene i den situasjonen man
står overfor.

I hvert fall har jeg, her jeg sitter, et meget behagelig
møte med fransk kultur. Selv om det er litt på avstand, og ikke foregår i selve
Frankrike, er det tross alt franskmenn som driver det, får man tro – de snakker
i hvert fall fransk i bakgrunnen, maten er fransk, vinen, kaffen, og selve
stedet har også en umiskjennelig touch av noe jeg synes jeg kjenner igjen.

Jeg sitter i ”biblioteket”, utsikten er til den andre siden
av gaten, allerede der ville kanskje en nordmann gjort det litt annerledes. Stilen
på interiøret, tonen fra servitørene, maten, selvfølgelig – alt er en liten bit
av noe du ellers ville måtte pese deg til og fra flyplasser for å oppleve – og
antagelig bidra mer til den globale oppvarming. En liten bit av Frankrike – her.

Alle vil vel naturlig ta med seg litt av sin egen kultur
hvis de flytter et sted, og misjonere litt for de tingene ved den man selv
liker best. Det er i hvert fall ganske vanlig.

Det er første gang på mange år jeg har en følelse av å være
et sted hvor jeg ikke trenger å
tenke, og det er en litt rar ting å si, for jeg liker veldig godt å tenke. Det jeg trenger i den andre enden er utløp for tankene på et eller annet vis, for eksempel på denne
måten.

Uttrykket ”å gruble” må stamme fra miljøer eller liv hvor
man ikke har denne muligheten i stor nok grad. ”Å tenke” er vel ellers mer presist.
Man deler det man har funnet ut, og får respons, positivt eller negativt,
overbærende, sint eller begeistret, det kommer an på. Kanskje man må slåss, det
er en del av virkeligheten. Dessverre, kan man si, hvis det blir for mye, men
litt får man tåle.

Men som sagt, her finnes ro.

På vei hit oppdaget jeg en bokhandel til som jeg ikke visste
om, med masse barnebøker og bøker om barnehagepedagogikk, en gullgruve for meg,
og også for barn, som i tillegg til morsomme bøker også ville kunne finne sånne
små tulleting som ofte ligger bakerst i bokhandlene, morsomme viskelær,
blyanter av forskjellige typer, små figurer, ting i samme genre. Det var en hel
masse der.

Til og med møtte jeg en god venn på veien, ei skikkelig
hyggelig tysk jente, som satt og solte seg på en benk i nærheten av Bislett. Det
tok noen sekunder før vi ble helt sikre på hvem den andre var, men heldigvis
våknet vi begge i tide, fikk vekslet noen ord og hilst ordentlig på hverandre.

Det tyske var en annen utflukt fra det hjemlige for meg, jeg hadde noen års
arbeid i en tysk kirke i Oslo, år som etterlater seg oaser av bekjentskaper i
en annen kultur, en annen levemåte, som til tross for bestemor Ducks tilsynelatende
skepsis på avstand er til stor glede for meg. Muligheten for nye vennskap er
også tilstede, jeg har ikke sluppet helt taket i det miljøet der jeg jobbet, og
ethvert bekjentskap bærer i seg muligheten til et nytt bekjentskap, som en
stafett eller et elvedelta.

Jeg er ikke redd
for forskjeller, jeg kan mitt Norge godt nok til å utfordre meg selv i hvert
fall en god del. Jeg skal ikke si at jeg nødvendigvis liker alt i alle kulturer
eller tør alt, jeg har heller ikke
møtt alt, heldigvis. Det ville vært ille, kanskje jeg ville begynt å kjede meg
i så fall. Det har skjedd meg med andre ting, særlig hvis jeg går inn med feil
utgangspunkt eller holder på for lenge med noe jeg egentlig har mistet interessen for.

Men i en by har man mulighet til å leve side om side med
mange rare ting og møtes når man har lyst, for eksempel på kafeer. Jeg skal
vedde på at man egentlig har det på landet også, til tross for enkelte fordommer
hos meg, jeg synes jeg har møtt den samme typen selvbevissthet der som jeg selv etterstreber. Den er jo i seg selv interessant, hvis man for eksempel er noe helt annet selv, mest en byrotte, for eksempel, som meg selv, og får lov
til å fortsette å være det.

I møte med det andre
møter man seg selv, det er også en mulighet.